Da vitenskapen brøt med gudene

DEN FØRSTE VITENSKAPSMANN Hva er egentlig forskjellen mellom vitenskap og religion? Og mellom vitenskap og filosofi? Dette er spørsmål som har vært diskutert så lenge man har hatt vitenskap, også før ordet «vitenskap» var funnet opp. Det handler nemlig om ulike måter å forholde seg til kunnskap på, og en måte å nærme seg dette spørsmålet på, er å se hva som skjedde da vitenskapen brøt ut fra religionens trygge fold. Mens religioner har oppstått uendelig mange ganger, og i alle hjørner av kloden, har vitenskapen kun oppstått en eneste gang. All senere vitenskap bygger på noen grunnleggende prinsipper som ble utviklet på ett sted, på et gitt punkt i historien. Jeg snakker om Milet i det man før kalte Lilleasia eller Jonia. Og tiden er litt etter 600 år før vår tidsregning. Her foretok filosofen Thales og hans elever, som Anaximander, et brudd med det som til da hadde vært den vanlige, ja, faktisk den eneste, måten å tenke om verden på. Det eneste de fleste vet om Thales, er at han skal ha sagt at «alt er vann», noe som ikke høres spesielt klokt ut. Men det han egentlig sa, var ifølge Aristoteles at «alt kommer fra vann». Noe som for øvrig var i tråd med de fleste opprinnelsesmytene rundt Middelhavet. Men når Thales forsøkte å forklare hvordan vann kunne være opphavet til alt, eller et annet eksempel: hvordan jordskjelv oppsto, gjorde han det på en fundamentalt ny måte. Mens tidligere forklaringer gikk ut på at det var en overmenneskelig aktør eller skaper som sto bak, forsøkte Thales å forklare hendelsene ut fra tingene selv. Noen av disse forklaringene var åpenbart gale. Han mente for eksempel at jordskjelv oppsto fordi landjorden fløt på havet, og at skjelvene skyldtes urolig hav. Men selv om hans forklaring var feil, var den av den rette typen, skriver filosofen Wallace Mattson i boken Grand Theories and Everyday Beliefs, som tar for seg arven fra Milet, og hvordan denne har vært i strid med både religion og filosofi (store deler deler av denne) helt fram til i dag. Her får vi et mer opplysende bilde av hvordan vitenskapen oppsto enn i de vanlige filosofihistoriene. Thales hadde mer hell med seg i andre spørsmål. Han greidde å forutsi en solformørkelse i år 585 f.Kr., og han var den første som gjennomførte et geometrisk bevis. Men det viktigste han gjorde, var at han ikke søkte forklaringer hos gudene, men hos tingene selv. Et slikt prinsipp hadde vært livsfarlig å hevde mange steder, men i Milet fantes det ingen prestekaste, som kunne lagt lokk på upassende meninger. Her var det mulig å tenke fritt, ihvertfall i en kort historisk periode, til perserne erobret Jonia. Thales var også den som etablerte tre av vitenskapens bærende prinsipper, ifølge Mattson: enhet, immanens og fornuft. Prinsippet om enhet (monisme) sier at det finnes en underliggende enhet i verdens mangfold, kun én type virkelighet. Ideen om immanens går på at ting og fenomener i naturen må forklares ut fra seg selv, ikke ut fra utenforliggende makter. Det tredje prinsippet var at alt har en fornuftig forklaring, og ikke skyldes gudenes vilkårlige påfunn. Disse prinsippene høre kanskje selvsagte ut, men som Mattson viser, så har de ikke vært det opp gjennom historien, og er det heller ikke i dag. Fra filosofer som Platon og den religionen han var en inspirator for – kristendommen – ble disse prinsippene stadig utfordret. Og opp gjennom filosofihistorien har filosofer kommet med nye formuleringer av platoniske/kristne forestillinger som går stikk i strid med de joniske prinsippene. Mest kjent er Descartes' avvisning av monismen. Han postulerte at det finnes to typer virkelighet, den fysiske og den åndelige sfæren, og at reglene for den fysiske verden ikke nødvendigvis gjaldt i den åndelige. Descartes reformulerte også en tanke om en allmektig gud som i prinsippet kunne sette naturlovene til side (en forestilling som stammer fra Det Gamle Testamentet, der Yahweh i noen tilfeller kunne la solen skinne lenger, eller kunne kommandere vannet i Rødehavet til å gi vei for jødene, men ikke for egypterne. Tanken om at verden ikke alltid behøver å oppføre seg som den «skal», men kan være tilfeldig eller «kontingent», er av filosofer brukt mest i filosofiske tankeeksperimenter. Men denne forestillingen har ifølge Mattson vært en viktig grunn til at filosofien og vitenskapen fikk et vanskelig forhold. Den bidro til at filosofene ofte kunne behandle virkeligheten som en «bug» i deres systemer. Men filosofien er ikke enhetlig. Mattson mener noen filosofer har holdt seg innenfor tradisjonen fra Milet, og nevner Hobbes og Spinoza som to framtredende eksempler. Motstykket er tradisjonen fra Descartes, den «kartesianske», som har gitt rom for at det også kunne skje ting i verden som vitenskapen ikke kunne forklare. Men tilbake til hva som skiller vitenskap fra religion og filosofi: Det kanskje mest originale poenget til Mattson er hans skille mellom «low beliefs» og «high beliefs» (kan ikke oversettes helt med «tro»). «Low beliefs» er den enkle, jordnære kunnskapen vi får om verden, dels gjennom instinkter, dels gjennom egne erfaringer. Også dyr har denne typen kunnskaper: En mygg «vet» at den skal komme seg unna når jeg slår. Denne typen kunnskap er som regel korrekt, fordi den kontinuerlig blir prøvd ut i praksis. Annerledes er det med «high beliefs», som kun vi mennesker har, fordi bare vi har språk. Dette er med andre ord påstander som blir formulert i ord, og som gjerne handler om ting vi ikke selv kan se eller sanse. Religiøse læresetninger er eksempel på dette, men det finnes også andre slags «high beliefs», ikke minst i filosofien. Felles for dem er at de aldri blir testet ut, og derfor ofte kan være falske. Men de kan likevel ha en funksjon, ved å binde sammen samfunn under felles forestillinger og idealer. Nettopp derfor vil «high beliefs» være noe som skiller kulturer fra hverandre. Og av samme grunn vil de ha høyere kulturell status enn de mer jordnære «low beliefs». Og hva med vitenskapen? Mattsons grep er at han plasserer vitenskapen, sammen med logikk og matematikk, i kategorien «low beliefs». Kanskje overraskende for mange, men han gjør det fordi vitenskapen blir til ved kontinuerlig testing og møter med virkeligheten, som de andre «low beliefs». Dermed blir vitenskapen både universell og mer pålitelig enn religion og filosofi. Platon, med sine «high beliefs», kan nok virke mer imponerende enn Thales. Men det er Thales' «lave» ideer som fremdeles står seg.

Om testosteron, fra KK 24/5:

DET SOM GJØR MENN TIL MENN

Hormoner har et dårlig rykte. De blir assosiert med negative ting som humørsvingninger, premenstruelt syndrom, raseriutbrudd og fedme. For kjønnsforskere og feminister har temaet vært nærmest tabu. Hormoner var forbundet med biologideterminisme, og bare å nevne ordet var å stille spørsmål ved den frie vilje og muligheten for likestilling.

Kanskje denne motviljen kan forklare hvorfor vi vet så sørgelig lite om hormoner. Og det er synd, fordi både vår fysiske og mentale helse er så avhengige av disse små, men potente, molekylene. Mangel på kunnskap om stoffskiftehormoner har gjort at tusenvis av overvektige nordmenn har slitt med slankekurer som ikke virker, fordi ingen fortalte dem at de hadde hormonproblemer. Resultatet ble unødvendige tilfeller av diabetes og hjerte/karsykdommer. Uvitenhet om D-vitamin (ja, det er et hormon) har gjort store deler av befolkningen mer utsatte for sykdommer.

Ett av de hormonene med aller dårligst rykte, er ett av de mest interessante: Vi snakker om «manndomshormonet», testosteron. Egentlig har begge kjønn dette, men menn har det i langt større grad, og det er dette som gir de typisk maskuline trekkene som hår på brystet. Det er også viktig for muskler og skjelett. Mer interessant, og mer omstridt, har dets psykiske effekter vært.

På grunn av begrensninger som gjelder mht å forske på menneskehjerner, spesielt levende, har den mest direkte biomedisinske forskningen på dette blitt gjort på dyr. Og det er godt etablert at man kan endre for eks. en rottehjerne ved å tilføre denne testosteron. Dette gjelder både anatomi og atferd. Hunnrotter som får testosteron oppfører seg mer som hannrotter.

Men man har også forsket på mennesker, ved for eksempel å studere hvordan kvinners kognitive evner og vaner endres i takt med den månedlige hormonsyklusen. Også her er resultatene entydige: kvinners måte å takle kognitive problemer på blir mer «mannlige» jo mer testosteron de har i blodet.

Men hva med mer permanente effekter, som blir til under utviklingen av hjernen, ikke minst på fosterstadiet, da grunnlaget legges? Verdens kanskje ledende forsker på dette, Simon Baron-Cohen, holdt nylig en oppsummering over hva hans eget laboratorium (på universitetet i Cambridge) har funnet ut om hvordan nivået av testosteron under svangerskapet påvirker hjernen, i retning av «guttehjerner» og «jentehjerner». (Dette skjedde på et edge.org treff i London, og seansen kan oppsøkes på dette nettstedet.)

Det Baron-Cohen og hans medarbeidere har gjort, er å måle testosteronnivået i fostervannet, som det allerede var blitt tatt prøver av for andre formål (vanligvis for å sjekke for Downs syndrom), for 500 fostre. Man vet at testosteronet i fostervann stammer fra fosteret, ikke fra moren, og dette gir derfor et brukbart mål for testosteronnivået hos disse fostrene, i en periode da hjernen utvikles raskt.

Det er nemlig ikke slik at alle guttefostre har samme testosteronnivå, og alle jentefostre det samme.

Det er mange faktorer som påvirker dette nivået, blant annet over 25 gener. Men jo mer testosteron, desto mer typisk maskuline trekk. Og ikke bare fysisk: Det Baron-Cohen & co, har gjort, er å følge disse 500 barna opp gjennom årene, og testet deres utvikling.

Da barna var ett år gamle, testet de dem for øyekontakt (et mål for sosialitet). Det viste seg at de som hadde høyest testosteronnivå som foster, hadde minst øyekontakt med sin mor. Noe som passer med observasjonen om at guttebarn har mindre av dette enn jentebarn. Ved toårsalderen var det språkutviklingen som ble testet. Også her var utslagene for testosteronnivået tydelige: De med mest testosteron var kommet kortest med hensyn til språk, ikke minst når det gjaldt ordforråd. Dette er også noe som er kjent fra gutter versus jenter: gutter er tregere med å lære språk.

Ved bursdagene oppover ble det gjort flere slike tester, blant annet på empati (mer testosteron, mindre empati), og når barna var åtte år, var de gamle nok til å bli undersøkt i en MRI-scanner. Her kunne forskerne se at ulike testosteronnivåer hadde gitt seg utslag i hjerneanatomien. Blant annet gjaldt det en del av corpus callosum, som forbinder de ta hjernehalvdelene, og planum temporale, et område som er viktig for språket, og som gjerne er størst hos jentene.

MRI-undersøkelsen ga bevis (det første) på at testosteron påvirker hjerneutviklingen og hjerneanatomien også hos mennesker. På dyr har dette vært påvist tidligere.

Baron-Cohens tidligere forskning hat antydet at for mye testosteron på fosterstadiet gir økt risiko for autisme. Og denne studien viste at autistiske trekk som manglende språk og manglende empati synes å sammenfalle med høyt nivå av dette hormonet. Men antallet forsøkspersoner var for lite til å virkelig vise noen sammenheng mellom virkelig autisme og testosteronnivå. Derfor har han nå en studie i samarbeid med den danske Biobank, som har samlet rundt 100 000 fostervannsprøver fra danske kvinner siden 1980, og som kan kobles opp mot en nasjonal database som forteller hvem som har autisme. Resultatet av denne studien ventes i løpet av dette året.

Men hvordan påvirker testosteronet hjernen? Ikke direkte, men om det binder seg til «sine» reseptorer, kan det påvirke hjernens signalmolekyler, som serotonin og GABA. Det påvirker hvordan nevronene binder seg til hverandre, og hvordan de kutter forbindelsen (en like viktig prosess). Også nevronenes apoptose (programmert celledød) influeres av testosteronet.

Kompleksiteten i de prosessene testosteron inngår i, gjør forhold som kjønnsidentitet litt mer kronglete enn vi tror. Vanligvis vil et Y-kromosom, eller mer presist: SRY-genet der, trigge utviklingen av de maskuline fysiske trekkene, og også en «mannlig» hjerne. Men noen jentefostre, med såkalt CAH (kongenitt adrenal hyperplasi), utvikler unormalt mye testosteron, og får dermed mannlige kjennetegn og «guttehjerne». Det finnes også et mannlig «motstykke», CAIS, der gutter ikke utvikler mannlige trekk, fordi testosteronreseptorene ikke fungerer. De blir tatt for å være jenter, en feil som gjerne ikke blir oppdaget før i puberteten, og menstruasjonen ikke kommer.

Disse tilfellene – men også mer normale variasjoner - viser at «mannlige» og «kvinnelige» hjerner ikke er enten-eller. Det er mer snakk om en skala mellom det ekstremt mannlige og det ekstremt kvinnelige. Men det er ikke kulturen som bestemmer dette. Skylden ligger hos et baktalt, men livsviktig, molekyl.

Fra KK 10/5-12:

SKOLEN – EN RAMME UTEN INNHOLD?

Skolen diskuteres stadig mer blant norske politikere. Nå har også Ap kastet seg med, etter lenge å ha overlatt arenaen til SV og Høyre. Men uansett hvilke partier som deltar i skoledebatten, er det ett tema som synes å være tabu. Diskusjonen går heftig om hvor lenge elevene skal være på skolen, om de skal gis lekser eller ikke, hvor mye de skal testes, om det skal være klasserom eller «baseskoler», hvor mye private skoler skal få slippe til, og hvordan skolen og undervisningen skal organiseres. Men hva ungene egentlig skal lære på skolen – skolens innhold – overlater politikerne til skolebyråkratene å funne ut av.

Det burde de ikke gjøre. Om de hadde tatt seg en titt i læreplanene eller eksamensoppgavene, kunne det hende at noen og enhver fikk seg en oppvåkning. De kunne for eksempel begynne med denne oppgaven som elever i «Historie og filosofi» måtte svare på til tentamen:

«Forestillingen om framskritt har stått sentralt i den vestlige sivilisasjonen siden opplysningstiden og fram til i dag. Gjør kort rede for hva som ligger i begrepet framskritt. Gi deretter eksempler på hvordan forestillingen om framskritt har kommet til uttrykk i politikk, vitenskap, teknologi og samfunn de siste 200 årene. I hvilken grad vil du si framskrittstanken har vært en suksess?»

Av momenter som elevene kan trekke inn, nevnes bla.: «Teknologiske oppfinnelser og vitenskapelige oppdagelser.» «Samfunnsvitenskapenes kartlegging av individ og samfunn.» «Utviklingen av demokrati og menneskerettigheter.» «Politiske ideologiers utopier og mål.» «Paradigmeskifter.» «Den postmoderne tilstanden.» «Framskrittets baksider: Moderne kriger og masseødeleggelsesvåpen. Vitenskap med uoversiktlige konsekvenser. Global oppvarming og miljøproblemer. Meningstap og fremmedgjøring.»

Dette forventer skolemyndighetene at vanlige 17-åringer skal kunne svare fornuftig på! Et sett av spørsmål som selv et kollegium av verdens fremste professorer ville rygge tilbake for. Enten er en vanlig norsk 17-åring mer skolert enn hele Harvards professorkorps, som hver for seg bruker et livsverk på å nærme seg hver sin lille bit av dette komplekset - eller så er sannheten at de som sitter og utformer oppgavene rett og slett ikke forstår hva de holder på med. At de ikke skjønner kompleksiteten i disse spørsmålene, og tror de enkelt og greitt kan besvares av elever med tilgang til internett. Der finnes jo all kunnskapen «kun et tastetrykk unna».

At det kanskje er det siste som er sannheten, kan læreplanene tyde på. For å ta noen eksempler fra norskfaget som Gunnar Skirbekk dro fram i KK 3/5. Av fagets 18 (!) kompetansemål er bla. disse:

Eleven skal kunne «forklare hvordan litteratur og andre kunstuttrykk i og utenfor Norge har påvirket hverandre de siste hundreårene.» Eleven skal kunne «drøfte fellesskap og mangfold, kulturmøter og kulturkonflikter med utgangspunkt i et bredt utvalg av norske og utenlandske samtidstekster i ulike sjangre», og «gjøre rede for viktige utviklingslinjer og noen sentrale forfatterskap i norsk og europeisk litteratur fra middelalderen til og med romantikken og denne litteraturens forhold til øvrig europeisk kulturhistorie.»

Dette er spørsmål som man oppretter hele forskningsprogrammer på, og som selv mange forskeres innsats sjelden greier å bringe oss særlig nærmere et svar. Men norske 17-åringer forventes å kunne svare. Eller er det slik at man egentlig ikke forventer noe annet enn at elevene skal kunne spre om seg med noen fine ord og formuleringer de har plukket fra nettet? Er det dette som er skolens mål: Å skape en generasjon med papegøyer som kanskje selv tror de vet noe om «den postmoderne tilstand» og «paradigmeskifter»?

Er skolens mål blitt å skape en nasjon av synsere, som tror de er i stand til å svare på alt, uten å ha fått en brøkdel av den kunnskapen som er nødvendig? Som tror de vet bedre enn klimaforskere, psykiatere og statsvitere, selv om de knapt har et grunnfag i litteraturvitenskap? Det kan se slik ut.

Selvfølgelig er det også nyttige ting å lære på skolen, ikke minst i ferdigheter som lesing, skriving, regning. Det sies også at elevene lærer sosiale ferdigheter og samarbeid (uten dokumentasjon, riktignok). Men som kompetansemålene for norskfaget viser: Tilogmed i et fag som norsk, der foreldre og politikere gjerne tror at elevene skal lære å bruke det norske språket, har Erasmus Montanus sneket seg inn. At det skjer i fag som RLE, samfunnsfag og historie er kanskje ikke så overraskende, men like ille for det. For dette stjeler av skolens, lærernes og elevenes tid og ressurser:

Et eksempel er RLE: Fram til 8. trinn skal norske elever ha 427 timer «Religion, livssyn og etikk», med kristendom som hovedsak. Og da er det propagandaversjonen vi snakker om, svært lite om heksebrenning, homohets og religionskriger. Til sammenlikning skal de i disse årene ha bare 328 timer naturfag. Dette inkluderer også fag som teknologi/design og kropp/helse. I læreplanen står derimot ikke utviklingslære eller evolusjon nevnt med ett eneste ord.

Og ting som mangler helt i den norske skolen, er de intellektuelle verktøyene som kreves for å navigere i en stadig mer kompleks verden, der skitt og kanel bombarderer hjernene våre: Hvordan tenke rasjonelt og logisk, hvordan skille kunnskap fra synsing eller tro? På grunnskole, videregående, og på de fleste høyere utdanninger lærer man ingenting om hvordan vitenskapen arbeider, om dens metoder, hva som konstituerer vitenskapelig kunnskap. Men likevel forventes det at man skal forstå «paradigmeskifter» og «framskrittets baksider» som «global oppvarming»!

Det er egentlig uinteressant om det er offentlige eller private skoler som skal lære elevene å drøfte «den postmoderne tilstand», og om de skal – eller ikke skal – ha lekser i dette. Det er uansett misbruk av tid og ressurser, og er vel egentlig brudd på FN's barnekonvensjon. Barn har rett på utdanning, og skal ikke proppes full med det motsatte.

Før politikerne tar tak i det som er skolens overordnete problem – nemlig det at alt for mye tid og ressurser går med til ting som ikke har noe på en skole å gjøre, og som faktisk virker mot skolens formål – blir andre diskusjoner om skolen meningsløse.

Det betyr ikke at Stortinget skal sitte og vedta skolens pensum hvert år. Men her har man latt skolen få seile sin egen sjø alt for lenge, uten nødvendig kvalitetssikring. Derfor nytter det ikke lenger å bare diskutere skolens rammer. (Det var ikke rammen til «Skrik» som kostet over en halv milliard.) Det som er langt viktigere, er det som er innenfor rammene: skolens innhold.

DRØMMEN DU ALDRI VÅKNER OPP FRA

Har du våknet opp fra en drøm – bare for å finne ut at det du ”våknet opp” fra, var en drøm inne i en annen drøm? Da kan det hende at du også har tenkt: Hvordan kan jeg vite at jeg ikke drømmer fremdeles?

Faktum er at du aldri våkner helt opp. Også det vi kaller våken tilstand er en slags film, en tredimensjonal sådan, som hjernen steller i stand for oss. Eller kanskje vi heller skal si et virtual reality-show, som spiller på alle sanser. For selv om det føles aldri så virkelig - kanskje du til og med har bankende tannverk – er det aldri den rene og skjære virkeligheten du opplever, kun en mulig versjon av den. Og heldigvis for de fleste av oss: sånn noenlunde i nærheten av «the real thing».

Troen på at sansene dine, og bevisstheten din, er vinduer mot virkeligheten, at det du opplever er verden slik den er her og nå, kalles ”naiv realisme”, og er noe de fleste har tatt for gitt, også de mest kjente filosofer og forskere. I hvert fall i Vesten, for i østlige tankesystemer har man hatt en annen oppfatning: nemlig at det de fleste opplever her og nå er en illusjon. Og nå har også forskere i Vesten kommet fram til noe liknende.

Nei, det er ikke illusjonen om materien (som jo for det meste er ingenting) jeg snakker om, men den forunderlige bevisstheten, dette verdens mest avanserte virtuelle show som naturen selv står for. Dette ble et spennende forskningsfelt på 90-tallet, og et unikt møtested for forskere fra ulike disipliner, inkludert nobelprisvinnere som Gerald Edelman og Francis Crick, og filosofer som John Searle og Daniel Dennett. Så, etter noen år, ble det litt stillere om feltet. Noen tenkte kanskje man hadde støtt mot en mur, det ”harde problemet”, som filosofen David Chalmers kalte det: Hvordan forklare den subjektive opplevelsen? For bevisstheten er jo grunnleggende subjektiv, og derfor kanskje ikke tilgjengelig for en vitenskapelig forklaring?

Men å tenke slik er en feilslutning, som nok en filosof, tyske Thomas Metzinger, viser oss i boken The Ego Tunnel. Metzinger er en av den nye klassen filosofer som ikke bare er godt orientert om hva empiriske forskere bedriver, men også samarbeider med slike. Metzinger har bla. gjort eksperimenter sammen med sveitsiske Olaf Blanke på ”ut-av-kroppen” opplevelser, som Blanke har funnet en måte å trigge ved hjelp av elektriske impulser. Metzinger ble interessert i temaet fordi han selv har hatt flere slike opplevelser, og mener disse er en av flere empiriske nøkler man kan bruke til å forstå bevissthetsfenomenet. En annen nøkkel er ”gummihand-fenomenet”, der forsøkspersoner kan bli lurt til å tro at en gummihand er deres egen, som de kan kontrollere med viljen.

Det finnes også en rekke lidelser som oppstår når bevissthetsmekanismene blir forstyrret, og som derfor kan kaste lys over temaet. Et eksempel er Cotards syndrom, der personer ikke lenger omtaler seg selv i første person, fordi de ikke tror de eksisterer som egne selv.

Og kanskje er de inne på noe, fordi selvet – bevissthetens ”jeg” – egentlig er en illusjon hjernen skaper for oss. En nyttig illusjon, fordi den gjør det lettere for oss å handle i en kompleks verden, ikke minst gjennom evnen til forestille seg framtidige scenarier: «Hva skjer om jeg gjør dette?» En illusjon de fleste andre dyr ikke trenger, fordi de ikke har vår evne til å danne seg modeller av virkeligheten, men bare reagerer på impuls og instinkt.

Selvet og bevisstheten er to sider av samme sak: Selvet er (det fiktive) sentrum for bevisstheten, det som synes å oppleve verden, og et handlende subjekt i denne verdenen. Forestillingen om et bevisst, tenkende og handlende selv er en forutsetning for menneskelige samfunn. Uten troen på at vi er bevisste aktører med egen vilje – og ikke roboter - ville lov og rett, moral og demokrati vært vanskelig. Men det er et empirisk faktum at vi ikke alltid er så frie som vi tror: Forskere kan for eksempel få oss til å tro at det er vi selv som har villet en handling noen andre har initiert. En følelse av egen vilje kan trigges elektrisk.

Opplevelsen av vilje, som opplevelsen av alt annet, er noe som kommer i etterkant, fordi hjernen trenger tid til å prosessere signaler og pakke dem inn i en enkel og forståelig form for oss. Derfor opplever du aldri et «nå», kun noe som rekonstrueres i ettertid, og som du tror skjer akkurat i dette øyeblikk. Og det vi får oppleve, er bare et lite utsnitt av den totale informasjonen som finnes ”der ute”, det lille utsnittet som evolusjonen har funnet ut at vi trenger for å overleve. Det er for eksempel en mengde lyd- og lysfrekvenser vi ikke registrerer, fordi vi ikke har hatt behov for akkurat disse. Akkurat som vi ikke trenger å sanse de samme luktene som Fido.

Det er ikke bare det at hjernen neglisjerer en mengde informasjon, den dikter også opp informasjon som ikke er der: Den blinde flekken i øyet fylles ut med noe hjernen oppfatter som sannsynlig, på samme måte som vi ”ser” figurer i mørket som kanskje ikke er der, og hører uvirkelige stemmer. Det er altså ikke slik at bevisstheten er et åpent vindu, men heller en tredimensjonal og multimodal VR-versjon, det hjernen mener er den mest funksjonelle beskrivelsen av virkeligheten for oss.

For Metzinger er følgelig ikke bevisstheten et ”mysterium”, men et funksjonelt verktøy – han kaller den et ”virtuelt organ” - som evolusjonen har utviklet for oss, fordi den har gitt oss visse fordeler. Det å oppfatte kvaliteter som farge, for eksempel, hjelper oss til å finne de bærene som er modne og næringsrike. Det å oppfatte stemmekvaliteter hjelper oss til å forstå hva et annet menneske tenker eller føler. Det at bevisstheten lager et totalbilde for oss, gjør det lettere å vurdere flere handlingsalternativer mot hverandre.

Den nye vitenskapen om bevisstheten gjør oss oppmerksom på farer som truer i det nye medielandskapet: Bevissthetens ”valuta” er oppmerksomhet, og i en verden full av mediestøy i alle sanser kan resultatet bli en forstyrret bevissthet, noe Metzinger ser utslag av i bla. den økende forekomsten av ADHD, depresjoner og utbrenthet.

Selv om den ikke gir oss den ubarberte virkeligheten, men kan sammenliknes med en drøm, er altså bevisstheten et uvurderlig hjelpemiddel for oss. Og som alle andre systemer eller organer er også bevisstheten noe som kan ødelegges, som vi ser eksempler på i flere nevrologiske lidelser. Så stell pent med bevisstheten din!

NOEN SER DEG

NOEN SER DEG

(Artikkel om religion og samfunn fra Klassekampen 29/3)

Hvorfor er det umulig for en ateist å bli president i USA? Mens en mormoner godt kan bli det? Hvorfor er det så viktig for presidentkandidatene der å understreke at de er troende, mens ingen i Norge gjør noe nummer av at Jens Stoltenberg er utmeldt av statskirken og aldri snakker om Gud?

Er det fordi amerikanerne er dummere enn oss? Nei, det har heller med religionens sosiale funksjon å gjøre, ifølge en analyse av religionspsykologen Ara Norenzayan, i New Scientist (17/3). I mange kulturer, som i de amerikanske sørstatene (der religionen står sterkere enn ellers i USA), er det nemlig slik at du må vise at du er gudfryktig for å ansett som en moralsk person. Mennesker som ikke tror på Gud – og hvilken gud du tror er nærmest underordnet – kan ikke ha moral, er tankegangen.

Denne forestillingen om at vi mennesker dypest sett er umoralske og må tvinges til å oppføre oss pent, går tilbake til tiden da de store religionene oppsto. Dette skjedde i tider preget av lovløshet og vold, noe som igjen hadde sammenheng med samfunnsmessige endringer: de gamle stammesamfunnene, der alle kjente alle, ble erstattet av større og mer upersonlige samfunn. Dermed forsvant de tradisjonelle mekanismene for sosial kontroll, og samfunnene gjennomgikk en urolig fase inntil en ny orden var på plass.

Det var her de nye religionene, med strenge, enerådende guder, fant sin plass. Religioner i små samfunn var ikke særlig opptatt av moral, tilogmed gudene (som de greske) kunne oppføre seg heller umoralsk. Grunnen til dette var at familie og bekjentskaper – det biologene kaller slektskaps- og gjensidig altruisme - var nok til å holde folk på matta, slik at samfunnene hang i hop, sånn noenlunde.

Men da samfunnene ble større og mer uoversiktelige, ble det behov for nye kontrollmekanismer. I mangel av Stasi og overvåkingskameraer ble løsningen en gud som så alt, og som opptrådte som moralens vokter. Kombinert med løfter om straff for de slemme, og lønn til de snille og heltemodige, ble dette en effektiv disiplineringsmetode, særlig der man klarte å innføre ritualer og andre midler til å innprente budskapet på en psykologisk kraftfull måte, som Quentin Atkinson og Harvey Whitehouse har demonstrert.

De religiøse disiplineringsmekanismene spilte på våre medfødte sosiale og hierarkiske instinkter, der bare tanken på at noen ser hva vi gjør, kan få oss til å endre atferd. Det er påvist i psykologiske tester at bare et bilde av øyne som ser på oss, får oss til å oppføre oss bedre, for eksempel at vi legger flere penger i kasser for kaffepenger. Andre tester viser at selv små, ubevisste hint i retning av religion, får folk til å bli mer moralske. Ara Norenzayan og Azim Shariff fikk forsøkspersoner til å endre atferd i økonomiske spill bare ved å utsette dem for religiøst ladede ord.

Som også nyere religiøse bevegelser har vist, eksempelvis læstadianismen, har religion i mange tilfeller hatt en positiv effekt på den offentlige moralen, ikke minst i forhold til drukkenskap. For mange religiøse ledere, som Læstadius, var nettopp kampen mot umoralen noe av det viktigste ved religionen. Dette er også et poeng som blir understreket i religiøse skrifter, og for folk som er vokst opp med skriftereligioner som kristendom og islam er det derfor ikke rart at man tror at religion er en forutsetning for moral. Tester (Joseph Henrich, mfl.) viser også at det er tilhengere av skriftreligionene, «Abrahams folk», som oppfører seg mest moralsk i økonomiske spill, kanskje fordi de ubevisst tror de blir «overvåket»?

Men om man ser på statistikker over kriminalitet, oppdager man et paradoks: De samfunnene som har minst kriminalitet, som de skandinaviske og det japanske, er også de minst religiøse. Mens de mer religiøse delene av verden, som de amerikanske sørstatene og Latin-Amerika, har en langt høyere grad av kriminalitet. Hva skyldes dette? Fungerer ikke religionen likevel?

Norenzayan forklarer dette paradokset ved at de skandinaviske samfunnene har utviklet noe som erstatter religion i dens funksjon som moralsk «kontrollør»: Vi har utviklet en rettsstat og en velferdsstat som de fleste stoler på, og som målbærer verdier om rettferdighet og gjensidighet på en måte som gjør skriftreligionenes moralske budskap overflødig. Det er ikke lenger Gud som sørger for at rettferdigheten skjer fyldest, men politiet og rettsstaten. Og i stedet for religiøst korrekthet har vi fått politisk korrekthet.

Forholdene er ganske annerledes i deler av USA og Latin-Amerika: Her stoler man ikke på politiet, og mye er overlatt til den enkelte. Da blir det viktig å identifisere hvem som er moralske personer, og hvem som ikke er det, og her er fremdeles religionen et tegn man benytter seg av. Ved å vise at du er gudfryktig, får du folk til å tro at du er moralsk. Ateister, derimot, er ikke til å stole på, selv om det er langt flere av dem enn mormonerne, og de har langt bedre utdannelse. Tilogmed muslimer har bedre anseelse enn ateister i USA, til tross for det som hendte 11.september.

Men nå blir kanskje behovet for religion mindre, fordi en ny kontrollmekanisme har begynt å få effekt. Rapporter fra USA forteller at ungdommen er begynt å oppføre seg bedre – i forhold til slikt som fyll og sex – og grunnen er ny teknologi: mobilkameraer og internett. Nå vet ungdommene at om de oppfører seg dumt på offentlig sted, og tilogmed på private fester, kan avslørende bilder dukke opp på nettet. Disse kan gjøre det vanskelig for dem i forhold til arbeidsgivere og partnere, så mange er nå begynt å beherske seg.

Så istedet for den Store Fader der oppe, eller overvåkingssamfunnets Big Brother, har man fått en allestedsnærværende Lillebror, mobilkameraet, til å passe på moralen. Om dette på sikt vil svekke religionenes plass i samfunn som de amerikanske sørstatene, vil gjenstå å se. Religionen har også andre funksjoner og roller enn å disiplinere den offentlige moral – mange trenger religion for å finne mening i tilværelsen. Men den sosiale og moralske funksjonen har vært viktig for den sterke samfunnsmessige rollen religionen har spilt i alle samfunn av en viss størrelse – opp til i dag. Det var denne som gjorde at skriftreligionene vant fram på bekostning av de mer spiritualistiske.

Inntil nå har vi trodd at det var vitenskapen som var religionens største fiende. Nå viser det seg altså at det kanskje er den skandinaviske samfunnsmodellen og mobilkameraet.

Om Pinker på norsk

Fra Klassekampen 22/3-12:

ANGSTEN FOR Å BLI TELLET

Forrige uke var djevelen på besøk. Steven Pinker, darwinist og psykolog, i Norge kjent som inspirasjonskilde til Hjernevask, var invitert hit av Det Norske Videnskaps- Akademi, som årets «festforeleser» innen humaniora og samfunnsfag. Pinker er en av stjernene på verdens ledende universitet, Harvard, likevel var det litt overraskende at han fikk denne invitasjonen. Flere av Norges mest kjente intellektuelle har nemlig advart mot Pinker:

«Det er nødvendig å påtale hans omtrentlighet, uredelighet og manglende kunnskap om dem han ofte kritiserer», sa Thomas H Eriksen til Morgenbladet i fjor, etter at Pinkers nyeste bok, The Better Angels of our Nature, kom ut. THE ga ingen eksempler på denne «uredeligheten» og «omtrentligheten», og journalisten ba heller ikke om dette. I Norge er det nok å synse.

En som ga eksempler, var en annen av det dannede Norges portvoktere, Trond Berg Eriksen, i Aftenposten. Han kalte Pinker «tøvete», og hevdet at Pinker underslår historiske fakta i sitt argument for at verden er blitt fredeligere: «Han glemmer at krigene i Korea, Vietnam, Afghanistan, Irak, Bosnia og Libya er en del av det han kaller The New Peace. Han glemmer 6 millioner jøder som ble drept på industrielt vis for vel 60 år siden. Han glemmer 18 millioner russeres og minst halvparten så mange polakkers skjebne under Den andre verdenskrigen.»

For de som ikke har lest Pinkers bok, kan en slik salve være nok til at de dropper den. Problemet er bare at Pinker drøfter akkurat det Berg Eriksen nevner, han bruker faktisk store deler av boken på nettopp dette (kap 5 og 6, nesten 200 sider, 548 noter), og kan likevel konkludere med at det er blitt mindre vold, til tross for krigene i forrige århundre.

Også norske historikere har vært skeptiske til Pinker, og argumentasjonen minner om Prøysens eventyr om geitekillingen: De mener det er galt av Pinker å telle. For selv om Pinker dermed kan få rett i at den relative mengden drap og vold minker, er ikke dette en gyldig måte å tenke på, ifølge historikere som Geir Lundestad og Hans Jacob Orning. Orning skriver i Morgenbladet at

«Hvis vold ikke bare handler om voldsfrekvens, men også om hvordan mennesker opplever voldsbruk, holder det ikke å komme med tall. Dersom det aller meste av det vi oppfatter som vold ikke ble oppfattet som traumatisk eller uholdbart i tidligere tider, blir det misvisende å si at vi har det fredeligere nå enn før. Forskjellen er at vi i dag definerer begrepet som fred, vold, og hva det innebærer å ha et godt liv på helt andre måter enn folk gjorde før.»

Historikerens argument er at folk i middelalderen opplevde vold og drap som mindre ille enn vi gjør i dag, og derfor blir det galt å bruke statistikk! Hvordan han vet at folk opplevde det slik, og ikke bare måtte forsøke å tilpasse seg en brutal virkelighet, hadde vært interessant å få vite. Og mener han det samme argumentet kan brukes på konflikter i dag: Er folk i Gaza så vant med å bli bombet at de egentlig har det helt ok?

Dette viser hvor langt på viddene man kan komme når man insisterer på å «tolke» i stedet for å telle. Tall er ofte det eneste som kan bringe virkeligheten tilbake inn i subjektive eller ideologiske forestillinger. Oversvømmes Norge av utlendinger? Ja, så kom med tall! Er verden blitt kaldere eller varmere de siste tiårene? Sjekk måledataene!

Reaksjonene på Pinker vitner om at kløften mellom de «to kulturer», mellom de som ikke liker å telle, og de som mener man ikke kommer utenom dette om man vil ha kunnskap, er dyp i Norge. Det nye er at kløften er begynt å bli synlig. Den har ikke vært det, fordi kunnskap rett og slett ikke har vært regnet som kultur i Norge. Også slik var Pinkers besøk illustrerende: Dette ville vært en glimrende anledning til å gjøre publikum kjent med hans bøker. Pinker er tross alt en av verdens mest leste sakprosaforfattere, og svært anerkjent sådan. Men ingen av hans bøker er blitt utgitt på norsk! Ikke engang alt oppstyret rundt Hjernevask fikk norske forlag til ta bryet med å få han oversatt, som de har gjort i de fleste andre såkalte «kulturnasjoner».

Men dette er Norge. På et seminar sist lørdag fortalte forlagssjef i Spartacus, Per Nordanger, at bokagenten til Jared Diamond fikk sjokk da han oppdaget at ingen norske forlag hadde kjøpt rettighetene til Guns, Germs and Steel, nesten 15 år etter utgivelsen. Vi snakker her om en av de mest diskuterte og siterte bøkene etter Andre Verdenskrig. Enda tregere gikk det med Dawkins' The Selfish Gene, som trengte 26 år på å komme til Norge. Mens de viktigste bøkene fra vårt eget tusenår, som Steven Pinkers, ennå ikke er kommet hit. Hva er det med Norge? Bryr vi oss ikke om hva verden tenker eller skriver?

Noe av dette skyldes kulturkløften, at de «dannede» intellektuelle her nærmest har skrytt av at de ikke interesserer seg for vitenskap. Men den norske kulturpolitikken har gjort det enda verre. Prøv å forstå dette, om du kan: I Norge er det et skille mellom «kultur» og «kunnskap», som har hver sine departementer. Men formidling av kunnskap, gjennom bøker og andre medier, er Kulturdepartementets ansvar, og delvis delegert til Kulturrådet, som ikke har folk med kompetanse eller interesse for slikt. Og mens vi har en svært generøs støtte- og innkjøpsordning for skjønnlitteratur, også oversettelser, fordi vi mener dette er viktig for den norske kulturen, gjelder ikke dette bøker som formidler kunnskap, som Diamonds og Pinkers bøker. Det gis ingen støtte til oversettelse av sakprosa fra utlandet, og siden alle andre bøker støttes så raust, er det selvfølgelg nesten ingen forlag (utenom noen få små som tar sitt kulturansvar på alvor) som bryr seg om slike bøker. Heller ikke bokhandlerne, kulturredaksjonene, eller de såkalte «allmennkulturelle» tidsskriftene. Og uten oppmerksomhet vil det uansett bli tapsprosjekter.

For kulturmyndighetene, og kulturorganisasjonene som forhandler med staten om slikt, er dette tydeligvis ikke et problem. For kunnskap er jo ikke kultur i Norge, i motsetning til krim og tegneserier. Og Kunnskapsdepartementet toer sine hender, fordi dette er kulturmyndighetenes ansvar. Dermed kommer ikke Pinkers bøker ut på norsk, og norske journalister, mange akademikere og offentligheten forblir uvitende om kunnskapsutviklingen, og tror folk som Pinker er farlige. For han teller jo, akkurat som geitekillingen?

Fra Klassekampen 23/2-2012:

EN GOD HISTORIE

Vi mennesker har alltid likt en god historie, enten det var rundt leirbålet eller foran TV-skjermen. Vi er det «narrative dyret», med en innebygd forkjærlighet for informasjon som kommer pakket i form av fortellinger. Vi vil ha en handling, et plot, helst med tydelige karakterer som vi kan leve oss inn i.

Dette er noe vi finner i alle kulturer, til alle tider. Fortellinger danner grunnmurene i kulturene, i deres selvbilde, i deres forståelse av verden – gjennom myter, religioner, ideologier.

Fortellinger er viktige ikke bare for kulturene, de er minst like viktige for vår individuelle selvforståelse. Vi har alle et grunnleggende psykologisk behov for å ha våre egne historier om våre liv, for å forstå oss selv, og gi vårt liv mening. Vi klarer ikke å leve uten denne meningen, og finner vi den ikke, må vi konstruere den. Akkurat som hjernen finner opp noe for å dekke over hullet som den «blinde flekken» i øyet lager.

Noen av de mest ekstreme eksemplene på dette kan vi finne hos pasienter der de to hjernehalvdelene er skilt ad, som man gjerne gjorde med epilepsipasienter tidligere. Nevrologene Michael Gazzaniga og Joseph LeDoux gjorde banebrytende forskning på slike pasienter, og fant at den venstre halvdelen, den som (hos de fleste) produserer ordene, kunne finne på de utroligste historier for å forklare hvorfor den andre halvdelen gjorde som den gjorde. Og uten å ane at den fabulerte.

Gazzaniga og LeDoux gikk videre og fant at vi alle har denne tendensen til å dikte opp forklaringer. Vi klarer ikke å leve uten. Vi vil alltid ha en grunn til at vi gjør slik og slik. Problemet er bare at vi sjelden aner hvorfor vi for eksempel blir forelsket i noen, eller hater noen. Våre følelser og ønsker har sin bakgrunn i ubevisste prosesser som vi ikke har tilgang til – dette er en fundamental erkjennelse som moderne psykologi og hjerneforskning har skaffet overveldende empiri for. Å tro at vi skal forstå våre egne beveggrunner gjennom introspeksjon er en naiv misforståelse, som allerede Kant erkjente: «Vi kan aldri, selv ved hjelp av de strengeste undersøkelser, komme helt ned til de hemmelige kildene som ligger bak handlingen.» Så vi lager oss grunner, som ofte ikke er sanne, men det er ikke viktigste for oss. Det som betyr noe, er at de gir mening – som historier. Ikke at de stemmer rent faktisk.

Det er ikke slik at disse historiene er tilfeldige. Tvert imot er de gjerne produkter av det psykologene Timothy D. Wilson og Daniel Gilbert kaller det «psykologiske immunsystemet». Dette er et automatisk fungerende mentalt selvforsvar som prøver å verne vårt selvbilde mot for negativ og ødeleggende informasjon. Det er det som gjør oss til eksperter på bortforklaringer, på det å legge skylda på noen andre, eller omstendighetene. Og uten at vi selv aner at vi lurer oss selv, ellers hadde jo ikke bortforklaringene virket.

Og har vi først en historie, for eksempel om hvorfor det går dårlig med økonomien, eller hvorfor vi selv ikke er blitt rike og berømte, har vi en tendens til å tolke all ny informasjon inn i denne historien. Alt som skjer, blir tolket som bekreftelser på våre antakelser, og forsterker dermed historien. Slik blir fiendebilder sementert, selvbilder blåst opp. Og det skal mye til for å bryte mønsteret.

At sannheten ikke alltid er det viktigste, gjelder også de kollektive historiene. Religiøse myter og ideologier er typiske eksempler. De har sine plot og sine karakterer, gjerne de «gode» mot de «onde» (Gud mot Satan, kommunister mot kapitalister). Og vi er ikke så nøye med om historiene stemmer empirisk, bare de gjør jobben sin.

Men denne tendensen til å forklare gjennom historier gjelder ikke bare de mer åpenbare mytene, det gjelder de fleste fortolkninger av hva som har skjedd. Vi har det psykologene kaller en «hindsight bias»: I ettertidens lys ser vi alt så klart, hvorfor det måtte gå slik. Hvorfor nazismen måtte vokse fram i mellomkrigstidens Tyskland, hvorfor finanskrisen måtte komme. Alle tegnene var jo så tydelige – i ettertid. Ihvertfall om vi overser alt som kompliserer bildet.

Men som Nassim Taleb (Sorte Svaner) og Daniel Kahneman har vist oss: Det meste som skjer, skyldes tilfeldigheter og prosesser utenfor vår oversikt eller kontroll. Hadde Hitler kommet inn på kunstskolen, hadde vi kanskje ikke snakket om nazisme eller Andre Verdenskrig. Men slikt vil ikke historikere høre.

Og ikke vi andre heller: Vi går til forfattere for å søke svar, ikke bare på slikt som har med kjærlighet og meningen med livet å gjøre, men tilogmed for å finne «meningen» bak finanskrisen. Vi går ikke til forskerne, selv om de bør vite mer om hva som faktisk skjer, og kan belegge det med empiri og statistikk. Vi vil ikke ha tall og statistikker, vi vil ha gode historier.

Og ingenting galt i det. Bortsett fra at vi neppe skjønner mer av oss selv og verden etter å ha lest forfatteres blomstrende utlegninger om finanskrise eller massakren på Utøya. Introspeksjon og anekdoter gir svært usikker kunnskap. Og en forfatters viktigste kvalifikasjon er evnen til å fortelle, lyve på en engasjerende måte. Men vi tror vi forstår mer av oss selv etter å ha lest Knausgård, og mer av finanskrisen etter å ha lest Fløgstad, og det er som regel nok for oss.

Derfor kjøper vi romaner heller enn psykologibøker, selv om de sistnevnte hadde vært mer nyttige. Ikke bare for underholdningen, men også fordi vi tror vi kan bli litt visere av dem. Derfor strømmer vi til når forfattere snakker om aktuelle temaer, selv om de neppe har mer greie på disse enn gjennomsnittlige taxisjåfører har. Fordi hjernen vår er giret inn på historier, ikke på statistikk og abstrakte argumenter.

Hvorfor har vi denne hangen til historier, dersom den så ofte fører oss på ville veier? Det er nok fordi hjernen vår er konstruert slik at vi hele tiden lager mønstre som vi fortolker virkeligheten gjennom. Dette er den mest effektive måten å prosessere informasjon på, ikke minst for å forutsi hva som skal skje. Og fordi vår mest utviklede intelligens er den sosiale – vi er flokkdyr - har vi en tendens til å tolke hendelser ut fra aktører og en kamp mellom ulike viljer.

Denne måten å se verden på, kan ofte være smart, men ikke alltid. Det er ikke sikkert at alt som skjer, skyldes den evige striden mellom Gud og Satan, mellom folket og kapitalistene, eller mellom menn og kvinner. Mye kan også være tilfeldig, eller skyldes prosesser vi ikke kan se. Men det blir jo ikke så gode historier av slikt.