Da vitenskapen brøt med gudene

DEN FØRSTE VITENSKAPSMANN Hva er egentlig forskjellen mellom vitenskap og religion? Og mellom vitenskap og filosofi? Dette er spørsmål som har vært diskutert så lenge man har hatt vitenskap, også før ordet «vitenskap» var funnet opp. Det handler nemlig om ulike måter å forholde seg til kunnskap på, og en måte å nærme seg dette spørsmålet på, er å se hva som skjedde da vitenskapen brøt ut fra religionens trygge fold. Mens religioner har oppstått uendelig mange ganger, og i alle hjørner av kloden, har vitenskapen kun oppstått en eneste gang. All senere vitenskap bygger på noen grunnleggende prinsipper som ble utviklet på ett sted, på et gitt punkt i historien. Jeg snakker om Milet i det man før kalte Lilleasia eller Jonia. Og tiden er litt etter 600 år før vår tidsregning. Her foretok filosofen Thales og hans elever, som Anaximander, et brudd med det som til da hadde vært den vanlige, ja, faktisk den eneste, måten å tenke om verden på. Det eneste de fleste vet om Thales, er at han skal ha sagt at «alt er vann», noe som ikke høres spesielt klokt ut. Men det han egentlig sa, var ifølge Aristoteles at «alt kommer fra vann». Noe som for øvrig var i tråd med de fleste opprinnelsesmytene rundt Middelhavet. Men når Thales forsøkte å forklare hvordan vann kunne være opphavet til alt, eller et annet eksempel: hvordan jordskjelv oppsto, gjorde han det på en fundamentalt ny måte. Mens tidligere forklaringer gikk ut på at det var en overmenneskelig aktør eller skaper som sto bak, forsøkte Thales å forklare hendelsene ut fra tingene selv. Noen av disse forklaringene var åpenbart gale. Han mente for eksempel at jordskjelv oppsto fordi landjorden fløt på havet, og at skjelvene skyldtes urolig hav. Men selv om hans forklaring var feil, var den av den rette typen, skriver filosofen Wallace Mattson i boken Grand Theories and Everyday Beliefs, som tar for seg arven fra Milet, og hvordan denne har vært i strid med både religion og filosofi (store deler deler av denne) helt fram til i dag. Her får vi et mer opplysende bilde av hvordan vitenskapen oppsto enn i de vanlige filosofihistoriene. Thales hadde mer hell med seg i andre spørsmål. Han greidde å forutsi en solformørkelse i år 585 f.Kr., og han var den første som gjennomførte et geometrisk bevis. Men det viktigste han gjorde, var at han ikke søkte forklaringer hos gudene, men hos tingene selv. Et slikt prinsipp hadde vært livsfarlig å hevde mange steder, men i Milet fantes det ingen prestekaste, som kunne lagt lokk på upassende meninger. Her var det mulig å tenke fritt, ihvertfall i en kort historisk periode, til perserne erobret Jonia. Thales var også den som etablerte tre av vitenskapens bærende prinsipper, ifølge Mattson: enhet, immanens og fornuft. Prinsippet om enhet (monisme) sier at det finnes en underliggende enhet i verdens mangfold, kun én type virkelighet. Ideen om immanens går på at ting og fenomener i naturen må forklares ut fra seg selv, ikke ut fra utenforliggende makter. Det tredje prinsippet var at alt har en fornuftig forklaring, og ikke skyldes gudenes vilkårlige påfunn. Disse prinsippene høre kanskje selvsagte ut, men som Mattson viser, så har de ikke vært det opp gjennom historien, og er det heller ikke i dag. Fra filosofer som Platon og den religionen han var en inspirator for – kristendommen – ble disse prinsippene stadig utfordret. Og opp gjennom filosofihistorien har filosofer kommet med nye formuleringer av platoniske/kristne forestillinger som går stikk i strid med de joniske prinsippene. Mest kjent er Descartes' avvisning av monismen. Han postulerte at det finnes to typer virkelighet, den fysiske og den åndelige sfæren, og at reglene for den fysiske verden ikke nødvendigvis gjaldt i den åndelige. Descartes reformulerte også en tanke om en allmektig gud som i prinsippet kunne sette naturlovene til side (en forestilling som stammer fra Det Gamle Testamentet, der Yahweh i noen tilfeller kunne la solen skinne lenger, eller kunne kommandere vannet i Rødehavet til å gi vei for jødene, men ikke for egypterne. Tanken om at verden ikke alltid behøver å oppføre seg som den «skal», men kan være tilfeldig eller «kontingent», er av filosofer brukt mest i filosofiske tankeeksperimenter. Men denne forestillingen har ifølge Mattson vært en viktig grunn til at filosofien og vitenskapen fikk et vanskelig forhold. Den bidro til at filosofene ofte kunne behandle virkeligheten som en «bug» i deres systemer. Men filosofien er ikke enhetlig. Mattson mener noen filosofer har holdt seg innenfor tradisjonen fra Milet, og nevner Hobbes og Spinoza som to framtredende eksempler. Motstykket er tradisjonen fra Descartes, den «kartesianske», som har gitt rom for at det også kunne skje ting i verden som vitenskapen ikke kunne forklare. Men tilbake til hva som skiller vitenskap fra religion og filosofi: Det kanskje mest originale poenget til Mattson er hans skille mellom «low beliefs» og «high beliefs» (kan ikke oversettes helt med «tro»). «Low beliefs» er den enkle, jordnære kunnskapen vi får om verden, dels gjennom instinkter, dels gjennom egne erfaringer. Også dyr har denne typen kunnskaper: En mygg «vet» at den skal komme seg unna når jeg slår. Denne typen kunnskap er som regel korrekt, fordi den kontinuerlig blir prøvd ut i praksis. Annerledes er det med «high beliefs», som kun vi mennesker har, fordi bare vi har språk. Dette er med andre ord påstander som blir formulert i ord, og som gjerne handler om ting vi ikke selv kan se eller sanse. Religiøse læresetninger er eksempel på dette, men det finnes også andre slags «high beliefs», ikke minst i filosofien. Felles for dem er at de aldri blir testet ut, og derfor ofte kan være falske. Men de kan likevel ha en funksjon, ved å binde sammen samfunn under felles forestillinger og idealer. Nettopp derfor vil «high beliefs» være noe som skiller kulturer fra hverandre. Og av samme grunn vil de ha høyere kulturell status enn de mer jordnære «low beliefs». Og hva med vitenskapen? Mattsons grep er at han plasserer vitenskapen, sammen med logikk og matematikk, i kategorien «low beliefs». Kanskje overraskende for mange, men han gjør det fordi vitenskapen blir til ved kontinuerlig testing og møter med virkeligheten, som de andre «low beliefs». Dermed blir vitenskapen både universell og mer pålitelig enn religion og filosofi. Platon, med sine «high beliefs», kan nok virke mer imponerende enn Thales. Men det er Thales' «lave» ideer som fremdeles står seg.