Fra KK 10/5-12:

SKOLEN – EN RAMME UTEN INNHOLD?

Skolen diskuteres stadig mer blant norske politikere. Nå har også Ap kastet seg med, etter lenge å ha overlatt arenaen til SV og Høyre. Men uansett hvilke partier som deltar i skoledebatten, er det ett tema som synes å være tabu. Diskusjonen går heftig om hvor lenge elevene skal være på skolen, om de skal gis lekser eller ikke, hvor mye de skal testes, om det skal være klasserom eller «baseskoler», hvor mye private skoler skal få slippe til, og hvordan skolen og undervisningen skal organiseres. Men hva ungene egentlig skal lære på skolen – skolens innhold – overlater politikerne til skolebyråkratene å funne ut av.

Det burde de ikke gjøre. Om de hadde tatt seg en titt i læreplanene eller eksamensoppgavene, kunne det hende at noen og enhver fikk seg en oppvåkning. De kunne for eksempel begynne med denne oppgaven som elever i «Historie og filosofi» måtte svare på til tentamen:

«Forestillingen om framskritt har stått sentralt i den vestlige sivilisasjonen siden opplysningstiden og fram til i dag. Gjør kort rede for hva som ligger i begrepet framskritt. Gi deretter eksempler på hvordan forestillingen om framskritt har kommet til uttrykk i politikk, vitenskap, teknologi og samfunn de siste 200 årene. I hvilken grad vil du si framskrittstanken har vært en suksess?»

Av momenter som elevene kan trekke inn, nevnes bla.: «Teknologiske oppfinnelser og vitenskapelige oppdagelser.» «Samfunnsvitenskapenes kartlegging av individ og samfunn.» «Utviklingen av demokrati og menneskerettigheter.» «Politiske ideologiers utopier og mål.» «Paradigmeskifter.» «Den postmoderne tilstanden.» «Framskrittets baksider: Moderne kriger og masseødeleggelsesvåpen. Vitenskap med uoversiktlige konsekvenser. Global oppvarming og miljøproblemer. Meningstap og fremmedgjøring.»

Dette forventer skolemyndighetene at vanlige 17-åringer skal kunne svare fornuftig på! Et sett av spørsmål som selv et kollegium av verdens fremste professorer ville rygge tilbake for. Enten er en vanlig norsk 17-åring mer skolert enn hele Harvards professorkorps, som hver for seg bruker et livsverk på å nærme seg hver sin lille bit av dette komplekset - eller så er sannheten at de som sitter og utformer oppgavene rett og slett ikke forstår hva de holder på med. At de ikke skjønner kompleksiteten i disse spørsmålene, og tror de enkelt og greitt kan besvares av elever med tilgang til internett. Der finnes jo all kunnskapen «kun et tastetrykk unna».

At det kanskje er det siste som er sannheten, kan læreplanene tyde på. For å ta noen eksempler fra norskfaget som Gunnar Skirbekk dro fram i KK 3/5. Av fagets 18 (!) kompetansemål er bla. disse:

Eleven skal kunne «forklare hvordan litteratur og andre kunstuttrykk i og utenfor Norge har påvirket hverandre de siste hundreårene.» Eleven skal kunne «drøfte fellesskap og mangfold, kulturmøter og kulturkonflikter med utgangspunkt i et bredt utvalg av norske og utenlandske samtidstekster i ulike sjangre», og «gjøre rede for viktige utviklingslinjer og noen sentrale forfatterskap i norsk og europeisk litteratur fra middelalderen til og med romantikken og denne litteraturens forhold til øvrig europeisk kulturhistorie.»

Dette er spørsmål som man oppretter hele forskningsprogrammer på, og som selv mange forskeres innsats sjelden greier å bringe oss særlig nærmere et svar. Men norske 17-åringer forventes å kunne svare. Eller er det slik at man egentlig ikke forventer noe annet enn at elevene skal kunne spre om seg med noen fine ord og formuleringer de har plukket fra nettet? Er det dette som er skolens mål: Å skape en generasjon med papegøyer som kanskje selv tror de vet noe om «den postmoderne tilstand» og «paradigmeskifter»?

Er skolens mål blitt å skape en nasjon av synsere, som tror de er i stand til å svare på alt, uten å ha fått en brøkdel av den kunnskapen som er nødvendig? Som tror de vet bedre enn klimaforskere, psykiatere og statsvitere, selv om de knapt har et grunnfag i litteraturvitenskap? Det kan se slik ut.

Selvfølgelig er det også nyttige ting å lære på skolen, ikke minst i ferdigheter som lesing, skriving, regning. Det sies også at elevene lærer sosiale ferdigheter og samarbeid (uten dokumentasjon, riktignok). Men som kompetansemålene for norskfaget viser: Tilogmed i et fag som norsk, der foreldre og politikere gjerne tror at elevene skal lære å bruke det norske språket, har Erasmus Montanus sneket seg inn. At det skjer i fag som RLE, samfunnsfag og historie er kanskje ikke så overraskende, men like ille for det. For dette stjeler av skolens, lærernes og elevenes tid og ressurser:

Et eksempel er RLE: Fram til 8. trinn skal norske elever ha 427 timer «Religion, livssyn og etikk», med kristendom som hovedsak. Og da er det propagandaversjonen vi snakker om, svært lite om heksebrenning, homohets og religionskriger. Til sammenlikning skal de i disse årene ha bare 328 timer naturfag. Dette inkluderer også fag som teknologi/design og kropp/helse. I læreplanen står derimot ikke utviklingslære eller evolusjon nevnt med ett eneste ord.

Og ting som mangler helt i den norske skolen, er de intellektuelle verktøyene som kreves for å navigere i en stadig mer kompleks verden, der skitt og kanel bombarderer hjernene våre: Hvordan tenke rasjonelt og logisk, hvordan skille kunnskap fra synsing eller tro? På grunnskole, videregående, og på de fleste høyere utdanninger lærer man ingenting om hvordan vitenskapen arbeider, om dens metoder, hva som konstituerer vitenskapelig kunnskap. Men likevel forventes det at man skal forstå «paradigmeskifter» og «framskrittets baksider» som «global oppvarming»!

Det er egentlig uinteressant om det er offentlige eller private skoler som skal lære elevene å drøfte «den postmoderne tilstand», og om de skal – eller ikke skal – ha lekser i dette. Det er uansett misbruk av tid og ressurser, og er vel egentlig brudd på FN's barnekonvensjon. Barn har rett på utdanning, og skal ikke proppes full med det motsatte.

Før politikerne tar tak i det som er skolens overordnete problem – nemlig det at alt for mye tid og ressurser går med til ting som ikke har noe på en skole å gjøre, og som faktisk virker mot skolens formål – blir andre diskusjoner om skolen meningsløse.

Det betyr ikke at Stortinget skal sitte og vedta skolens pensum hvert år. Men her har man latt skolen få seile sin egen sjø alt for lenge, uten nødvendig kvalitetssikring. Derfor nytter det ikke lenger å bare diskutere skolens rammer. (Det var ikke rammen til «Skrik» som kostet over en halv milliard.) Det som er langt viktigere, er det som er innenfor rammene: skolens innhold.