Om Jonathan Haidt og hans moralpsykologi: DEN BLINDE FLEKKEN Hva er det med folk? Skjønner de ikke sitt eget beste? Slik er det mange som tenker, for eksempel ved valg i USA: Hvorfor stemmer fattige hvite amerikanere republikansk? Og hvorfor støtter russerne Putin? Nylig protesterte en «hel verden» (slik media fremstilte det) mot at Pussy Riot ble straffet for å ha gjort et stunt i en katedral. Så hvorfor får Pussy Riot sympati fra kun 6% av den russiske befolkningen, mens over halvparten blir sinte på dem? Hjernevask, tenker vi. En annen forklaring er den Jonathan Haidt kommer med i The Righteous Mind: Why Good People are Divided by Politics and Religion. Haidt er sosialpsykolog, i ferd med å bli en av de mest markante sådanne, og har også tatt steget opp i Edge- og TED-eliten. Ett av hans hovedtemaer er moral, og da snakker vi ikke om moral slik filosofer vanligvis gjør, men om hvordan moral faktisk påvirker folks liv og handlinger. Ifølge Haidt er moral er nøkkelen til å forstå mennesker og samfunn. Vi mennesker er nemlig mer moralske enn vi tror selv. Ikke i teorien: Vi diskuterer ikke så ofte etikk, og syns ordet «moral» er litt gammeldags. Men i praksis tenker vi, og handler, ut fra ideer om rett og galt. «Menneskenaturen er ikke bare grunnleggende moralsk, den er også grunnleggende moralistisk, kritisk og dømmende,» skriver Haidt. Men hvilke moralske spørsmål og valg vi legger vekt på, varierer. Ikke bare over tid, og fra kultur til kultur, men også innad i kulturer. Og vi har lett for å anse de som gjør annerledes enn oss selv, som umoralske eller dumme. Det vi ofte ikke skjønner, er at de kan være like moralske som oss selv, men navigerer etter et annet moralsk kompass. Ikke slik at moral er tilfeldig eller konstruert. Tvert i mot er svært mye av vårt moralske kompass universelt, formet av evolusjonen. Hadde det ikke vært slik, hadde ikke menneskeheten overlevd. Det som er vårt viktigste fortrinn som art, er vår hypersosiale natur, det at vi er i stand til å samarbeide i store grupper (mens dyr må være nært i slekt for å kunne samarbeide). Det er våre moralske instinkter som gjør dette mulig. Vi blir født med en innebygget forståelse av at vi skal være rettferdige, stole på hverandre, og gjøre hverandre gjengjeld. Selv småbarn «vet» at det er galt å bruke vold mot andre, eller lyve (siden lærer vi oss at det kan være tillatt i visse situasjoner). Men mye av det som etterhvert innarbeides som moral, er kulturelt betinget. Mange moralregler er laget nettopp for å skille oss fra de «andre»: fra «svineeterne» eller fra de «ugudelige». Slike regler er imidlertid ikke tilfeldige. Som Haidt og andre har påvist, har de en tendens til å gruppere seg rundt noen sentrale moralske temaer. En av Haidts læremestre er kulturpsykologen Richard Shweder, som gjorde feltundersøkelser i India, der folk har et annet syn på moral enn i Vesten. Shweder og hans medarbeidere (for dette var ikke basert på intuisjoner, men på et bredt empirisk materiale) kom fram til at det var tre hovedtyper moral, basert på tre temaer: autonomi, fellesskap («community») og religion («divinity»). Temaer som reflekterte ulike ideer om hva en «person» er. I vestlige samfunn er hovedvekten på individet og dets rett til å leve et fritt liv. Derfor er autonomi-perspektivet viktigst: «Menneskeretter» betyr først og fremst at enhver skal ha rett til å gjøre som man vil. I Asia kommer hensynet til familien og kollektivet foran hensynet til individet. Pliktene blir viktigere enn rettighetene. Og i noen samfunn, som den indiske landsbygda, er det religionen eller tradisjonen som definerer moralen. Du skal gjøre som Gud eller Karma har bestemt. I et slikt perspektiv blir Pussy Riots aksjon først og fremst et utslag av manglende respekt for religionen. Jonathan Haidt – som også har gjort feltarbeid i India - har i sin Moral Foundations Theory utvidet Shweders klassifisering til å omfatte seks fundamenter i folks moraloppfatning. Dette er en slags «instinkter» som har opphav i sosiale utfordringer vi møtte i vår evolusjonære fortid, og som hjernen vår har utviklet prosesser for å takle. Prosessene er ubevisste, men resultatene fremstår for oss som følelser av «rett» eller «galt». Disse seks «moralfundamentene» handler om henholdsvis omsorg, rettferdighet, frihet, lojalitet, autoritet og hellighet. Ulike kulturer og ulike politiske retninger vektlegger disse forskjellig: De Haidt kaller «liberale» (og som vi vil kalle venstreorienterte) legger vekt på de tre første fundamentene (omsorg, rettferdighet og frihet), og anser de tre siste som nærmest umoralske. Mens de konservative vekter omsorg mindre, og har en annen tolkning av «frihet» og «rettferdighet» enn de liberale: For konservative amerikanere er frihet fra staten noe av det viktigste, mens rettferdighet går mer på like muligheter enn på likhet i levekår. Og de konservative legger langt større vekt på respekt, lydighet og lojalitet, ikke minst overfor sitt land, samt overfor Gud. Haidt mener den amerikanske venstresiden (som han selv har vært en aktiv representant for, for ex ved å jobbe i kampanjen for Obama) misforstår mange på høyresiden, særlig de fattige der. For selv om de kan se ut til å stemme mot sine egne økonomiske interesser, så stemmer de for sine egne moralske verdier. Han mener også at venstresidens store «blinde flekk» er at den overser det han kaller «moralsk kapital»: Moralsk kapital er, som «intellektuell» eller «kulturell» kapital, en form for ressurs som gjør at samfunnet fungerer. Summen av holdninger som gjør at du kan stole på at naboen ikke stjeler fra deg, og at folk ikke utnytter fellesskapets ressurser. Haidt mener venstresiden i mange tilfeller har oversett betydningen av den moralske kapitalen når de har gjennomført reformer, og ikke minst når de har startet revolusjoner. Men den viktigste lærdommen er at moral ikke er noe vi pådyttes ovenfra, men noe vi er født med. Den er en fundamental del av vår nedarvede hypersosialitet. Moralsk intuisjon kommer fram allerede i seksmåneders-alderen, i de fleste av oss. Og intuisjonen kommer før den moralske «fornuften», som ofte fungerer kun som en rasjonalisering av holdninger vi allerede har. Denne intuisjonen er ikke alltid til det beste, den fremmer ofte en «oss versus dem»-mentalitet, og glir ikke sjelden over i moralisme og selv-rettferdighet. Men det er dumt å overse den.

ANSVARLIGHET Hva betyr egentlig «ansvar»? Etter 22.juli-kommisjonen er dette blitt et sentralt spørsmål, men man skulle kanskje ønske at det var blitt det lenge før, før 22/7 2011. Ikke for å «finne syndebukker» (nok et ord som brukes litt i hytt og pine), men fordi menneskelige samfunn er basert på at personer, spesielt i lederposisjoner, skal kunne holdes ansvarlig for det de gjør – eller ikke gjør. Vi mennesker ser nemlig ut til å trenge et slikt «ris bak speilet». Dette er et tema ikke bare i nyere atferdsforskning, men noe som har vært diskutert helt siden Platon. I Platons mest kjente verk, Staten, diskuterer Platons bror Glaukon med Sokrates. Temaet er om vi mennesker er i stand til å oppføre oss på moralsk vis av egen vilje, eller om vi bare gjør dette under press. Glaukon mener vi oppfører oss moralsk kun når vi er bekymret for vårt eget omdømme. Om vi kunne ta på oss Gyges ring, en ring som gjorde oss usynlige, ville vi være i stand til å gjøre hva som helst: stjele, ha ulovlig sex, drepe, etc.. Han utfordrer Sokrates til å vise at det ikke er slik. Sokrates, som her er Platons talerør, mener at moralsk oppførsel er mulig, men kun om man har den rette innsikten. Derfor hevdet Platon at filosofer burde styre, et prinsipp de fleste moderne mennesker nok er skeptiske til. Erfaringene med elitestyrer, som i Sovjet (kanskje det politiske eksperimentet som har kommet tettest opp til Platons idealsamfunn), har ikke vært de beste. I stedet er moderne samfunn bygd opp rundt prinsippet om at lederne skal kunne holdes i ørene, holdes til ansvar. Dette prinsippet kom kanskje klarest til uttrykk i den amerikanske konstitusjonen, som dannet mønster for blant annet den norske grunnloven. Og en rekke forsøk gjort av psykologer, atferdsøkonomer og andre forskere viser at dette ikke bare er et godt demokratisk prinsipp, men også smart. Det viser seg at vi ikke bare blir mer egoistiske når vi tror at ingen ser oss, men også at kvaliteten på det vi gjør, synker. Glaukons hypotese, at hensynet til vårt eget omdømme synes å skjerpe oss, blir bekreftet av forskningen. En av de som har forsket mye på dette, er psykologen Philip Tetlock ved University of Pennsylvania. Han er mest kjent for å ha vist hvor dårlige eksperter er til å spå om fremtiden, men er også en ledende forsker innen temaet «ansvarlighet». Tetlock har latt forsøkspersoner løse oppgaver og ta avgjørelser, under ulike forutsetninger. Når de får vite at de må rettferdiggjøre sine avgjørelser for andre, gjør de en bedre jobb. De tenker seg om en ekstra gang, og tar mer hensyn til fakta. Når de ikke forventer å bli kikket etter i kortene, derimot, tar de ikke ting så nøye. Tetlock mener vi ofte bruker våre kognitive ressurser mer på å rettferdiggjøre våre egne handlinger, enn på å finne de beste løsningene. Vi oppfører oss som intuitive politikere, ifølge Tetlock. Vi leter etter evidens som kan støtte den konklusjonen vi allerede er kommet til, heller enn å sjekke om det kan finnes noe som kan motsi denne. Dette er noe også en rekke andre forskere har kommet fram til. Men hvorfor er det slik? Man skulle jo tro at det var i vår beste interesse å finne gode løsninger heller enn å lure oss selv? De franske forskerne Hugo Mercier og Dan Sperber har gått gjennom store mengder kognisjons- og atferdsforskning og funnet at de bisarre resultatene som ofte kommer fram der, kan forklares dersom man antar at vår tenkeevne er blitt utviklet, ikke først og fremst for at vi skal finne sannheter, men av sosiale grunner: Det viktigste er ikke å ha rett, men å vinne diskusjoner, overbevise andre, få et godt omdømme. Dette fordi vår posisjon i det sosiale hierarkiet har vært den viktigste suksessfaktoren. Evolusjonen bryr seg ikke om hvem som har rett, men om hvem som vinner. Vi mennesker er ikke perfekte. Vi er ikke engler, og det er i hvert fall ikke smart å regne med at vi er det. Overlatt til oss selv, som enkeltindivider uten oppsyn, ser det ut til at Glaukon har rett. Men vi er heldigvis ikke bare enkeltindivider: Menneskehetens suksess skyldes vår evne til å jobbe sammen i team. Og når disse teamene blir satt sammen på den rette måten, slik at vi kan hjelpe hverandre til å nå litt lenger enn vi klarer alene, er vi i stand til å overvinne våre skrøpeligheter. Men hva er den «rette måten»? Jo, om vi skal ta forskningen til Tetlock % co på alvor, må det bety at folk, og ikke minst ledere, må kunnes holdes ansvarlige for hva de gjør, og at de er klar over dette. Og da er det ikke nok å være villige til å ta ansvar etterpå, men å vise ansvarlighet i det man gjør nå. Uten at man vet at ens handlinger får konsekvenser, blir man ikke skjerpet på den måten Glaukon eller Tetlock snakker om. Om man derimot 1) vet at man blir kikket i kortene, 2) ikke er sikker på hva publikum vil legge vekt på, og 3) regner med at publikum er godt informerte og kritiske, vil de fleste forsøke å gjøre en god jobb. Da vil man også være mer tilbøyelig til å bedrive det Tetlock kaller utforskende tenkning, i stedet for kun å lete etter fakta og argumenter som støtter opp under ens egne standpunkter («bekreftende tenkning»). Psykologer og atferdsøkonomer har forsket mye på hvordan vi mennesker jobber sammen. Vi har evne til samarbeid, gjennom å gi hverandre tillit. Men forskningen har vist at denne tilliten er avhengig av en viktig ting: at det finnes muligheter for å sanksjonere de som ikke følger spillereglene, eller gjør sine plikter, såkalte cheaters. Og vi synes å ha en innebygget «detektor» for å oppdage slike. Vi må også ha muligheten til å sanksjonere de som selv vegrer seg for å sanksjonere andre. Dette er nærmest et instinkt, som man også finner hos sjimpanser, og tar man ikke hensyn til dette, forsvinner grunnlaget for samarbeid. En kjent historie fra mange samfunn som har gått dukken. Den kanskje alvorligste kritikken 22.juli – kommisjonen kommer med, handler nettopp om en ledelseskultur der evnen til å ta ansvar synes å svikte. Det er derfor rimelig at vi stiller oss et ubehagelig spørsmål: Er vi blitt så redde for å fordele skyld og ansvar, så redde for å «finne syndebukker», at vi dermed har fratatt oss den viktigste faktoren for god ledelse: det at en leder alltid skal kunne holdes til ansvar?

MONOGAMIETS DILEMMAER (fra KK 26/7) Er vi mennesker egentlig skapt for monogami? Dette synes ihvertfall å være idealet for mange, og er også nedfelt i mange religioner og lovverk, men hvorfor har så mange av oss problemer med å leve opp til dette? Det er jo et faktum at svært mange ekteskap, også mange med barn, går i oppløsning, trass alle gode intensjoner? I naturen ellers er det i hovedsak hos fuglene vi finner monogami – og mange fugler har de samme problemene som oss. I tillegg er det egentlig seriemonogami – ny partner hvert år – som er regelen hos fuglene. Blant pattedyrene, der vi hører hjemme, er monogami heller sjeldent. Det samme gjelder våre nærmeste slektninger: Hos gorillaene samler de største hannene seg et harem, mens sjimpanser og bonoboer lever et heller promiskuøst liv, der farskapsforholdene er uklare. Blant våre nære slektninger er det bare gibbonene som holder sammen to og to, selv om man har oppdaget at det kan være litt slinger i valsen også hos dem. Menneskeapenes sexvaner avspeiles i deres fysiologi. De største apene, gorillaene, har de minste testiklene. Grunnen er at de ikke trenger større. Haremsystemet betyr at de ikke kopulerer så ofte, så de har relativt lav sædproduksjon. Sjimpanser og bonoboer, derimot, har enorme testikler, fordi de kopulerer flere ganger om dagen, og derfor må produsere store mengder sæd. Siden de parer seg ganske fritt, foregår konkurransen mellom hannene inne i hunnene, mellom sædcellene fra ulike hanner: De hannene som har flest og mest fruktbare sædceller, vinner. Vi mennesker ligger et sted mellom sjimpanser og gorillaer, noe biologene mener avspeiler det faktum at vi er sånn passe monogame, med et langt mindre aktivt seksualliv enn sjimpansen. Og studier av biologisk farskap i flere samfunn viser at dette ofte stemmer overens med praksis: Vi er i hovedsak monogame, men slett ikke alltid. Også kvinner har ikke-monogame tendenser, spesielt i tiden rundt eggløsning. Det er imidlertid variasjoner blant menn, og disse er genetisk betinget. En tvillingstudie i Sverige viste at noen menn (her var tallet 36%) er født med en spesiell genvariant som gjør dem mindre monogame. Dette genet koder for en reseptor («mottaker») for hormonet vasopressin, en slektning av det mer kjente oxytocin- hormonet, som er kjent under flere navn, som «kosehormonet» og «kjærlighetshormonet». Oxytocin utløses blant annet under amming, og under samleie, og skal ha den effekten at den binder partnerne mer sammen. Egentlig er historien mer kompleks enn som så: Det er ikke nok å spraye menn med vasopressin eller oxytocin for å få dem til å bli trofaste. Andre forsøk har vist at effekten er kontekstavhengig, og dabber av etter kort tid. Så dette er nok ikke løsningen på skilsmisseproblemet. Men det kan nok hjelpe til med å få igang et forhold. Men hvorfor er vi blitt nesten-monogame? Har det at menn og kvinner (snakker om flertallet nå) finner sammen i par noen funksjon – og da tenker jeg først og fremst for reproduksjonen? Skaper denne ordningen flere levedyktige barn? I dyreriket finner vi en rekke ulike måter å ordne reproduksjonen på. Noen arter føder en masse unger og lar disse klare seg selv – som torsken. Mens andre, og da snakker vi helst om pattedyr og fugler, bruker mye ressurser på hvert enkelt avkom. Hos fuglene er man gjerne to om dette, og de som så filmen om keiserpingvinene skjønner hvorfor. Men oppgavene er mye de samme hos alle fugler: Først skal egget ruges ut, noe som tar tid, og så skal ungen mates. Både egg og unger skal også vernes, noe som enhver som har gått i fjæra en forsommerdag har fått erfare. Samtidig bør jo også de som skal utføre disse oppgavene, holde seg i live. Hos pattedyr ordnes dette på andre måter. Det er for eks vanlig at pattedyr holder sammen i større familier, slik at også søsken, tanter og bestemødre har en oppgave i yngelpleien, ihvertfall deler av den. Vanligvis går det heller ikke så lang tid før ungen kan klare seg selv. Mennesket er imidlertid annerledes. Det er fordi vi trenger så mye tid på å utvikle vår unormalt store hjerne, at vi egentlig fødes for tidlig, og får en ekstremt lang barndom. I denne perioden er ungene helt avhengige av voksne, for mat, varme og sikkerhet. Dessuten fødes vi med halvferdige hjerner: Vi er avhengige av å lære masse, fra voksne, eldre søsken, eller andre. Den vanligste teorien om parforhold har vært at mødre trenger en far til å hjelpe seg, med mat, etc.. Men faktum er at en mengde unger, mange steder på kloden, vokser opp helt uten far. I mange tilfelle har de aldri sett faren, og vet kanskje ikke hvem han er. I stedet får moren hjelp fra søsken eller bestemor. Mennesket er spesielt på den måten at kvinner kan leve lenge etter menopausen, noe som har fått mange til å mene at rollen som bestemor har vært viktig i evolusjonen. Så kan det være noe annet som spiller inn? Kanskje menneskets spesielle sosiale livsform er forklaringen. Vi lever sammen i større grupper enn andre menneskeaper, opp mot det som er blitt kalt «Dunbar's antall»: 150. I motsetning til i mindre grupper, der det er lettere å holde oversikten over hver enkelt, gjør dette at kvinner og barn blir mer utsatt for tilnærmelser og trakassering fra menn som ikke står dem nært. Kvinner som ikke har noen fast partner, og dermed ingen «beskytter», vil være mest utsatt for menn på jakt etter sexpartnere. De vil kanskje heller ikke sky noen midler når det gjelder å få skilt mødre fra deres barn, for å gjøre dem seksuelt tilgjengelige. Hjerneforskeren TerryDeacon var visstnok den første til å peke på de dilemmaene som dette må ha satt menneskene, og spesielt kvinnene i. Denne livsformen gjorde det attraktivt å inngå partnerskap, få en fast partner som kunne holde andre unna, og dermed gjøre det tryggere for mor og barn. Og mennene fikk også noe ut av denne ordningen: De kunne med rimelig sikkerhet vite at de var far til barna, og kunne være med å sikre at deres egne gener fikk leve videre gjennom å gi barna en god oppvekst. Men monogamiet var fremdeles et dilemma. Ikke minst mennene er fortsatt fristet til å benytte de sjansene de måtte få til å spre sine genere litt ekstra, og heller ikke kvinnene er 100% monogame: De kan være fristet til å «kapre» gode gener fra ekstra attraktive menn, men helst uten at deres faste partner får vite om dette. Det er disse dilemmaene som spilles ut fremdeles i så mange parforhold, og som skaper de konfliktene som beskrives i utallige romaner, sanger og dikt.

Jakten på udødelighet

JAKTEN PÅ UDØDELIGHET - og hvordan den har preget sivilisasjonen Som dødelige vesener, og de kanskje eneste som er klar over dette, er døden noe vi alltid har vært opptatt av. Helt fra de eldste gravfunnene der de døde har fått med seg nytte- og pyntegjenstander, av og til også tjenere eller ektefeller, ser vi tegn på at vi har forsøkt å overliste døden. I dag tar det mer avanserte former, fra nedfrysing av hjerner til drømmer om å laste ned all informasjon i hjernen for en mulig "restart" i et annet medium. Men jakten på udødelighet har tatt flere former, og har satt sitt preg på hele vår sivilisasjon og alle kulturer. Ja, ifølge filosofen Stephen Cave, har denne udødelighetslengselen vært så viktig at vi ikke hadde hatt noen sivilisasjon uten, og ihvertfall ikke en så avansert som vår. I boken Immortality: The Quest to live forever and how it drives civilization, prøver han å vise hvordan de viktigste trekkene i sivilisasjonen springer ut av vår higen etter udødelighet, som er blitt manifestert på flere måter. Og ifølge Cave har dette skjedd i henhold til fire hovedformer, eller "fortellinger": Den enkleste formen, den som vi har til felles med andre dyr, er rett og slett forsøket på å holde seg i live, så lenge som mulig. Fra gammelt av har dette blant annet gitt seg utslag i leting etter "ungdomskilder" eller mystiske eliksirer som skal gi evig liv. De fleste mytologier har historier om slikt, og det var også dette mye av alkymien handlet. Jakten på en metode som kunne gjøre "urene" metaller om til det "rene" gull, var for mange egentlig en søken etter et middel som kunne gi evig liv. I dag har vi fått en mer vitenskapelig basert jakt på evig ungdom, med ulike teorier om hva som skal til for å stanse det fysiske forfallet. Dette har skapt en milliardindustri, spesielt i USA, men også i Norge har vi varianter av denne, med salg av antioksidanter og andre midler som skal holde forfallet i sjakk. Også seriøse forskere er med på dette: Den mest kjente er Aubrey de Grey ved Universitetet i Cambridge, som mener vi i prinsippet – og om ikke alt for lenge – kan leve i flere tusen år. Men ennå har ingen funnet ungdomskilden, og vi har i stedet blitt tvunget til å finne erstatninger. En av disse, som har satt dype spor i mange religioner, er drømmen om at vi engang kan gjenoppstå. Og da i faktisk, fysisk forstand. Ideen om gjenoppstandelse har vi fra naturen: Hver vår kan vi se planter og dyr våkne til nytt liv, ihvertfall ser det slik ut for oss. Så hvorfor skal ikke dette kunne hende med oss? Det er kanskje ikke så mange av dagens mennesker som går rundt og tenker på dette som en mulighet, men det var annerledes før. Alle de tre store monoteistiske religionene har hatt troen på fysisk gjenoppstandelse som et sentralt element i sin tro. Vi har det tilogmed fremdeles i vår religions trosbekjennelse: at vi tror på legemets oppstandelse. At vi på dommens dag skal reise oss igjen, iført den samme kroppen som vi har levd med. Hvordan dette skal foregå i praksis – skal syke og skadde bli gjenfødd med sin skrøpelige kropp, eller slik de engang var? - har gitt grobunn for en rekke teologiske debatter opp gjennom kirkehistorien. Men selv om både de logiske og praktiske problemene her var mange, berørte det ikke selve kjernen: Vi hadde Guds løfte om at vi engang skulle gjenoppstå som kropp med hud og hår, uansett forfatning. Både i kristendommen og andre religioner har det imidlertid eksistert en annen variant, som etterhvert har fått mer gjennomslag. Der er det ikke den fysiske kroppen som skal gjenoppstå, men sjelen. Ideen om en udødelig sjel har psykologiske røtter (Jesse Bering og andre har vist at barn har en medfødt forestilling om en ikke-fysisk sjel), og finnes bla. i tidlig egyptisk religion, men det var Platon som ga den en form som ble overtatt av både kristendommen og vestlig filosofi. Over hele verden tror flertallet av mennesker på en ikke-materiell og udødelig sjel (over 70% i USA, over 60% i Europa). I Afrika og India er tallet enda høyere, rundt 90%. I Øst-Asia er det vanskelig å sammenlikne, fordi den østasiatiske varianten er annerledes, og ikke så individualisert. Troen på en sjel har ikke bare hatt betydning for individet. I både Vesten og India har sjeletroen blitt brukt til å legitimere sosiale og politiske ordninger som kirkens makt over de troende, dens rett til avstraffelse (som heksebrenning), og avlatshandel ("Når pengene i kisten klinger, din sjel fra skjærsilden springer"). I India har troen på sjelevandring blitt brukt til å rettferdiggjøre ulikheten mellom kaster: Din posisjon i dette livet er en følge av hva du gjorde i det forrige, og på lang sikt (over flere liv) vil rettferdigheten skje fyldest. Men sjeletroen har også vært viktig for framveksten av den vestlige individualismen, og forestillingen om universelle, men samtidig individuelle, rettigheter. Etterhvert som det ble vanlig å tro at også kvinner og fargede hadde sjel, måtte man tilkjenne rettigheter også til disse. Den "udødelighetsfortellingen" som imidlertid har satt de mest synlige sporene etter seg, er det Cave kaller legacy - arv eller ettermæle. Om vi ikke selv kan oppnå udødelighet, kan vi likevel "leve videre" på en eller annen måte. Det mest naturlige er gjennom våre barn og barnebarn, men gjennom hele historien har de med midler til det, også forsøkt å etterlate seg mer varige spor. Og det er her forklaringen på noen av historiens mest underlige fenomener finnes: Pyramidene i Egypt, den enorme terrakottahæren i Kina. Og mer beskjedne ting som de "monumentene" dagens politikere får reist over seg selv: en riksvei her, en bro der. Noe som kan gi dem en statue. Hangen til ettermæle, og at et "evig liv" i form av dette var viktigere enn et langt liv uten ettermæle, er noe vi finner allerede i Homers heltepos og vikingtidens sagaer. Det var viktigere for helter som Akilles å bli husket for deres mot, enn å leve et langt liv uten ære. Og hærførere som Alexander hadde gjerne med seg et hoff av diktere og kunstnere som skulle dokumentere deres dåder og erobringer for evigheten. Både i ikke-materiell kultur (religion, filosofi, kunst) og i form av materielle spor (pyramider og andre monumenter) har således jakten på udødelighet vært en viktig drivkraft i alle kulturer vi kjenner. Vi har ikke klart å komme så mye nærmere målet: Selv om levealderen har økt, er det fortsatt langt igjen til evig liv. Men forsøkene har satt dype spor, og vært viktige for utviklingen av sivilisasjonen, på godt og ondt. (fra KK 12/7)

Da vitenskapen brøt med gudene

DEN FØRSTE VITENSKAPSMANN Hva er egentlig forskjellen mellom vitenskap og religion? Og mellom vitenskap og filosofi? Dette er spørsmål som har vært diskutert så lenge man har hatt vitenskap, også før ordet «vitenskap» var funnet opp. Det handler nemlig om ulike måter å forholde seg til kunnskap på, og en måte å nærme seg dette spørsmålet på, er å se hva som skjedde da vitenskapen brøt ut fra religionens trygge fold. Mens religioner har oppstått uendelig mange ganger, og i alle hjørner av kloden, har vitenskapen kun oppstått en eneste gang. All senere vitenskap bygger på noen grunnleggende prinsipper som ble utviklet på ett sted, på et gitt punkt i historien. Jeg snakker om Milet i det man før kalte Lilleasia eller Jonia. Og tiden er litt etter 600 år før vår tidsregning. Her foretok filosofen Thales og hans elever, som Anaximander, et brudd med det som til da hadde vært den vanlige, ja, faktisk den eneste, måten å tenke om verden på. Det eneste de fleste vet om Thales, er at han skal ha sagt at «alt er vann», noe som ikke høres spesielt klokt ut. Men det han egentlig sa, var ifølge Aristoteles at «alt kommer fra vann». Noe som for øvrig var i tråd med de fleste opprinnelsesmytene rundt Middelhavet. Men når Thales forsøkte å forklare hvordan vann kunne være opphavet til alt, eller et annet eksempel: hvordan jordskjelv oppsto, gjorde han det på en fundamentalt ny måte. Mens tidligere forklaringer gikk ut på at det var en overmenneskelig aktør eller skaper som sto bak, forsøkte Thales å forklare hendelsene ut fra tingene selv. Noen av disse forklaringene var åpenbart gale. Han mente for eksempel at jordskjelv oppsto fordi landjorden fløt på havet, og at skjelvene skyldtes urolig hav. Men selv om hans forklaring var feil, var den av den rette typen, skriver filosofen Wallace Mattson i boken Grand Theories and Everyday Beliefs, som tar for seg arven fra Milet, og hvordan denne har vært i strid med både religion og filosofi (store deler deler av denne) helt fram til i dag. Her får vi et mer opplysende bilde av hvordan vitenskapen oppsto enn i de vanlige filosofihistoriene. Thales hadde mer hell med seg i andre spørsmål. Han greidde å forutsi en solformørkelse i år 585 f.Kr., og han var den første som gjennomførte et geometrisk bevis. Men det viktigste han gjorde, var at han ikke søkte forklaringer hos gudene, men hos tingene selv. Et slikt prinsipp hadde vært livsfarlig å hevde mange steder, men i Milet fantes det ingen prestekaste, som kunne lagt lokk på upassende meninger. Her var det mulig å tenke fritt, ihvertfall i en kort historisk periode, til perserne erobret Jonia. Thales var også den som etablerte tre av vitenskapens bærende prinsipper, ifølge Mattson: enhet, immanens og fornuft. Prinsippet om enhet (monisme) sier at det finnes en underliggende enhet i verdens mangfold, kun én type virkelighet. Ideen om immanens går på at ting og fenomener i naturen må forklares ut fra seg selv, ikke ut fra utenforliggende makter. Det tredje prinsippet var at alt har en fornuftig forklaring, og ikke skyldes gudenes vilkårlige påfunn. Disse prinsippene høre kanskje selvsagte ut, men som Mattson viser, så har de ikke vært det opp gjennom historien, og er det heller ikke i dag. Fra filosofer som Platon og den religionen han var en inspirator for – kristendommen – ble disse prinsippene stadig utfordret. Og opp gjennom filosofihistorien har filosofer kommet med nye formuleringer av platoniske/kristne forestillinger som går stikk i strid med de joniske prinsippene. Mest kjent er Descartes' avvisning av monismen. Han postulerte at det finnes to typer virkelighet, den fysiske og den åndelige sfæren, og at reglene for den fysiske verden ikke nødvendigvis gjaldt i den åndelige. Descartes reformulerte også en tanke om en allmektig gud som i prinsippet kunne sette naturlovene til side (en forestilling som stammer fra Det Gamle Testamentet, der Yahweh i noen tilfeller kunne la solen skinne lenger, eller kunne kommandere vannet i Rødehavet til å gi vei for jødene, men ikke for egypterne. Tanken om at verden ikke alltid behøver å oppføre seg som den «skal», men kan være tilfeldig eller «kontingent», er av filosofer brukt mest i filosofiske tankeeksperimenter. Men denne forestillingen har ifølge Mattson vært en viktig grunn til at filosofien og vitenskapen fikk et vanskelig forhold. Den bidro til at filosofene ofte kunne behandle virkeligheten som en «bug» i deres systemer. Men filosofien er ikke enhetlig. Mattson mener noen filosofer har holdt seg innenfor tradisjonen fra Milet, og nevner Hobbes og Spinoza som to framtredende eksempler. Motstykket er tradisjonen fra Descartes, den «kartesianske», som har gitt rom for at det også kunne skje ting i verden som vitenskapen ikke kunne forklare. Men tilbake til hva som skiller vitenskap fra religion og filosofi: Det kanskje mest originale poenget til Mattson er hans skille mellom «low beliefs» og «high beliefs» (kan ikke oversettes helt med «tro»). «Low beliefs» er den enkle, jordnære kunnskapen vi får om verden, dels gjennom instinkter, dels gjennom egne erfaringer. Også dyr har denne typen kunnskaper: En mygg «vet» at den skal komme seg unna når jeg slår. Denne typen kunnskap er som regel korrekt, fordi den kontinuerlig blir prøvd ut i praksis. Annerledes er det med «high beliefs», som kun vi mennesker har, fordi bare vi har språk. Dette er med andre ord påstander som blir formulert i ord, og som gjerne handler om ting vi ikke selv kan se eller sanse. Religiøse læresetninger er eksempel på dette, men det finnes også andre slags «high beliefs», ikke minst i filosofien. Felles for dem er at de aldri blir testet ut, og derfor ofte kan være falske. Men de kan likevel ha en funksjon, ved å binde sammen samfunn under felles forestillinger og idealer. Nettopp derfor vil «high beliefs» være noe som skiller kulturer fra hverandre. Og av samme grunn vil de ha høyere kulturell status enn de mer jordnære «low beliefs». Og hva med vitenskapen? Mattsons grep er at han plasserer vitenskapen, sammen med logikk og matematikk, i kategorien «low beliefs». Kanskje overraskende for mange, men han gjør det fordi vitenskapen blir til ved kontinuerlig testing og møter med virkeligheten, som de andre «low beliefs». Dermed blir vitenskapen både universell og mer pålitelig enn religion og filosofi. Platon, med sine «high beliefs», kan nok virke mer imponerende enn Thales. Men det er Thales' «lave» ideer som fremdeles står seg.

Om testosteron, fra KK 24/5:

DET SOM GJØR MENN TIL MENN

Hormoner har et dårlig rykte. De blir assosiert med negative ting som humørsvingninger, premenstruelt syndrom, raseriutbrudd og fedme. For kjønnsforskere og feminister har temaet vært nærmest tabu. Hormoner var forbundet med biologideterminisme, og bare å nevne ordet var å stille spørsmål ved den frie vilje og muligheten for likestilling.

Kanskje denne motviljen kan forklare hvorfor vi vet så sørgelig lite om hormoner. Og det er synd, fordi både vår fysiske og mentale helse er så avhengige av disse små, men potente, molekylene. Mangel på kunnskap om stoffskiftehormoner har gjort at tusenvis av overvektige nordmenn har slitt med slankekurer som ikke virker, fordi ingen fortalte dem at de hadde hormonproblemer. Resultatet ble unødvendige tilfeller av diabetes og hjerte/karsykdommer. Uvitenhet om D-vitamin (ja, det er et hormon) har gjort store deler av befolkningen mer utsatte for sykdommer.

Ett av de hormonene med aller dårligst rykte, er ett av de mest interessante: Vi snakker om «manndomshormonet», testosteron. Egentlig har begge kjønn dette, men menn har det i langt større grad, og det er dette som gir de typisk maskuline trekkene som hår på brystet. Det er også viktig for muskler og skjelett. Mer interessant, og mer omstridt, har dets psykiske effekter vært.

På grunn av begrensninger som gjelder mht å forske på menneskehjerner, spesielt levende, har den mest direkte biomedisinske forskningen på dette blitt gjort på dyr. Og det er godt etablert at man kan endre for eks. en rottehjerne ved å tilføre denne testosteron. Dette gjelder både anatomi og atferd. Hunnrotter som får testosteron oppfører seg mer som hannrotter.

Men man har også forsket på mennesker, ved for eksempel å studere hvordan kvinners kognitive evner og vaner endres i takt med den månedlige hormonsyklusen. Også her er resultatene entydige: kvinners måte å takle kognitive problemer på blir mer «mannlige» jo mer testosteron de har i blodet.

Men hva med mer permanente effekter, som blir til under utviklingen av hjernen, ikke minst på fosterstadiet, da grunnlaget legges? Verdens kanskje ledende forsker på dette, Simon Baron-Cohen, holdt nylig en oppsummering over hva hans eget laboratorium (på universitetet i Cambridge) har funnet ut om hvordan nivået av testosteron under svangerskapet påvirker hjernen, i retning av «guttehjerner» og «jentehjerner». (Dette skjedde på et edge.org treff i London, og seansen kan oppsøkes på dette nettstedet.)

Det Baron-Cohen og hans medarbeidere har gjort, er å måle testosteronnivået i fostervannet, som det allerede var blitt tatt prøver av for andre formål (vanligvis for å sjekke for Downs syndrom), for 500 fostre. Man vet at testosteronet i fostervann stammer fra fosteret, ikke fra moren, og dette gir derfor et brukbart mål for testosteronnivået hos disse fostrene, i en periode da hjernen utvikles raskt.

Det er nemlig ikke slik at alle guttefostre har samme testosteronnivå, og alle jentefostre det samme.

Det er mange faktorer som påvirker dette nivået, blant annet over 25 gener. Men jo mer testosteron, desto mer typisk maskuline trekk. Og ikke bare fysisk: Det Baron-Cohen & co, har gjort, er å følge disse 500 barna opp gjennom årene, og testet deres utvikling.

Da barna var ett år gamle, testet de dem for øyekontakt (et mål for sosialitet). Det viste seg at de som hadde høyest testosteronnivå som foster, hadde minst øyekontakt med sin mor. Noe som passer med observasjonen om at guttebarn har mindre av dette enn jentebarn. Ved toårsalderen var det språkutviklingen som ble testet. Også her var utslagene for testosteronnivået tydelige: De med mest testosteron var kommet kortest med hensyn til språk, ikke minst når det gjaldt ordforråd. Dette er også noe som er kjent fra gutter versus jenter: gutter er tregere med å lære språk.

Ved bursdagene oppover ble det gjort flere slike tester, blant annet på empati (mer testosteron, mindre empati), og når barna var åtte år, var de gamle nok til å bli undersøkt i en MRI-scanner. Her kunne forskerne se at ulike testosteronnivåer hadde gitt seg utslag i hjerneanatomien. Blant annet gjaldt det en del av corpus callosum, som forbinder de ta hjernehalvdelene, og planum temporale, et område som er viktig for språket, og som gjerne er størst hos jentene.

MRI-undersøkelsen ga bevis (det første) på at testosteron påvirker hjerneutviklingen og hjerneanatomien også hos mennesker. På dyr har dette vært påvist tidligere.

Baron-Cohens tidligere forskning hat antydet at for mye testosteron på fosterstadiet gir økt risiko for autisme. Og denne studien viste at autistiske trekk som manglende språk og manglende empati synes å sammenfalle med høyt nivå av dette hormonet. Men antallet forsøkspersoner var for lite til å virkelig vise noen sammenheng mellom virkelig autisme og testosteronnivå. Derfor har han nå en studie i samarbeid med den danske Biobank, som har samlet rundt 100 000 fostervannsprøver fra danske kvinner siden 1980, og som kan kobles opp mot en nasjonal database som forteller hvem som har autisme. Resultatet av denne studien ventes i løpet av dette året.

Men hvordan påvirker testosteronet hjernen? Ikke direkte, men om det binder seg til «sine» reseptorer, kan det påvirke hjernens signalmolekyler, som serotonin og GABA. Det påvirker hvordan nevronene binder seg til hverandre, og hvordan de kutter forbindelsen (en like viktig prosess). Også nevronenes apoptose (programmert celledød) influeres av testosteronet.

Kompleksiteten i de prosessene testosteron inngår i, gjør forhold som kjønnsidentitet litt mer kronglete enn vi tror. Vanligvis vil et Y-kromosom, eller mer presist: SRY-genet der, trigge utviklingen av de maskuline fysiske trekkene, og også en «mannlig» hjerne. Men noen jentefostre, med såkalt CAH (kongenitt adrenal hyperplasi), utvikler unormalt mye testosteron, og får dermed mannlige kjennetegn og «guttehjerne». Det finnes også et mannlig «motstykke», CAIS, der gutter ikke utvikler mannlige trekk, fordi testosteronreseptorene ikke fungerer. De blir tatt for å være jenter, en feil som gjerne ikke blir oppdaget før i puberteten, og menstruasjonen ikke kommer.

Disse tilfellene – men også mer normale variasjoner - viser at «mannlige» og «kvinnelige» hjerner ikke er enten-eller. Det er mer snakk om en skala mellom det ekstremt mannlige og det ekstremt kvinnelige. Men det er ikke kulturen som bestemmer dette. Skylden ligger hos et baktalt, men livsviktig, molekyl.

Fra KK 10/5-12:

SKOLEN – EN RAMME UTEN INNHOLD?

Skolen diskuteres stadig mer blant norske politikere. Nå har også Ap kastet seg med, etter lenge å ha overlatt arenaen til SV og Høyre. Men uansett hvilke partier som deltar i skoledebatten, er det ett tema som synes å være tabu. Diskusjonen går heftig om hvor lenge elevene skal være på skolen, om de skal gis lekser eller ikke, hvor mye de skal testes, om det skal være klasserom eller «baseskoler», hvor mye private skoler skal få slippe til, og hvordan skolen og undervisningen skal organiseres. Men hva ungene egentlig skal lære på skolen – skolens innhold – overlater politikerne til skolebyråkratene å funne ut av.

Det burde de ikke gjøre. Om de hadde tatt seg en titt i læreplanene eller eksamensoppgavene, kunne det hende at noen og enhver fikk seg en oppvåkning. De kunne for eksempel begynne med denne oppgaven som elever i «Historie og filosofi» måtte svare på til tentamen:

«Forestillingen om framskritt har stått sentralt i den vestlige sivilisasjonen siden opplysningstiden og fram til i dag. Gjør kort rede for hva som ligger i begrepet framskritt. Gi deretter eksempler på hvordan forestillingen om framskritt har kommet til uttrykk i politikk, vitenskap, teknologi og samfunn de siste 200 årene. I hvilken grad vil du si framskrittstanken har vært en suksess?»

Av momenter som elevene kan trekke inn, nevnes bla.: «Teknologiske oppfinnelser og vitenskapelige oppdagelser.» «Samfunnsvitenskapenes kartlegging av individ og samfunn.» «Utviklingen av demokrati og menneskerettigheter.» «Politiske ideologiers utopier og mål.» «Paradigmeskifter.» «Den postmoderne tilstanden.» «Framskrittets baksider: Moderne kriger og masseødeleggelsesvåpen. Vitenskap med uoversiktlige konsekvenser. Global oppvarming og miljøproblemer. Meningstap og fremmedgjøring.»

Dette forventer skolemyndighetene at vanlige 17-åringer skal kunne svare fornuftig på! Et sett av spørsmål som selv et kollegium av verdens fremste professorer ville rygge tilbake for. Enten er en vanlig norsk 17-åring mer skolert enn hele Harvards professorkorps, som hver for seg bruker et livsverk på å nærme seg hver sin lille bit av dette komplekset - eller så er sannheten at de som sitter og utformer oppgavene rett og slett ikke forstår hva de holder på med. At de ikke skjønner kompleksiteten i disse spørsmålene, og tror de enkelt og greitt kan besvares av elever med tilgang til internett. Der finnes jo all kunnskapen «kun et tastetrykk unna».

At det kanskje er det siste som er sannheten, kan læreplanene tyde på. For å ta noen eksempler fra norskfaget som Gunnar Skirbekk dro fram i KK 3/5. Av fagets 18 (!) kompetansemål er bla. disse:

Eleven skal kunne «forklare hvordan litteratur og andre kunstuttrykk i og utenfor Norge har påvirket hverandre de siste hundreårene.» Eleven skal kunne «drøfte fellesskap og mangfold, kulturmøter og kulturkonflikter med utgangspunkt i et bredt utvalg av norske og utenlandske samtidstekster i ulike sjangre», og «gjøre rede for viktige utviklingslinjer og noen sentrale forfatterskap i norsk og europeisk litteratur fra middelalderen til og med romantikken og denne litteraturens forhold til øvrig europeisk kulturhistorie.»

Dette er spørsmål som man oppretter hele forskningsprogrammer på, og som selv mange forskeres innsats sjelden greier å bringe oss særlig nærmere et svar. Men norske 17-åringer forventes å kunne svare. Eller er det slik at man egentlig ikke forventer noe annet enn at elevene skal kunne spre om seg med noen fine ord og formuleringer de har plukket fra nettet? Er det dette som er skolens mål: Å skape en generasjon med papegøyer som kanskje selv tror de vet noe om «den postmoderne tilstand» og «paradigmeskifter»?

Er skolens mål blitt å skape en nasjon av synsere, som tror de er i stand til å svare på alt, uten å ha fått en brøkdel av den kunnskapen som er nødvendig? Som tror de vet bedre enn klimaforskere, psykiatere og statsvitere, selv om de knapt har et grunnfag i litteraturvitenskap? Det kan se slik ut.

Selvfølgelig er det også nyttige ting å lære på skolen, ikke minst i ferdigheter som lesing, skriving, regning. Det sies også at elevene lærer sosiale ferdigheter og samarbeid (uten dokumentasjon, riktignok). Men som kompetansemålene for norskfaget viser: Tilogmed i et fag som norsk, der foreldre og politikere gjerne tror at elevene skal lære å bruke det norske språket, har Erasmus Montanus sneket seg inn. At det skjer i fag som RLE, samfunnsfag og historie er kanskje ikke så overraskende, men like ille for det. For dette stjeler av skolens, lærernes og elevenes tid og ressurser:

Et eksempel er RLE: Fram til 8. trinn skal norske elever ha 427 timer «Religion, livssyn og etikk», med kristendom som hovedsak. Og da er det propagandaversjonen vi snakker om, svært lite om heksebrenning, homohets og religionskriger. Til sammenlikning skal de i disse årene ha bare 328 timer naturfag. Dette inkluderer også fag som teknologi/design og kropp/helse. I læreplanen står derimot ikke utviklingslære eller evolusjon nevnt med ett eneste ord.

Og ting som mangler helt i den norske skolen, er de intellektuelle verktøyene som kreves for å navigere i en stadig mer kompleks verden, der skitt og kanel bombarderer hjernene våre: Hvordan tenke rasjonelt og logisk, hvordan skille kunnskap fra synsing eller tro? På grunnskole, videregående, og på de fleste høyere utdanninger lærer man ingenting om hvordan vitenskapen arbeider, om dens metoder, hva som konstituerer vitenskapelig kunnskap. Men likevel forventes det at man skal forstå «paradigmeskifter» og «framskrittets baksider» som «global oppvarming»!

Det er egentlig uinteressant om det er offentlige eller private skoler som skal lære elevene å drøfte «den postmoderne tilstand», og om de skal – eller ikke skal – ha lekser i dette. Det er uansett misbruk av tid og ressurser, og er vel egentlig brudd på FN's barnekonvensjon. Barn har rett på utdanning, og skal ikke proppes full med det motsatte.

Før politikerne tar tak i det som er skolens overordnete problem – nemlig det at alt for mye tid og ressurser går med til ting som ikke har noe på en skole å gjøre, og som faktisk virker mot skolens formål – blir andre diskusjoner om skolen meningsløse.

Det betyr ikke at Stortinget skal sitte og vedta skolens pensum hvert år. Men her har man latt skolen få seile sin egen sjø alt for lenge, uten nødvendig kvalitetssikring. Derfor nytter det ikke lenger å bare diskutere skolens rammer. (Det var ikke rammen til «Skrik» som kostet over en halv milliard.) Det som er langt viktigere, er det som er innenfor rammene: skolens innhold.