Om Pinker på norsk

Fra Klassekampen 22/3-12:

ANGSTEN FOR Å BLI TELLET

Forrige uke var djevelen på besøk. Steven Pinker, darwinist og psykolog, i Norge kjent som inspirasjonskilde til Hjernevask, var invitert hit av Det Norske Videnskaps- Akademi, som årets «festforeleser» innen humaniora og samfunnsfag. Pinker er en av stjernene på verdens ledende universitet, Harvard, likevel var det litt overraskende at han fikk denne invitasjonen. Flere av Norges mest kjente intellektuelle har nemlig advart mot Pinker:

«Det er nødvendig å påtale hans omtrentlighet, uredelighet og manglende kunnskap om dem han ofte kritiserer», sa Thomas H Eriksen til Morgenbladet i fjor, etter at Pinkers nyeste bok, The Better Angels of our Nature, kom ut. THE ga ingen eksempler på denne «uredeligheten» og «omtrentligheten», og journalisten ba heller ikke om dette. I Norge er det nok å synse.

En som ga eksempler, var en annen av det dannede Norges portvoktere, Trond Berg Eriksen, i Aftenposten. Han kalte Pinker «tøvete», og hevdet at Pinker underslår historiske fakta i sitt argument for at verden er blitt fredeligere: «Han glemmer at krigene i Korea, Vietnam, Afghanistan, Irak, Bosnia og Libya er en del av det han kaller The New Peace. Han glemmer 6 millioner jøder som ble drept på industrielt vis for vel 60 år siden. Han glemmer 18 millioner russeres og minst halvparten så mange polakkers skjebne under Den andre verdenskrigen.»

For de som ikke har lest Pinkers bok, kan en slik salve være nok til at de dropper den. Problemet er bare at Pinker drøfter akkurat det Berg Eriksen nevner, han bruker faktisk store deler av boken på nettopp dette (kap 5 og 6, nesten 200 sider, 548 noter), og kan likevel konkludere med at det er blitt mindre vold, til tross for krigene i forrige århundre.

Også norske historikere har vært skeptiske til Pinker, og argumentasjonen minner om Prøysens eventyr om geitekillingen: De mener det er galt av Pinker å telle. For selv om Pinker dermed kan få rett i at den relative mengden drap og vold minker, er ikke dette en gyldig måte å tenke på, ifølge historikere som Geir Lundestad og Hans Jacob Orning. Orning skriver i Morgenbladet at

«Hvis vold ikke bare handler om voldsfrekvens, men også om hvordan mennesker opplever voldsbruk, holder det ikke å komme med tall. Dersom det aller meste av det vi oppfatter som vold ikke ble oppfattet som traumatisk eller uholdbart i tidligere tider, blir det misvisende å si at vi har det fredeligere nå enn før. Forskjellen er at vi i dag definerer begrepet som fred, vold, og hva det innebærer å ha et godt liv på helt andre måter enn folk gjorde før.»

Historikerens argument er at folk i middelalderen opplevde vold og drap som mindre ille enn vi gjør i dag, og derfor blir det galt å bruke statistikk! Hvordan han vet at folk opplevde det slik, og ikke bare måtte forsøke å tilpasse seg en brutal virkelighet, hadde vært interessant å få vite. Og mener han det samme argumentet kan brukes på konflikter i dag: Er folk i Gaza så vant med å bli bombet at de egentlig har det helt ok?

Dette viser hvor langt på viddene man kan komme når man insisterer på å «tolke» i stedet for å telle. Tall er ofte det eneste som kan bringe virkeligheten tilbake inn i subjektive eller ideologiske forestillinger. Oversvømmes Norge av utlendinger? Ja, så kom med tall! Er verden blitt kaldere eller varmere de siste tiårene? Sjekk måledataene!

Reaksjonene på Pinker vitner om at kløften mellom de «to kulturer», mellom de som ikke liker å telle, og de som mener man ikke kommer utenom dette om man vil ha kunnskap, er dyp i Norge. Det nye er at kløften er begynt å bli synlig. Den har ikke vært det, fordi kunnskap rett og slett ikke har vært regnet som kultur i Norge. Også slik var Pinkers besøk illustrerende: Dette ville vært en glimrende anledning til å gjøre publikum kjent med hans bøker. Pinker er tross alt en av verdens mest leste sakprosaforfattere, og svært anerkjent sådan. Men ingen av hans bøker er blitt utgitt på norsk! Ikke engang alt oppstyret rundt Hjernevask fikk norske forlag til ta bryet med å få han oversatt, som de har gjort i de fleste andre såkalte «kulturnasjoner».

Men dette er Norge. På et seminar sist lørdag fortalte forlagssjef i Spartacus, Per Nordanger, at bokagenten til Jared Diamond fikk sjokk da han oppdaget at ingen norske forlag hadde kjøpt rettighetene til Guns, Germs and Steel, nesten 15 år etter utgivelsen. Vi snakker her om en av de mest diskuterte og siterte bøkene etter Andre Verdenskrig. Enda tregere gikk det med Dawkins' The Selfish Gene, som trengte 26 år på å komme til Norge. Mens de viktigste bøkene fra vårt eget tusenår, som Steven Pinkers, ennå ikke er kommet hit. Hva er det med Norge? Bryr vi oss ikke om hva verden tenker eller skriver?

Noe av dette skyldes kulturkløften, at de «dannede» intellektuelle her nærmest har skrytt av at de ikke interesserer seg for vitenskap. Men den norske kulturpolitikken har gjort det enda verre. Prøv å forstå dette, om du kan: I Norge er det et skille mellom «kultur» og «kunnskap», som har hver sine departementer. Men formidling av kunnskap, gjennom bøker og andre medier, er Kulturdepartementets ansvar, og delvis delegert til Kulturrådet, som ikke har folk med kompetanse eller interesse for slikt. Og mens vi har en svært generøs støtte- og innkjøpsordning for skjønnlitteratur, også oversettelser, fordi vi mener dette er viktig for den norske kulturen, gjelder ikke dette bøker som formidler kunnskap, som Diamonds og Pinkers bøker. Det gis ingen støtte til oversettelse av sakprosa fra utlandet, og siden alle andre bøker støttes så raust, er det selvfølgelg nesten ingen forlag (utenom noen få små som tar sitt kulturansvar på alvor) som bryr seg om slike bøker. Heller ikke bokhandlerne, kulturredaksjonene, eller de såkalte «allmennkulturelle» tidsskriftene. Og uten oppmerksomhet vil det uansett bli tapsprosjekter.

For kulturmyndighetene, og kulturorganisasjonene som forhandler med staten om slikt, er dette tydeligvis ikke et problem. For kunnskap er jo ikke kultur i Norge, i motsetning til krim og tegneserier. Og Kunnskapsdepartementet toer sine hender, fordi dette er kulturmyndighetenes ansvar. Dermed kommer ikke Pinkers bøker ut på norsk, og norske journalister, mange akademikere og offentligheten forblir uvitende om kunnskapsutviklingen, og tror folk som Pinker er farlige. For han teller jo, akkurat som geitekillingen?