Fra Klassekampen 2/2-2012:

HVORFOR RELIGION I SKOLEN?

Etter en dom om at religionsfaget krenket menneskerettighetene, ble en ny variant, med endringer som noen vil si var kosmetiske, opprettet i 2008. Det som heller ikke da ble diskutert, var hvorfor vi skulle ha et slikt fag, hvilken hensikt det tjente.

Fram til 8. trinn skal norske elever ha 427 timer «Religion, livssyn og etikk», med kristendom som hovedsak. Ellers skal de lære litt om andre religioner, samt «livssyn» ( i hovedsak «humanisme», uten at dette er nærmere definert). Pluss litt etikk og filosofi.

Til sammenlikning skal de i disse årene ha bare 328 timer naturfag. Dette inkluderer også fag som teknologi/design og kropp/helse. I læreplanen for naturfag disse årene står ikke utviklingslære eller evolusjon nevnt med ett eneste ord. Kanskje man ikke vil forvirre elevene med en ny «skapelsesberetning»?

Begrunnelsen for at skolen skal bruke så mange timer på religion er at «Religioner og livssyn gjenspeiler menneskers dypeste spørsmål og har gjennom historien bidratt til å forme individ, fellesskap og samfunn. Kunnskap om religioner og livssyn er vesentlig for enkeltmennesket, for å kunne tolke tilværelsen og for å forstå kulturer i ens eget samfunn og i samfunn verden over.»

Naturvitenskap har altså ikke i samme grad formet vårt «fellesskap og samfunn», om vi skal dømme etter timetall. Eller er det slik at vitenskapens svar er dårligere enn religionenes?

Det faktum at færre nå vokser opp som kristne, blir merkelig nok brukt som begrunnelse for å lære barn om kristendom. Læreplanen nevner at «barn og unge i dag møter et mangfold av kulturpåvirkninger og verditradisjoner» og hevder at «kjennskap til ulike religioner og livssyn, etikk og filosofi er en viktig forutsetning for livstolkning, etisk bevissthet og forståelse på tvers av tros- og livssynsgrenser.» Må man vite hvordan en mormoner ber, for å respektere ham som menneske?

Siden man bruker så mange timer på religion i en skolehverdag som er så travel at sidemålet må nedgraderes, må man vel ha belegg for at RLE-faget har den effekten man påstår, mht til å forstå egen andres kultur?

Det har man ikke. Man tar for gitt at det å lære bibelhistorie, litt tilsvarende i andre religioner, og litt om høytider og matregler skal gi en forståelse av kristendom og andre religioner. Men det finnes ingen dokumentasjon på at dette gir bedre kulturforståelse, og mer respekt for andre. Det er faktisk grunner til å mene at effekten kan bli helt motsatt, at RLE vil gi dårligere innsikt i egen og andres kultur, og at den ikke vil gi en bedre dialog mellom ulike religioner.

For det første sier bibelhistorien lite om kristendommen i dag. Den sier ikke at kristendommen nå er oppdelt i tusenvis av retninger og sekter, med ulike praksiser, læresetninger og moralregler. Eller at vi på grunn av dette har vi hatt mange blodige religionskriger innen den «kristne» verden. Det samme gjelder andre religioner, som islam, der man også i dag har religionskriger, mellom for eks. sunnier og shiaer.

For det andre bærer læreplanen preg av at man tror religionene kan forstås ut fra visse sentrale skrifter og læresetninger. Dette er lite dekkende for den folkelig religionsutøvelsen, der man lokalt har utviklet praksiser som ikke nevnes i de offisielle tekstene. Dyrkingen av Jomfru Maria som den kanskje viktigste skikkelsen i katolisismen, og helgendyrkelsen i katolisismen og islam, er slike eksempler.

For det tredje tilpasser religionene seg til samfunnet. Å være «kristen» i det moderne Vesten er noe helt annet enn det var før, med helt andre moralkodekser – selv med den samme Bibelen. Vi brenner ikke hekser lenger, vi steiner ikke homofile eller ekteskapsbrytere. Vi slipper tilogmed jøder inn i landet. Også innen Islam er det store forskjeller mht hvor strengt man forholder seg til de opprinnelige tekstene og lovene. Selv om fundamentalistene gjør mye av seg, tar ikke det store flertall religionen så alvorlig som før, og ihvertfall ikke så bokstavelig.

Dette er fordi en kultur er langt mer enn religion. Det er i dag tvilsomt å kalle vår kultur for «kristen», fordi betydningen av dette har endret seg så radikalt. Når ledende KrF-ere sier at toleranse er en kristen verdi, har eplet trillet langt fra stammen. Ideene om demokrati, frihet og menneskerettigheter som vokste fram etter renessansen preger den norske kulturen i dag langt mer enn det man kan kalle «kristne» verdier (hva nå de måtte være).

I tillegg til et falskt bilde av religionene, kan man også si at RLE-faget faktisk fremmer det motsatte av dialog og toleranse, fordi faget fokuserer på hva som skiller oss fra hverandre. Religiøse regler om mat, klær, etc., er jo ofte laget nettopp for å markere skiller. Mange skikker kan virke meningsløse og dermed aparte for utenforstående. Ved å fokusere på slike ytre, ofte tilfeldige, elementer, får elevene bekreftet at de «andre» ikke er som «oss».

Det oppstår minst en ny religion, ihvertfall en sekt, nesten hver dag. Bare å holde rede på utviklingen innen kristendommen ville være uoverkommelig, fordi enhver ny profet må ha noe nytt å tilby. Dette skiller religion fra vitenskap: Det finnes ikke tusen tolkninger av Newtons lover. Skal religion være et kunnskapsfag, kan man derfor ikke fokusere på ytre variasjoner. Man vil uansett rekke over kun en brøkdel, og heller ikke få noe redskap til virkelig å forstå egen eller andres religion.

Det er heller ikke nok å gjøre som tre religionslærere fra UiO foreslo i Aftenposten 18/1: Å undervise i religion som et «sosialt og kulturelt fenomen». De overfladiske forskjellene som skiller oss fra de «andre» er jo nettopp kulturprodukter. Det som forener oss, derimot, er vår felles evolusjonære arv, inkludert en hjerne med hang til å konstruere religioner som svar på ulike utfordringer.

Skal man absolutt ha et religionsfag, må det ikke henge seg opp i overfladiske ulikheter, som er blitt til ved historiske tilfeldigheter. Det må istedet gi en dypere forståelse av hva religions-fenomenet er. Hvorfor tyr vi så lett til religionen? Hva er det i vår fellesmenneskelige psykologi som
gjør oss religiøse, og hvorfor styrer denne religiøsiteten oss dit den gjør?

Men hvorfor fokusere kun på religion? Kanskje tiden er inne til å erstatte religionsfaget med et fag om menneskelig tenkning og atferd, som omfatter både religion og andre praksiser? Og som derfor kan gi elevene en bedre forståelse av seg selv og andre, fordi vi først og fremst er mennesker, ikke sunnier eller pinsevenner?