NOEN SER DEG

NOEN SER DEG

(Artikkel om religion og samfunn fra Klassekampen 29/3)

Hvorfor er det umulig for en ateist å bli president i USA? Mens en mormoner godt kan bli det? Hvorfor er det så viktig for presidentkandidatene der å understreke at de er troende, mens ingen i Norge gjør noe nummer av at Jens Stoltenberg er utmeldt av statskirken og aldri snakker om Gud?

Er det fordi amerikanerne er dummere enn oss? Nei, det har heller med religionens sosiale funksjon å gjøre, ifølge en analyse av religionspsykologen Ara Norenzayan, i New Scientist (17/3). I mange kulturer, som i de amerikanske sørstatene (der religionen står sterkere enn ellers i USA), er det nemlig slik at du må vise at du er gudfryktig for å ansett som en moralsk person. Mennesker som ikke tror på Gud – og hvilken gud du tror er nærmest underordnet – kan ikke ha moral, er tankegangen.

Denne forestillingen om at vi mennesker dypest sett er umoralske og må tvinges til å oppføre oss pent, går tilbake til tiden da de store religionene oppsto. Dette skjedde i tider preget av lovløshet og vold, noe som igjen hadde sammenheng med samfunnsmessige endringer: de gamle stammesamfunnene, der alle kjente alle, ble erstattet av større og mer upersonlige samfunn. Dermed forsvant de tradisjonelle mekanismene for sosial kontroll, og samfunnene gjennomgikk en urolig fase inntil en ny orden var på plass.

Det var her de nye religionene, med strenge, enerådende guder, fant sin plass. Religioner i små samfunn var ikke særlig opptatt av moral, tilogmed gudene (som de greske) kunne oppføre seg heller umoralsk. Grunnen til dette var at familie og bekjentskaper – det biologene kaller slektskaps- og gjensidig altruisme - var nok til å holde folk på matta, slik at samfunnene hang i hop, sånn noenlunde.

Men da samfunnene ble større og mer uoversiktelige, ble det behov for nye kontrollmekanismer. I mangel av Stasi og overvåkingskameraer ble løsningen en gud som så alt, og som opptrådte som moralens vokter. Kombinert med løfter om straff for de slemme, og lønn til de snille og heltemodige, ble dette en effektiv disiplineringsmetode, særlig der man klarte å innføre ritualer og andre midler til å innprente budskapet på en psykologisk kraftfull måte, som Quentin Atkinson og Harvey Whitehouse har demonstrert.

De religiøse disiplineringsmekanismene spilte på våre medfødte sosiale og hierarkiske instinkter, der bare tanken på at noen ser hva vi gjør, kan få oss til å endre atferd. Det er påvist i psykologiske tester at bare et bilde av øyne som ser på oss, får oss til å oppføre oss bedre, for eksempel at vi legger flere penger i kasser for kaffepenger. Andre tester viser at selv små, ubevisste hint i retning av religion, får folk til å bli mer moralske. Ara Norenzayan og Azim Shariff fikk forsøkspersoner til å endre atferd i økonomiske spill bare ved å utsette dem for religiøst ladede ord.

Som også nyere religiøse bevegelser har vist, eksempelvis læstadianismen, har religion i mange tilfeller hatt en positiv effekt på den offentlige moralen, ikke minst i forhold til drukkenskap. For mange religiøse ledere, som Læstadius, var nettopp kampen mot umoralen noe av det viktigste ved religionen. Dette er også et poeng som blir understreket i religiøse skrifter, og for folk som er vokst opp med skriftereligioner som kristendom og islam er det derfor ikke rart at man tror at religion er en forutsetning for moral. Tester (Joseph Henrich, mfl.) viser også at det er tilhengere av skriftreligionene, «Abrahams folk», som oppfører seg mest moralsk i økonomiske spill, kanskje fordi de ubevisst tror de blir «overvåket»?

Men om man ser på statistikker over kriminalitet, oppdager man et paradoks: De samfunnene som har minst kriminalitet, som de skandinaviske og det japanske, er også de minst religiøse. Mens de mer religiøse delene av verden, som de amerikanske sørstatene og Latin-Amerika, har en langt høyere grad av kriminalitet. Hva skyldes dette? Fungerer ikke religionen likevel?

Norenzayan forklarer dette paradokset ved at de skandinaviske samfunnene har utviklet noe som erstatter religion i dens funksjon som moralsk «kontrollør»: Vi har utviklet en rettsstat og en velferdsstat som de fleste stoler på, og som målbærer verdier om rettferdighet og gjensidighet på en måte som gjør skriftreligionenes moralske budskap overflødig. Det er ikke lenger Gud som sørger for at rettferdigheten skjer fyldest, men politiet og rettsstaten. Og i stedet for religiøst korrekthet har vi fått politisk korrekthet.

Forholdene er ganske annerledes i deler av USA og Latin-Amerika: Her stoler man ikke på politiet, og mye er overlatt til den enkelte. Da blir det viktig å identifisere hvem som er moralske personer, og hvem som ikke er det, og her er fremdeles religionen et tegn man benytter seg av. Ved å vise at du er gudfryktig, får du folk til å tro at du er moralsk. Ateister, derimot, er ikke til å stole på, selv om det er langt flere av dem enn mormonerne, og de har langt bedre utdannelse. Tilogmed muslimer har bedre anseelse enn ateister i USA, til tross for det som hendte 11.september.

Men nå blir kanskje behovet for religion mindre, fordi en ny kontrollmekanisme har begynt å få effekt. Rapporter fra USA forteller at ungdommen er begynt å oppføre seg bedre – i forhold til slikt som fyll og sex – og grunnen er ny teknologi: mobilkameraer og internett. Nå vet ungdommene at om de oppfører seg dumt på offentlig sted, og tilogmed på private fester, kan avslørende bilder dukke opp på nettet. Disse kan gjøre det vanskelig for dem i forhold til arbeidsgivere og partnere, så mange er nå begynt å beherske seg.

Så istedet for den Store Fader der oppe, eller overvåkingssamfunnets Big Brother, har man fått en allestedsnærværende Lillebror, mobilkameraet, til å passe på moralen. Om dette på sikt vil svekke religionenes plass i samfunn som de amerikanske sørstatene, vil gjenstå å se. Religionen har også andre funksjoner og roller enn å disiplinere den offentlige moral – mange trenger religion for å finne mening i tilværelsen. Men den sosiale og moralske funksjonen har vært viktig for den sterke samfunnsmessige rollen religionen har spilt i alle samfunn av en viss størrelse – opp til i dag. Det var denne som gjorde at skriftreligionene vant fram på bekostning av de mer spiritualistiske.

Inntil nå har vi trodd at det var vitenskapen som var religionens største fiende. Nå viser det seg altså at det kanskje er den skandinaviske samfunnsmodellen og mobilkameraet.

Om Pinker på norsk

Fra Klassekampen 22/3-12:

ANGSTEN FOR Å BLI TELLET

Forrige uke var djevelen på besøk. Steven Pinker, darwinist og psykolog, i Norge kjent som inspirasjonskilde til Hjernevask, var invitert hit av Det Norske Videnskaps- Akademi, som årets «festforeleser» innen humaniora og samfunnsfag. Pinker er en av stjernene på verdens ledende universitet, Harvard, likevel var det litt overraskende at han fikk denne invitasjonen. Flere av Norges mest kjente intellektuelle har nemlig advart mot Pinker:

«Det er nødvendig å påtale hans omtrentlighet, uredelighet og manglende kunnskap om dem han ofte kritiserer», sa Thomas H Eriksen til Morgenbladet i fjor, etter at Pinkers nyeste bok, The Better Angels of our Nature, kom ut. THE ga ingen eksempler på denne «uredeligheten» og «omtrentligheten», og journalisten ba heller ikke om dette. I Norge er det nok å synse.

En som ga eksempler, var en annen av det dannede Norges portvoktere, Trond Berg Eriksen, i Aftenposten. Han kalte Pinker «tøvete», og hevdet at Pinker underslår historiske fakta i sitt argument for at verden er blitt fredeligere: «Han glemmer at krigene i Korea, Vietnam, Afghanistan, Irak, Bosnia og Libya er en del av det han kaller The New Peace. Han glemmer 6 millioner jøder som ble drept på industrielt vis for vel 60 år siden. Han glemmer 18 millioner russeres og minst halvparten så mange polakkers skjebne under Den andre verdenskrigen.»

For de som ikke har lest Pinkers bok, kan en slik salve være nok til at de dropper den. Problemet er bare at Pinker drøfter akkurat det Berg Eriksen nevner, han bruker faktisk store deler av boken på nettopp dette (kap 5 og 6, nesten 200 sider, 548 noter), og kan likevel konkludere med at det er blitt mindre vold, til tross for krigene i forrige århundre.

Også norske historikere har vært skeptiske til Pinker, og argumentasjonen minner om Prøysens eventyr om geitekillingen: De mener det er galt av Pinker å telle. For selv om Pinker dermed kan få rett i at den relative mengden drap og vold minker, er ikke dette en gyldig måte å tenke på, ifølge historikere som Geir Lundestad og Hans Jacob Orning. Orning skriver i Morgenbladet at

«Hvis vold ikke bare handler om voldsfrekvens, men også om hvordan mennesker opplever voldsbruk, holder det ikke å komme med tall. Dersom det aller meste av det vi oppfatter som vold ikke ble oppfattet som traumatisk eller uholdbart i tidligere tider, blir det misvisende å si at vi har det fredeligere nå enn før. Forskjellen er at vi i dag definerer begrepet som fred, vold, og hva det innebærer å ha et godt liv på helt andre måter enn folk gjorde før.»

Historikerens argument er at folk i middelalderen opplevde vold og drap som mindre ille enn vi gjør i dag, og derfor blir det galt å bruke statistikk! Hvordan han vet at folk opplevde det slik, og ikke bare måtte forsøke å tilpasse seg en brutal virkelighet, hadde vært interessant å få vite. Og mener han det samme argumentet kan brukes på konflikter i dag: Er folk i Gaza så vant med å bli bombet at de egentlig har det helt ok?

Dette viser hvor langt på viddene man kan komme når man insisterer på å «tolke» i stedet for å telle. Tall er ofte det eneste som kan bringe virkeligheten tilbake inn i subjektive eller ideologiske forestillinger. Oversvømmes Norge av utlendinger? Ja, så kom med tall! Er verden blitt kaldere eller varmere de siste tiårene? Sjekk måledataene!

Reaksjonene på Pinker vitner om at kløften mellom de «to kulturer», mellom de som ikke liker å telle, og de som mener man ikke kommer utenom dette om man vil ha kunnskap, er dyp i Norge. Det nye er at kløften er begynt å bli synlig. Den har ikke vært det, fordi kunnskap rett og slett ikke har vært regnet som kultur i Norge. Også slik var Pinkers besøk illustrerende: Dette ville vært en glimrende anledning til å gjøre publikum kjent med hans bøker. Pinker er tross alt en av verdens mest leste sakprosaforfattere, og svært anerkjent sådan. Men ingen av hans bøker er blitt utgitt på norsk! Ikke engang alt oppstyret rundt Hjernevask fikk norske forlag til ta bryet med å få han oversatt, som de har gjort i de fleste andre såkalte «kulturnasjoner».

Men dette er Norge. På et seminar sist lørdag fortalte forlagssjef i Spartacus, Per Nordanger, at bokagenten til Jared Diamond fikk sjokk da han oppdaget at ingen norske forlag hadde kjøpt rettighetene til Guns, Germs and Steel, nesten 15 år etter utgivelsen. Vi snakker her om en av de mest diskuterte og siterte bøkene etter Andre Verdenskrig. Enda tregere gikk det med Dawkins' The Selfish Gene, som trengte 26 år på å komme til Norge. Mens de viktigste bøkene fra vårt eget tusenår, som Steven Pinkers, ennå ikke er kommet hit. Hva er det med Norge? Bryr vi oss ikke om hva verden tenker eller skriver?

Noe av dette skyldes kulturkløften, at de «dannede» intellektuelle her nærmest har skrytt av at de ikke interesserer seg for vitenskap. Men den norske kulturpolitikken har gjort det enda verre. Prøv å forstå dette, om du kan: I Norge er det et skille mellom «kultur» og «kunnskap», som har hver sine departementer. Men formidling av kunnskap, gjennom bøker og andre medier, er Kulturdepartementets ansvar, og delvis delegert til Kulturrådet, som ikke har folk med kompetanse eller interesse for slikt. Og mens vi har en svært generøs støtte- og innkjøpsordning for skjønnlitteratur, også oversettelser, fordi vi mener dette er viktig for den norske kulturen, gjelder ikke dette bøker som formidler kunnskap, som Diamonds og Pinkers bøker. Det gis ingen støtte til oversettelse av sakprosa fra utlandet, og siden alle andre bøker støttes så raust, er det selvfølgelg nesten ingen forlag (utenom noen få små som tar sitt kulturansvar på alvor) som bryr seg om slike bøker. Heller ikke bokhandlerne, kulturredaksjonene, eller de såkalte «allmennkulturelle» tidsskriftene. Og uten oppmerksomhet vil det uansett bli tapsprosjekter.

For kulturmyndighetene, og kulturorganisasjonene som forhandler med staten om slikt, er dette tydeligvis ikke et problem. For kunnskap er jo ikke kultur i Norge, i motsetning til krim og tegneserier. Og Kunnskapsdepartementet toer sine hender, fordi dette er kulturmyndighetenes ansvar. Dermed kommer ikke Pinkers bøker ut på norsk, og norske journalister, mange akademikere og offentligheten forblir uvitende om kunnskapsutviklingen, og tror folk som Pinker er farlige. For han teller jo, akkurat som geitekillingen?

Fra Klassekampen 23/2-2012:

EN GOD HISTORIE

Vi mennesker har alltid likt en god historie, enten det var rundt leirbålet eller foran TV-skjermen. Vi er det «narrative dyret», med en innebygd forkjærlighet for informasjon som kommer pakket i form av fortellinger. Vi vil ha en handling, et plot, helst med tydelige karakterer som vi kan leve oss inn i.

Dette er noe vi finner i alle kulturer, til alle tider. Fortellinger danner grunnmurene i kulturene, i deres selvbilde, i deres forståelse av verden – gjennom myter, religioner, ideologier.

Fortellinger er viktige ikke bare for kulturene, de er minst like viktige for vår individuelle selvforståelse. Vi har alle et grunnleggende psykologisk behov for å ha våre egne historier om våre liv, for å forstå oss selv, og gi vårt liv mening. Vi klarer ikke å leve uten denne meningen, og finner vi den ikke, må vi konstruere den. Akkurat som hjernen finner opp noe for å dekke over hullet som den «blinde flekken» i øyet lager.

Noen av de mest ekstreme eksemplene på dette kan vi finne hos pasienter der de to hjernehalvdelene er skilt ad, som man gjerne gjorde med epilepsipasienter tidligere. Nevrologene Michael Gazzaniga og Joseph LeDoux gjorde banebrytende forskning på slike pasienter, og fant at den venstre halvdelen, den som (hos de fleste) produserer ordene, kunne finne på de utroligste historier for å forklare hvorfor den andre halvdelen gjorde som den gjorde. Og uten å ane at den fabulerte.

Gazzaniga og LeDoux gikk videre og fant at vi alle har denne tendensen til å dikte opp forklaringer. Vi klarer ikke å leve uten. Vi vil alltid ha en grunn til at vi gjør slik og slik. Problemet er bare at vi sjelden aner hvorfor vi for eksempel blir forelsket i noen, eller hater noen. Våre følelser og ønsker har sin bakgrunn i ubevisste prosesser som vi ikke har tilgang til – dette er en fundamental erkjennelse som moderne psykologi og hjerneforskning har skaffet overveldende empiri for. Å tro at vi skal forstå våre egne beveggrunner gjennom introspeksjon er en naiv misforståelse, som allerede Kant erkjente: «Vi kan aldri, selv ved hjelp av de strengeste undersøkelser, komme helt ned til de hemmelige kildene som ligger bak handlingen.» Så vi lager oss grunner, som ofte ikke er sanne, men det er ikke viktigste for oss. Det som betyr noe, er at de gir mening – som historier. Ikke at de stemmer rent faktisk.

Det er ikke slik at disse historiene er tilfeldige. Tvert imot er de gjerne produkter av det psykologene Timothy D. Wilson og Daniel Gilbert kaller det «psykologiske immunsystemet». Dette er et automatisk fungerende mentalt selvforsvar som prøver å verne vårt selvbilde mot for negativ og ødeleggende informasjon. Det er det som gjør oss til eksperter på bortforklaringer, på det å legge skylda på noen andre, eller omstendighetene. Og uten at vi selv aner at vi lurer oss selv, ellers hadde jo ikke bortforklaringene virket.

Og har vi først en historie, for eksempel om hvorfor det går dårlig med økonomien, eller hvorfor vi selv ikke er blitt rike og berømte, har vi en tendens til å tolke all ny informasjon inn i denne historien. Alt som skjer, blir tolket som bekreftelser på våre antakelser, og forsterker dermed historien. Slik blir fiendebilder sementert, selvbilder blåst opp. Og det skal mye til for å bryte mønsteret.

At sannheten ikke alltid er det viktigste, gjelder også de kollektive historiene. Religiøse myter og ideologier er typiske eksempler. De har sine plot og sine karakterer, gjerne de «gode» mot de «onde» (Gud mot Satan, kommunister mot kapitalister). Og vi er ikke så nøye med om historiene stemmer empirisk, bare de gjør jobben sin.

Men denne tendensen til å forklare gjennom historier gjelder ikke bare de mer åpenbare mytene, det gjelder de fleste fortolkninger av hva som har skjedd. Vi har det psykologene kaller en «hindsight bias»: I ettertidens lys ser vi alt så klart, hvorfor det måtte gå slik. Hvorfor nazismen måtte vokse fram i mellomkrigstidens Tyskland, hvorfor finanskrisen måtte komme. Alle tegnene var jo så tydelige – i ettertid. Ihvertfall om vi overser alt som kompliserer bildet.

Men som Nassim Taleb (Sorte Svaner) og Daniel Kahneman har vist oss: Det meste som skjer, skyldes tilfeldigheter og prosesser utenfor vår oversikt eller kontroll. Hadde Hitler kommet inn på kunstskolen, hadde vi kanskje ikke snakket om nazisme eller Andre Verdenskrig. Men slikt vil ikke historikere høre.

Og ikke vi andre heller: Vi går til forfattere for å søke svar, ikke bare på slikt som har med kjærlighet og meningen med livet å gjøre, men tilogmed for å finne «meningen» bak finanskrisen. Vi går ikke til forskerne, selv om de bør vite mer om hva som faktisk skjer, og kan belegge det med empiri og statistikk. Vi vil ikke ha tall og statistikker, vi vil ha gode historier.

Og ingenting galt i det. Bortsett fra at vi neppe skjønner mer av oss selv og verden etter å ha lest forfatteres blomstrende utlegninger om finanskrise eller massakren på Utøya. Introspeksjon og anekdoter gir svært usikker kunnskap. Og en forfatters viktigste kvalifikasjon er evnen til å fortelle, lyve på en engasjerende måte. Men vi tror vi forstår mer av oss selv etter å ha lest Knausgård, og mer av finanskrisen etter å ha lest Fløgstad, og det er som regel nok for oss.

Derfor kjøper vi romaner heller enn psykologibøker, selv om de sistnevnte hadde vært mer nyttige. Ikke bare for underholdningen, men også fordi vi tror vi kan bli litt visere av dem. Derfor strømmer vi til når forfattere snakker om aktuelle temaer, selv om de neppe har mer greie på disse enn gjennomsnittlige taxisjåfører har. Fordi hjernen vår er giret inn på historier, ikke på statistikk og abstrakte argumenter.

Hvorfor har vi denne hangen til historier, dersom den så ofte fører oss på ville veier? Det er nok fordi hjernen vår er konstruert slik at vi hele tiden lager mønstre som vi fortolker virkeligheten gjennom. Dette er den mest effektive måten å prosessere informasjon på, ikke minst for å forutsi hva som skal skje. Og fordi vår mest utviklede intelligens er den sosiale – vi er flokkdyr - har vi en tendens til å tolke hendelser ut fra aktører og en kamp mellom ulike viljer.

Denne måten å se verden på, kan ofte være smart, men ikke alltid. Det er ikke sikkert at alt som skjer, skyldes den evige striden mellom Gud og Satan, mellom folket og kapitalistene, eller mellom menn og kvinner. Mye kan også være tilfeldig, eller skyldes prosesser vi ikke kan se. Men det blir jo ikke så gode historier av slikt.

Fra Klassekampen 2/2-2012:

HVORFOR RELIGION I SKOLEN?

Etter en dom om at religionsfaget krenket menneskerettighetene, ble en ny variant, med endringer som noen vil si var kosmetiske, opprettet i 2008. Det som heller ikke da ble diskutert, var hvorfor vi skulle ha et slikt fag, hvilken hensikt det tjente.

Fram til 8. trinn skal norske elever ha 427 timer «Religion, livssyn og etikk», med kristendom som hovedsak. Ellers skal de lære litt om andre religioner, samt «livssyn» ( i hovedsak «humanisme», uten at dette er nærmere definert). Pluss litt etikk og filosofi.

Til sammenlikning skal de i disse årene ha bare 328 timer naturfag. Dette inkluderer også fag som teknologi/design og kropp/helse. I læreplanen for naturfag disse årene står ikke utviklingslære eller evolusjon nevnt med ett eneste ord. Kanskje man ikke vil forvirre elevene med en ny «skapelsesberetning»?

Begrunnelsen for at skolen skal bruke så mange timer på religion er at «Religioner og livssyn gjenspeiler menneskers dypeste spørsmål og har gjennom historien bidratt til å forme individ, fellesskap og samfunn. Kunnskap om religioner og livssyn er vesentlig for enkeltmennesket, for å kunne tolke tilværelsen og for å forstå kulturer i ens eget samfunn og i samfunn verden over.»

Naturvitenskap har altså ikke i samme grad formet vårt «fellesskap og samfunn», om vi skal dømme etter timetall. Eller er det slik at vitenskapens svar er dårligere enn religionenes?

Det faktum at færre nå vokser opp som kristne, blir merkelig nok brukt som begrunnelse for å lære barn om kristendom. Læreplanen nevner at «barn og unge i dag møter et mangfold av kulturpåvirkninger og verditradisjoner» og hevder at «kjennskap til ulike religioner og livssyn, etikk og filosofi er en viktig forutsetning for livstolkning, etisk bevissthet og forståelse på tvers av tros- og livssynsgrenser.» Må man vite hvordan en mormoner ber, for å respektere ham som menneske?

Siden man bruker så mange timer på religion i en skolehverdag som er så travel at sidemålet må nedgraderes, må man vel ha belegg for at RLE-faget har den effekten man påstår, mht til å forstå egen andres kultur?

Det har man ikke. Man tar for gitt at det å lære bibelhistorie, litt tilsvarende i andre religioner, og litt om høytider og matregler skal gi en forståelse av kristendom og andre religioner. Men det finnes ingen dokumentasjon på at dette gir bedre kulturforståelse, og mer respekt for andre. Det er faktisk grunner til å mene at effekten kan bli helt motsatt, at RLE vil gi dårligere innsikt i egen og andres kultur, og at den ikke vil gi en bedre dialog mellom ulike religioner.

For det første sier bibelhistorien lite om kristendommen i dag. Den sier ikke at kristendommen nå er oppdelt i tusenvis av retninger og sekter, med ulike praksiser, læresetninger og moralregler. Eller at vi på grunn av dette har vi hatt mange blodige religionskriger innen den «kristne» verden. Det samme gjelder andre religioner, som islam, der man også i dag har religionskriger, mellom for eks. sunnier og shiaer.

For det andre bærer læreplanen preg av at man tror religionene kan forstås ut fra visse sentrale skrifter og læresetninger. Dette er lite dekkende for den folkelig religionsutøvelsen, der man lokalt har utviklet praksiser som ikke nevnes i de offisielle tekstene. Dyrkingen av Jomfru Maria som den kanskje viktigste skikkelsen i katolisismen, og helgendyrkelsen i katolisismen og islam, er slike eksempler.

For det tredje tilpasser religionene seg til samfunnet. Å være «kristen» i det moderne Vesten er noe helt annet enn det var før, med helt andre moralkodekser – selv med den samme Bibelen. Vi brenner ikke hekser lenger, vi steiner ikke homofile eller ekteskapsbrytere. Vi slipper tilogmed jøder inn i landet. Også innen Islam er det store forskjeller mht hvor strengt man forholder seg til de opprinnelige tekstene og lovene. Selv om fundamentalistene gjør mye av seg, tar ikke det store flertall religionen så alvorlig som før, og ihvertfall ikke så bokstavelig.

Dette er fordi en kultur er langt mer enn religion. Det er i dag tvilsomt å kalle vår kultur for «kristen», fordi betydningen av dette har endret seg så radikalt. Når ledende KrF-ere sier at toleranse er en kristen verdi, har eplet trillet langt fra stammen. Ideene om demokrati, frihet og menneskerettigheter som vokste fram etter renessansen preger den norske kulturen i dag langt mer enn det man kan kalle «kristne» verdier (hva nå de måtte være).

I tillegg til et falskt bilde av religionene, kan man også si at RLE-faget faktisk fremmer det motsatte av dialog og toleranse, fordi faget fokuserer på hva som skiller oss fra hverandre. Religiøse regler om mat, klær, etc., er jo ofte laget nettopp for å markere skiller. Mange skikker kan virke meningsløse og dermed aparte for utenforstående. Ved å fokusere på slike ytre, ofte tilfeldige, elementer, får elevene bekreftet at de «andre» ikke er som «oss».

Det oppstår minst en ny religion, ihvertfall en sekt, nesten hver dag. Bare å holde rede på utviklingen innen kristendommen ville være uoverkommelig, fordi enhver ny profet må ha noe nytt å tilby. Dette skiller religion fra vitenskap: Det finnes ikke tusen tolkninger av Newtons lover. Skal religion være et kunnskapsfag, kan man derfor ikke fokusere på ytre variasjoner. Man vil uansett rekke over kun en brøkdel, og heller ikke få noe redskap til virkelig å forstå egen eller andres religion.

Det er heller ikke nok å gjøre som tre religionslærere fra UiO foreslo i Aftenposten 18/1: Å undervise i religion som et «sosialt og kulturelt fenomen». De overfladiske forskjellene som skiller oss fra de «andre» er jo nettopp kulturprodukter. Det som forener oss, derimot, er vår felles evolusjonære arv, inkludert en hjerne med hang til å konstruere religioner som svar på ulike utfordringer.

Skal man absolutt ha et religionsfag, må det ikke henge seg opp i overfladiske ulikheter, som er blitt til ved historiske tilfeldigheter. Det må istedet gi en dypere forståelse av hva religions-fenomenet er. Hvorfor tyr vi så lett til religionen? Hva er det i vår fellesmenneskelige psykologi som
gjør oss religiøse, og hvorfor styrer denne religiøsiteten oss dit den gjør?

Men hvorfor fokusere kun på religion? Kanskje tiden er inne til å erstatte religionsfaget med et fag om menneskelig tenkning og atferd, som omfatter både religion og andre praksiser? Og som derfor kan gi elevene en bedre forståelse av seg selv og andre, fordi vi først og fremst er mennesker, ikke sunnier eller pinsevenner?

HJERNEVASKEFFEKTEN

Et utskjelt TV-program skaper fremdeles bølger, ett og et halvt år etterpå. Da «Hjernevask» gikk, var nesten samtlige aviskommentatorer og kulturjournalister samstemte i at dette var dårlige greier, som ingen fornuftige mennesker kunne ta på alvor. Nå spør de samme redaksjonene om det var dette programmet som fikk Forskningsrådet til å legge ned et forskningsprogram på 56 millioner. Er Forskningsrådet en flokk tullinger, eller hadde «Hjernevask» et poeng likevel? Hva er det egentlig som har skjedd, og er det noe under her som media ikke har skjønt?

Først: Hvem var det som la ned Kjønnsforskningsprogrammet (eller nektet å fornye det)? Det var ikke kjønnsforskerne selv, eller deres venner blant humanviterne. Det var et styre i Forskningsrådet, i Divisjonen for vitenskap, som har medlemmer fra flere faggrupper. Og det er nok her, i det videre forsknings-Norge, at «Hjernevask» har hatt den største effekten. Ikke direkte for den faglige vurderingen, men fordi noe annet sto på spill: omdømmet til vitenskap og forskning generelt.

De som fulgte med på debatten etter «Hjernevask», i aviser og på nettet, kunne se at mange trodde det som ble avslørt i programmet, av inkompetanse og ukultur, var representativt for forsknings-Norge som sådan. Spesielt klimaforskningen ble slått i hartkorn med kjønnsforskerne. Og det var kanskje dette som fikk mange naturvitere, som aldri før hadde stått fram i media, til å snakke ut, for første gang. Man var lei av at kjønnsforskere, sosiologer og kriminologer med sitt tåkespråk og sitt tvilsomme forhold til empiri var de som sto fram på forskningens vegne. De skjønte at dette var svært uheldig for forskningens omdømme, og dermed for samfunnets behandling av den.

Også innen samfunnsfagene så man tegn til et aldri så lite opprør. Et opprør man hadde vegret seg for, ifølge Ottar Brox, fordi man ikke turde å legge seg ut med feministene. De få som til da hadde kritisert kjønnsforskningen, fikk raskt merke at Berit Aaas' hersketeknikker hadde vært pensum der i gården. Norge er også et land der faglig kritikk blir sett på som en personlig fornærmelse. Vi har ikke noen debattkultur. Og Norge er et lite land, spesielt i den forstand at det så å si er plass til bare ett miljø, en tankeretning, om gangen. De som prøver å komme med andre forklaringer, blir mobbet eller ledd ut, som vi fikk høre eksempler på under Hjernevask-debatten.

«Hjernevask» har hatt effekt, i forsknings-Norge, og i opinionen. Men sporene etter flere tiår med postmodernisme og empiriskepsis sitter fortsatt igjen mange steder: i visse bakevjer innen akademia, i media (spesielt kulturredaksjonene og kommentariatet), i skolen, blant politikere (spesielt på venstresida, dessverre). Det hadde vært behov for en Hjernevask del 2 der man tar for seg hvordan postmodernismens misforståelser har preget store deler av det norske samfunn- og kulturliv, og fremdeles gjør det. Det er ingen grunn til at ennå flere generasjoner skal sosialiseres inn i et vitenskapsfiendtlig verdensbilde, i en tid da vi trenger vitenskapen mer enn noengang, da vår overlevelse faktisk er avhengig av den.

Ett eksempel: Mens klimaforskningen blir stadig tydeligere på at vi styrer på vei mot en dramatisk klimakrise, som kommer til å true selve grunnlaget for sivilisasjonen, er nordmenn mindre bekymret enn noengang. De tror ikke på forskerne. Og politikerne krangler om de beste plassene ombord på Titanic. Det er faktisk i næringslivet man nå finner den største bekymringen for framtiden:

«Konsulentselskapet McKinsey tror behovet for alle ressurser i verden vil øke dramatisk i årene fremover,» skriver Dagens Næringsliv 25/11. «En enorm økning i etterspørselen etter mat, vann, og energi må sees i sammenheng med klimautfordringene, mener McKinsey i en 300 siders ressursrapport som ble lagt frem i London torsdag. Og for å øke etterspørselen må både produktiviteten og tilbudet økes voldsomt.»

McKinsey presenterer en lang liste over tiltak som må gjennomføres for å møte denne ressurskrisen, fra energieffektivisering til reduksjon av vannlekkasjer og avfall, mer miljøvennlige biler, minske erosjon, øke utnyttelsen av metaller, etc.. Fellesnevneren for alt dette er mer kunnskap, mer forskning. Men hvordan skal man få velgerne med på dette dersom folk ikke har tillit til forskerne?

Og hvordan skal man få utdannet brukbare forskere med den utdanningspolitikken som føres i dag? En av forfatterne til en ny bok i samfunnsfag for den videregående skolen forteller at det er umulig for han å få med noe om at det finnes andre forklaringer på menneskelig atferd enn de kulturelle og sosiale. Kollegene hans vil ikke ha slikt. De vil klamre seg til slik det var før «Hjernevask». Eller før Darwin.

Jo, «Hjernevask» har hatt effekt, men Kunnskaps-Norge er en treg masse. Det sitter generasjoner med feilutdannede lærere, byråkrater, politikere og journalister som er blitt opplært til å tro det samme som Bolsø & co: at mennesket fødes som et blankt ark, og dermed kan formes til hva som helst, mann eller kvinne, at vi ikke skal la oss hemme av fakta og naturens begrensninger, fordi alt er mulig. At det finnes andre «sannheter» enn naturvitenskapens,som kan finnes med «alternative» metoder. Og i postmodernismens og kunnskapsrelativismens kjølvann har engleskoler og healere gode kår.

At «Hjernevask» har hatt effekt, merker vi også på alle forsøkene på omkamp rundt om i media: uten argumenter, men med små antydninger, litt drittkasting her og der, sammenlikninger med Anders Behring Breivik. Sist søndag kunne for eks Aftenpostens litteraturmedarbeider Vidar Kvalshaug fortsette å spre ryktene om at Hjernevask hadde brukt «uetiske metoder» som kryssklipping, anklager som har vært tatt opp i PFU og blitt tilbakevist (noe Kvalshaug sikkert vet).

I Eias og Ihles programmer var det noen kjønns- og samfunnsforskningsmiljøer, spesielt på UiO, som fikk gjennomgå. Vi hadde trengt en ny «Hjernevask», som kastet nettet videre: ut i skolen, ut i media. For der videreføres den samme kunnskapsmangelen, den samme vitenskapsfiendtligheten, samtidig som næringslivet har gitt opp skolen og utdanner sine egne fagfolk (ifølge reportasjer i BT og KK). Samtidig som stadig mer av den norske infrastrukturen rakner i sømmene, og Norge blir en stadig større miljø- og klimasinke, som ligger på verdenstoppen mht utslipp per innbygger, om vi regner med kildene for utslippene. Hvor lenge tror vi at vi kan leve på den lottogevinsten noen amerikanere fant for oss i 1969?

Også innen samfunnsfagene så man tegn til et aldri så lite opprør. Et opprør man hadde vegret seg for, ifølge Ottar Brox, fordi man ikke turde å legge seg ut med feministene. De få som til da hadde kritisert kjønnsforskningen, fikk raskt merke at Berit Aaas' hersketeknikker hadde vært pensum der i gården. Norge er også et land der faglig kritikk blir sett på som en personlig fornærmelse. Vi har ikke noen debattkultur. Og Norge er et lite land, spesielt i den forstand at det så å si er plass til bare ett miljø, en tankeretning, om gangen. De som prøver å komme med andre forklaringer, blir mobbet eller ledd ut, som vi fikk høre eksempler på under Hjernevask-debatten.

«Hjernevask» har hatt effekt, i forsknings-Norge, og i opinionen. Men sporene etter flere tiår med postmodernisme og empiriskepsis sitter fortsatt igjen mange steder: i visse bakevjer innen akademia, i media (spesielt kulturredaksjonene og kommentariatet), i skolen, blant politikere (spesielt på venstresida, dessverre). Det hadde vært behov for en Hjernevask del 2 der man tar for seg hvordan postmodernismens misforståelser har preget store deler av det norske samfunn- og kulturliv, og fremdeles gjør det. Det er ingen grunn til at ennå flere generasjoner skal sosialiseres inn i et vitenskapsfiendtlig verdensbilde, i en tid da vi trenger vitenskapen mer enn noengang, da vår overlevelse faktisk er avhengig av den.

Ett eksempel: Mens klimaforskningen blir stadig tydeligere på at vi styrer på vei mot en dramatisk klimakrise, som kommer til å true selve grunnlaget for sivilisasjonen, er nordmenn mindre bekymret enn noengang. De tror ikke på forskerne. Og politikerne krangler om de beste plassene ombord på Titanic. Det er faktisk i næringslivet man nå finner den største bekymringen for framtiden:

«Konsulentselskapet McKinsey tror behovet for alle ressurser i verden vil øke dramatisk i årene fremover,» skriver Dagens Næringsliv 25/11. «En enorm økning i etterspørselen etter mat, vann, og energi må sees i sammenheng med klimautfordringene, mener McKinsey i en 300 siders ressursrapport som ble lagt frem i London torsdag. Og for å øke etterspørselen må både produktiviteten og tilbudet økes voldsomt.»

McKinsey presenterer en lang liste over tiltak som må gjennomføres for å møte denne ressurskrisen, fra energieffektivisering til reduksjon av vannlekkasjer og avfall, mer miljøvennlige biler, minske erosjon, øke utnyttelsen av metaller, etc.. Fellesnevneren for alt dette er mer kunnskap, mer forskning. Men hvordan skal man få velgerne med på dette dersom folk ikke har tillit til forskerne?

Og hvordan skal man få utdannet brukbare forskere med den utdanningspolitikken som føres i dag? En av forfatterne til en ny bok i samfunnsfag for den videregående skolen forteller at det er umulig for han å få med noe om at det finnes andre forklaringer på menneskelig atferd enn de kulturelle og sosiale. Kollegene hans vil ikke ha slikt. De vil klamre seg til slik det var før «Hjernevask». Eller før Darwin.

Jo, «Hjernevask» har hatt effekt, men Kunnskaps-Norge er en treg masse. Det sitter generasjoner med feilutdannede lærere, byråkrater, politikere og journalister som er blitt opplært til å tro det samme som Bolsø & co: at mennesket fødes som et blankt ark, og dermed kan formes til hva som helst, mann eller kvinne, at vi ikke skal la oss hemme av fakta og naturens begrensninger, fordi alt er mulig. At det finnes andre «sannheter» enn naturvitenskapens,som kan finnes med «alternative» metoder. Og i postmodernismens og kunnskapsrelativismens kjølvann har engleskoler og healere gode kår.

At «Hjernevask» har hatt effekt, merker vi også på alle forsøkene på omkamp rundt om i media: uten argumenter, men med små antydninger, litt drittkasting her og der, sammenlikninger med Anders Behring Breivik. Sist søndag kunne for eks Aftenpostens litteraturmedarbeider Vidar Kvalshaug fortsette å spre ryktene om at Hjernevask hadde brukt «uetiske metoder» som kryssklipping, anklager som har vært tatt opp i PFU og blitt tilbakevist (noe Kvalshaug sikkert vet).

I Eias og Ihles programmer var det noen kjønns- og samfunnsforskningsmiljøer, spesielt på UiO, som fikk gjennomgå. Vi hadde trengt en ny «Hjernevask», som kastet nettet videre: ut i skolen, ut i media. For der videreføres den samme kunnskapsmangelen, den samme vitenskapsfiendtligheten, samtidig som næringslivet har gitt opp skolen og utdanner sine egne fagfolk (ifølge reportasjer i BT og KK). Samtidig som stadig mer av den norske infrastrukturen rakner i sømmene, og Norge blir en stadig større miljø- og klimasinke, som ligger på verdenstoppen mht utslipp per innbygger, om vi regner med kildene for utslippene. Hvor lenge tror vi at vi kan leve på den lottogevinsten noen amerikanere fant for oss i 1969?

DEN EGENTLIGE KRISEN

Fra Klassekampen 20/10-11. Har fått masse gode tilbakemeldinger, særlig fra lærere og lektorer:

DEN EGENTLIGE KRISEN

Norge flommer ennå over av rikdom. Men under overflaten er det i ferd med å rakne, bokstavelig talt:

Vi kan ikke lenger bygge veier. De nye veiene sprekker opp pga telehiv. «Vi ser at veibyggingsfaget er en kompetanse som er i ferd med å forvitre,» innrømmer Statens vegvesen.

På sykehjem og i hjemmesykepleien er det blitt livsfarlig: pasienter fores til døde av ufaglærte, fikk vi nettopp vite. Landets største sykehus er i ferd med å kollapse, ifølge sentrale medarbeidere, bla. fordi man har brukt hundrevis av millioner på mislykkede datasatsinger..

I regjeringskontorene er det ikke bedre: Først settes dieselavgiften ned, slik at syv av ti nye biler nå går på diesel. Så setter man den opp, fordi dieselutslipp er uheldig for miljøet og folkehelsen. Noe Statens forurensingstilsyn sa allerede i 2008, og som mange kunne fortalt lenge før det.

Så setter man demokratiet på spill ved å innføre valg via internett, som ifølge departementet skulle være sikkert. Men med enkle midler gjennomførte to forskere ved Høgskolen i Molde et eksperiment med falske internettvalg, der samtlige 550 deltakere lot seg lure.

Dette er bare noen eksempler fra de siste ukene på en trend som blir stadig klarere: Norge er i ferd med å gå opp i liminga, på tross av oljemilliardene. For det er ikke penger det skorter på. Det underliggende problemet kan vi lese av en annen type oppslag: Mannlige læreres IQ har sunket de siste tiårene, og andelen med universitetsutdanning er halvert. Siden 1971 har 4/5 valgt bort realfag. Over halvparten av nye doktorgradstudenter ved UiO i realfag er utlendinger (det er nemlig gratis å studere her).

Den egentlige krisa er altså en kunnskapskrise, som jeg skriver om i boka Sokrates og sjøpungen. Vi har sett den i skolen, der opp mot 40% av niendeklassingene er funksjonelle analfabeter, og under 50% av de som begynner høyere utdanning kan elementær prosentregning. Vi har sett den i «Hjernevask», der norske samfunnsforskere sjokkerte utenlandske kolleger med sin uvitenhet. Vi ser den i norske medier, der svært få journalister er i stand til å tolke elementær statistikk, eller skille kunnskap fra synsing. Og vi ser den hos myndighetene, i deres tilfeldige holdning til bruk av kunnskap, med kjendispaneler i stedet for forskning.

Det som gjør krisen ekstra prekær, er at vi nå trenger kunnskap mer enn noensinne, pga alle de utfordringene vi står overfor, som gjør at mange ledende forskere mener det er usikkert om sivilisasjonen vil overleve dette århundret. En av disse er klimakrisen, som vi nå bør skjønne er reell, og at det ikke nytter å jukse seg unna med «månelandinger» og klimakvoter. En annen utfordring er å skaffe mat til 10 milliarder mennesker (se sideartikkel). Og alt tyder på at vi er inne i en ny masseutryddelse, som etter hvert vil ramme oss selv. Alt dette burde være kjent, men blir i liten grad satt på dagsorden.

Enda mindre omtalt er hvordan teknologiseringen skaper nye utfordringer. Vi hører om IT-satsinger som ikke fungerer, fordi de som bestiller og installerer ikke har kompetanse. Infrastruktur i jernbane, energiforsyning og telekommunikasjon svikter. I en stadig mer teknologidrevet verden har vi ikke lenger kunnskap til å utvikle nye produkter og systemer, knapt til å håndtere det vi importerer. Norge er blitt en råvarenasjon, og kan bare håpe at oljealderen varer noen år til.

Det alvorligste er kanskje at vi holder på å miste kontrollen over viktige systemer. Jeg nevnte digitale valg, som viste seg å ha uante muligheter for juks. Vi vet ikke hvordan automatiserte aksje- «roboter» innvirker på markedsmekanismene, og i hvilken grad de skaper kriser. Vi vet ikke hvordan hjernen til unge påvirkes av å leve i en virtuell, digital verden, løsrevet fra de sosiale mekanismene vi er evolvert for å utvikles i. Vi aner ikke hvor sikre datasystemene er.

Men dette er ikke noe som opptar norske medier eller politikere. Skolepolitikk dreier seg om karakterer, en time til eller fra, ikke om skolens innhold. Det «Hjernevask» avslørte om norske akademia, er glemt. En kommentator i Morgenbladet skriver om dieselavgiften at kunnskapskravet ikke må bli et hinder for å gjøre noe. Bedre å gjøre noe feil!

Alle har skyld i dette: Høyresiden tror at kunnskap er en vare, og ga universitetene stykkpris per beståtte eksamen, slik at poenget ble å satse på billige og lette studier, og senke kravene slik at ingen stryker. Mens venstresiden er så opptatt av likhet at de kapper hodet av de smarteste, dermed også de som kan finne gode løsninger for oss. De burde lære av forskere som Richard Wilkinson (introdusert for Norge i denne spalten) at kunnskap er et verktøy for rettferdighet.

Det er ikke «dumme lærere» som er problemet, det er degraderingen av kunnskap som har pågått siden 60-tallet. Flere faktorer har spilt sammen: Noen amerikanerne fant olje for oss, og siden har vi levd på en velstandsbølge, der folk har vært sikret penger, uansett utdannelse. Da oljå kom, var statusen til vitenskap allerede på vei ned, pga en mix av internasjonale og spesifikt norske strømninger. Vitenskapen fikk skylda for forurensing og atomfare. Skjervheim, Frankfurterskolen og postmodernismen ga studenter og akademikere forestillinger om at den «tradisjonelle» vitenskapen kunne erstattes med noe nytt og bedre, en «frigjørende» vitenskap, der man kastet på båten de metodene man hadde utviklet gjennom flere hundre år.

Disse ideene fikk gjennomslag i samfunnsfag og i pedagogikken, med sterkt negative følger for den norske skolen. Det var først da vi koblet oss til internasjonale tester i 2000 at vi så at kunnskapen lå på u-landsnivå, spesielt i de fagene vi trenger i en stadig mer teknologidrevet verden.

Men da hadde vi allerede hatt flere tiår uten kvalitetskontroll, og med feilutdanning av lærere, forskere, journalister, byråkrater og andre. Dermed er det vanskelig å snu utviklingen: Prøver man å forbedre standarden ved å høyne inntakskravene til lærerhøyskolene, finnes det ikke lenger kvalifiserte søkere! For de som kommer inn på studiene, er pensum i de fleste fag utdatert. Men verken politikere eller media har oppfattet at vi har et problem.

Noe av grunnen er at man ikke vet hva «kunnskap» er. Man tror det er noe som kan hentes inn fra nettet. Men det som finnes der, er informasjon. Og denne må tilegnes av en levende hjerne før den kan bli til kunnskap. Dette var noe Sokrates forsto allerede for 2400 år siden, men som vi har valgt å glemme. Det er mer behagelig å tro at kunnskapen alltid finnes «et tastetrykk unna».

UTENFOR SKJEMA

Fra Klassekampen 28/7-11:
UTENFOR SKJEMA

Bilbomben i Oslo sist fredag ble umiddelbart tatt for å være islamistiske terroristers verk. Dette var en «sannhet» som var implisert også i NRKs dekning av hendelsen, og vi har etterpå fått rapporter om spontane hevnaksjoner på folk som så ut som muslimer. For det «måtte» jo være slike som sto bak, ikke sant? Selv etter at det kom meldinger fra Utøya om at det var en hvit nordmann i politiuniform som gikk rundt og skjøt folk, og at samme mann var blitt sett i nærheten av der bomben i Oslo hadde gått av, gikk det lang tid før media og såkalte eksperter greidde å omstille seg: Forestillingen om at det måtte være islamister levde videre. Noen utenlandske media forsøkte å tilpasse seg til de nye opplysningene ved å spekulere at det antakelig var en hvit nordmann som hadde konvertert til Islam. Men det var det altså ikke.

Hvorfor reagerte media, eksperter og vanlige folk på denne måten – selv etter at meldingene fra Utøya burde ha satt dem på andre tanker? Fordi de er rasister og muslimhatere, og tror at alt ondt har rot i Koranen? Kanskje noen gjør det, men neppe de fleste. Det er heller snakk om noen fundamentale psykologiske og kognitive mekanismer, mekanismer som til vanlig er til god hjelp, faktisk helt nødvendige for at vi skal klare oss, men som i enkelte tilfeller gjør at vi har vanskelig for å skjønne hva som foregår, fordi vi ikke klarer å forholde oss til den nye informasjonen.

Disse mekanismene er blitt utviklet fordi vi hvert eneste sekund, gjennom våre fem ordinære sanser og noen til, tar til oss en ufattelig mengde data, som vi egentlig ikke har sjans på å fordøye. Hjernen vår er derfor innrettet slik, gjennom millioner av år med evolusjon, at den i første omgang bare tar hensyn til en liten del av disse dataene, de som best passer inn i noen ferdiglagede skjemaer i hjernen. Disse skjemaene er dels noe vi er født med, dels noe vi har utviklet i løpet av livet. Og mange av disse har vi fått fra kulturen vi er vokst opp i.

For de fleste av oss er et skjema noe vi fyller ut på papir, men i psykologien og kognitiv vitenskap har dette en mer spesifikk betydning. Det er en organisert samling av informasjon, som til sammen danner et mønster for vår forståelse av en situasjon, et sted, et tema, eller noe annet vi gjerne støter på flere ganger og må forholde oss til. Istedet for at hjernen da hver gang skal måtte tolke alle detaljer og sammenhenger på nytt, gjør den heller dette: Den forsøker å kjenne igjen hvilket skjema det her er snakk om, og kan da ta en mengde informasjon for gitt. På den måten reduseres informasjonsmengden ned til en mengde som er mulig å håndtere.

Et eksempel: Du kommer inn på en restaurant du aldri har vært på før. Selv om denne er helt ny for deg, tar du likevel en mengde ting for gitt: Du ser etter en hovmester, kelner eller en annen ansatt som kan svare på om det er ledig bord. Du setter deg ned der du blir anvist og forventer at en kelner skal dukke opp med en meny, som du kan bestille mat fra, og så videre. Du går ikke ut på kjøkkenet og sier hva du skal ha. Psykologene vil si at du har et skjema (eller «script») for restauranter som du aktiverer i en slik situasjon. Hadde du kommet inn på legevakten, hadde du forventet noe annet, og handler deretter.

Det var den britiske psykologen Frederic Bartlett som utviklet ideen om skjemaer i en serie eksperimenter i 1932. Han presenterte informasjon, for eks et eventyr, for folk fra ulike kulturelle bakgrunner og fant at de tolket informasjon svært forskjellig. De husket ulike ting, ut fra hva som var relevant for dem, og kunne også fordreie informasjon slik at det passet deres forståelse – deres skjema – bedre.

Bartletts ideer ble lenge oversett, men trukket fram igjen av Ulric Neisser i 1967. Skjemaideen ble senere tatt i bruk og videreutviklet innen «Kunstig Intelligens»: Marvin Minsky «operasjonaliserte» den i form av «frames» («rammer»), datastrukturer som representerte stereotype situasjoner (i 1974). Roger Schank og Robert Abelson utviklet en undergruppe av skjemaer, «scripts», som særlig gjaldt situasjoner vi ofte støter på i dagliglivet. I slike gjentatte situasjoner er det spesielt viktig at vi har automatiserte prosedyrer å støtte oss på, fordi hjernen ellers ikke ville fått tid til å gjøre noe annet enn å beregne hvordan vi skal skru på kranen, fylle kaffekjelene, etc – ting vi vanligvis gjør på autopilot, og dermed får tid til å tenke på andre ting.

Og det er ingen tvil om at slike skjemaer og skripter er til stor hjelp, faktisk helt nødvendige. Pasienter med Korsakoffs syndrom (som bla Oliver Sacks har skrevet om) har problemer med å huske nye opplevelser. De kjenner derfor ikke igjen situasjoner de har vært i, og har ofte ikke noe skjema å relatere nye hendelser til. For dem er verden konstant ny og ukjent, og de får store problemer med å bearbeide all denne informasjonen.

Men det at skjemaer gjerne trigges automatisk, betyr også at de av og til kan trigges når de egentlig ikke burde bli det. Vi kan komme inn et sted som ser ut som en restaurant, sette oss ned og vente på kelneren, uten å skjønne at dette er en kafeteria med selvbetjening.

Mange slike feiltriggeringer er lette å rette opp, og betyr ikke så mye. Vi oppdager etterhvert at vi selv må gå til disken. Men andre ganger kan det være mer alvorlig. Som når alle automatisk antok at det måtte være islamske fundamentalister som sto bak aksjonene i Oslo og på Utøya. Det som skjer da, er at informasjon som ikke passer inn i skjemaet, enten blir oversett eller feiltolket.

Både åstedet for den andre aksjonen, AUFs sommerleir, og det faktum at det var en hvit nordmann som sto bak, burde øyeblikkelig være nok til å få media til endre tolkning. Valget av Utøya tyder på et annet forhold til norsk politikk enn islamister vanligvis har. Og hvite nordmenn er vanligvis ikke islamister.

Men her var tydeligvis islamistskjemaet så sterkt at man ikke klarte å se de mest innlysende ting. Det var ekstra sterkt fordi det var et skjema som stadig er blitt gjentatt av både media, politikere og tildels av politiet, på tross av at Europa har opplevd mange terroraksjoner satt i scene av helt andre enn islamister. Så man kan kanskje si at man burde være åpen for andre muligheter. En åpenbar følge var at flere muslimer ble utsatt for hevnaksjoner, og det kan også være at misforståelsen gjorde at politiet ikke raskt nok forstå hva som foregikk på Utøya.

Funksjonen til skjemaer er å gjøre verden enklere for oss. Men noen ganger gjør de altså verden litt for enkel.