HJERNEVASKEFFEKTEN

Et utskjelt TV-program skaper fremdeles bølger, ett og et halvt år etterpå. Da «Hjernevask» gikk, var nesten samtlige aviskommentatorer og kulturjournalister samstemte i at dette var dårlige greier, som ingen fornuftige mennesker kunne ta på alvor. Nå spør de samme redaksjonene om det var dette programmet som fikk Forskningsrådet til å legge ned et forskningsprogram på 56 millioner. Er Forskningsrådet en flokk tullinger, eller hadde «Hjernevask» et poeng likevel? Hva er det egentlig som har skjedd, og er det noe under her som media ikke har skjønt?

Først: Hvem var det som la ned Kjønnsforskningsprogrammet (eller nektet å fornye det)? Det var ikke kjønnsforskerne selv, eller deres venner blant humanviterne. Det var et styre i Forskningsrådet, i Divisjonen for vitenskap, som har medlemmer fra flere faggrupper. Og det er nok her, i det videre forsknings-Norge, at «Hjernevask» har hatt den største effekten. Ikke direkte for den faglige vurderingen, men fordi noe annet sto på spill: omdømmet til vitenskap og forskning generelt.

De som fulgte med på debatten etter «Hjernevask», i aviser og på nettet, kunne se at mange trodde det som ble avslørt i programmet, av inkompetanse og ukultur, var representativt for forsknings-Norge som sådan. Spesielt klimaforskningen ble slått i hartkorn med kjønnsforskerne. Og det var kanskje dette som fikk mange naturvitere, som aldri før hadde stått fram i media, til å snakke ut, for første gang. Man var lei av at kjønnsforskere, sosiologer og kriminologer med sitt tåkespråk og sitt tvilsomme forhold til empiri var de som sto fram på forskningens vegne. De skjønte at dette var svært uheldig for forskningens omdømme, og dermed for samfunnets behandling av den.

Også innen samfunnsfagene så man tegn til et aldri så lite opprør. Et opprør man hadde vegret seg for, ifølge Ottar Brox, fordi man ikke turde å legge seg ut med feministene. De få som til da hadde kritisert kjønnsforskningen, fikk raskt merke at Berit Aaas' hersketeknikker hadde vært pensum der i gården. Norge er også et land der faglig kritikk blir sett på som en personlig fornærmelse. Vi har ikke noen debattkultur. Og Norge er et lite land, spesielt i den forstand at det så å si er plass til bare ett miljø, en tankeretning, om gangen. De som prøver å komme med andre forklaringer, blir mobbet eller ledd ut, som vi fikk høre eksempler på under Hjernevask-debatten.

«Hjernevask» har hatt effekt, i forsknings-Norge, og i opinionen. Men sporene etter flere tiår med postmodernisme og empiriskepsis sitter fortsatt igjen mange steder: i visse bakevjer innen akademia, i media (spesielt kulturredaksjonene og kommentariatet), i skolen, blant politikere (spesielt på venstresida, dessverre). Det hadde vært behov for en Hjernevask del 2 der man tar for seg hvordan postmodernismens misforståelser har preget store deler av det norske samfunn- og kulturliv, og fremdeles gjør det. Det er ingen grunn til at ennå flere generasjoner skal sosialiseres inn i et vitenskapsfiendtlig verdensbilde, i en tid da vi trenger vitenskapen mer enn noengang, da vår overlevelse faktisk er avhengig av den.

Ett eksempel: Mens klimaforskningen blir stadig tydeligere på at vi styrer på vei mot en dramatisk klimakrise, som kommer til å true selve grunnlaget for sivilisasjonen, er nordmenn mindre bekymret enn noengang. De tror ikke på forskerne. Og politikerne krangler om de beste plassene ombord på Titanic. Det er faktisk i næringslivet man nå finner den største bekymringen for framtiden:

«Konsulentselskapet McKinsey tror behovet for alle ressurser i verden vil øke dramatisk i årene fremover,» skriver Dagens Næringsliv 25/11. «En enorm økning i etterspørselen etter mat, vann, og energi må sees i sammenheng med klimautfordringene, mener McKinsey i en 300 siders ressursrapport som ble lagt frem i London torsdag. Og for å øke etterspørselen må både produktiviteten og tilbudet økes voldsomt.»

McKinsey presenterer en lang liste over tiltak som må gjennomføres for å møte denne ressurskrisen, fra energieffektivisering til reduksjon av vannlekkasjer og avfall, mer miljøvennlige biler, minske erosjon, øke utnyttelsen av metaller, etc.. Fellesnevneren for alt dette er mer kunnskap, mer forskning. Men hvordan skal man få velgerne med på dette dersom folk ikke har tillit til forskerne?

Og hvordan skal man få utdannet brukbare forskere med den utdanningspolitikken som føres i dag? En av forfatterne til en ny bok i samfunnsfag for den videregående skolen forteller at det er umulig for han å få med noe om at det finnes andre forklaringer på menneskelig atferd enn de kulturelle og sosiale. Kollegene hans vil ikke ha slikt. De vil klamre seg til slik det var før «Hjernevask». Eller før Darwin.

Jo, «Hjernevask» har hatt effekt, men Kunnskaps-Norge er en treg masse. Det sitter generasjoner med feilutdannede lærere, byråkrater, politikere og journalister som er blitt opplært til å tro det samme som Bolsø & co: at mennesket fødes som et blankt ark, og dermed kan formes til hva som helst, mann eller kvinne, at vi ikke skal la oss hemme av fakta og naturens begrensninger, fordi alt er mulig. At det finnes andre «sannheter» enn naturvitenskapens,som kan finnes med «alternative» metoder. Og i postmodernismens og kunnskapsrelativismens kjølvann har engleskoler og healere gode kår.

At «Hjernevask» har hatt effekt, merker vi også på alle forsøkene på omkamp rundt om i media: uten argumenter, men med små antydninger, litt drittkasting her og der, sammenlikninger med Anders Behring Breivik. Sist søndag kunne for eks Aftenpostens litteraturmedarbeider Vidar Kvalshaug fortsette å spre ryktene om at Hjernevask hadde brukt «uetiske metoder» som kryssklipping, anklager som har vært tatt opp i PFU og blitt tilbakevist (noe Kvalshaug sikkert vet).

I Eias og Ihles programmer var det noen kjønns- og samfunnsforskningsmiljøer, spesielt på UiO, som fikk gjennomgå. Vi hadde trengt en ny «Hjernevask», som kastet nettet videre: ut i skolen, ut i media. For der videreføres den samme kunnskapsmangelen, den samme vitenskapsfiendtligheten, samtidig som næringslivet har gitt opp skolen og utdanner sine egne fagfolk (ifølge reportasjer i BT og KK). Samtidig som stadig mer av den norske infrastrukturen rakner i sømmene, og Norge blir en stadig større miljø- og klimasinke, som ligger på verdenstoppen mht utslipp per innbygger, om vi regner med kildene for utslippene. Hvor lenge tror vi at vi kan leve på den lottogevinsten noen amerikanere fant for oss i 1969?

Også innen samfunnsfagene så man tegn til et aldri så lite opprør. Et opprør man hadde vegret seg for, ifølge Ottar Brox, fordi man ikke turde å legge seg ut med feministene. De få som til da hadde kritisert kjønnsforskningen, fikk raskt merke at Berit Aaas' hersketeknikker hadde vært pensum der i gården. Norge er også et land der faglig kritikk blir sett på som en personlig fornærmelse. Vi har ikke noen debattkultur. Og Norge er et lite land, spesielt i den forstand at det så å si er plass til bare ett miljø, en tankeretning, om gangen. De som prøver å komme med andre forklaringer, blir mobbet eller ledd ut, som vi fikk høre eksempler på under Hjernevask-debatten.

«Hjernevask» har hatt effekt, i forsknings-Norge, og i opinionen. Men sporene etter flere tiår med postmodernisme og empiriskepsis sitter fortsatt igjen mange steder: i visse bakevjer innen akademia, i media (spesielt kulturredaksjonene og kommentariatet), i skolen, blant politikere (spesielt på venstresida, dessverre). Det hadde vært behov for en Hjernevask del 2 der man tar for seg hvordan postmodernismens misforståelser har preget store deler av det norske samfunn- og kulturliv, og fremdeles gjør det. Det er ingen grunn til at ennå flere generasjoner skal sosialiseres inn i et vitenskapsfiendtlig verdensbilde, i en tid da vi trenger vitenskapen mer enn noengang, da vår overlevelse faktisk er avhengig av den.

Ett eksempel: Mens klimaforskningen blir stadig tydeligere på at vi styrer på vei mot en dramatisk klimakrise, som kommer til å true selve grunnlaget for sivilisasjonen, er nordmenn mindre bekymret enn noengang. De tror ikke på forskerne. Og politikerne krangler om de beste plassene ombord på Titanic. Det er faktisk i næringslivet man nå finner den største bekymringen for framtiden:

«Konsulentselskapet McKinsey tror behovet for alle ressurser i verden vil øke dramatisk i årene fremover,» skriver Dagens Næringsliv 25/11. «En enorm økning i etterspørselen etter mat, vann, og energi må sees i sammenheng med klimautfordringene, mener McKinsey i en 300 siders ressursrapport som ble lagt frem i London torsdag. Og for å øke etterspørselen må både produktiviteten og tilbudet økes voldsomt.»

McKinsey presenterer en lang liste over tiltak som må gjennomføres for å møte denne ressurskrisen, fra energieffektivisering til reduksjon av vannlekkasjer og avfall, mer miljøvennlige biler, minske erosjon, øke utnyttelsen av metaller, etc.. Fellesnevneren for alt dette er mer kunnskap, mer forskning. Men hvordan skal man få velgerne med på dette dersom folk ikke har tillit til forskerne?

Og hvordan skal man få utdannet brukbare forskere med den utdanningspolitikken som føres i dag? En av forfatterne til en ny bok i samfunnsfag for den videregående skolen forteller at det er umulig for han å få med noe om at det finnes andre forklaringer på menneskelig atferd enn de kulturelle og sosiale. Kollegene hans vil ikke ha slikt. De vil klamre seg til slik det var før «Hjernevask». Eller før Darwin.

Jo, «Hjernevask» har hatt effekt, men Kunnskaps-Norge er en treg masse. Det sitter generasjoner med feilutdannede lærere, byråkrater, politikere og journalister som er blitt opplært til å tro det samme som Bolsø & co: at mennesket fødes som et blankt ark, og dermed kan formes til hva som helst, mann eller kvinne, at vi ikke skal la oss hemme av fakta og naturens begrensninger, fordi alt er mulig. At det finnes andre «sannheter» enn naturvitenskapens,som kan finnes med «alternative» metoder. Og i postmodernismens og kunnskapsrelativismens kjølvann har engleskoler og healere gode kår.

At «Hjernevask» har hatt effekt, merker vi også på alle forsøkene på omkamp rundt om i media: uten argumenter, men med små antydninger, litt drittkasting her og der, sammenlikninger med Anders Behring Breivik. Sist søndag kunne for eks Aftenpostens litteraturmedarbeider Vidar Kvalshaug fortsette å spre ryktene om at Hjernevask hadde brukt «uetiske metoder» som kryssklipping, anklager som har vært tatt opp i PFU og blitt tilbakevist (noe Kvalshaug sikkert vet).

I Eias og Ihles programmer var det noen kjønns- og samfunnsforskningsmiljøer, spesielt på UiO, som fikk gjennomgå. Vi hadde trengt en ny «Hjernevask», som kastet nettet videre: ut i skolen, ut i media. For der videreføres den samme kunnskapsmangelen, den samme vitenskapsfiendtligheten, samtidig som næringslivet har gitt opp skolen og utdanner sine egne fagfolk (ifølge reportasjer i BT og KK). Samtidig som stadig mer av den norske infrastrukturen rakner i sømmene, og Norge blir en stadig større miljø- og klimasinke, som ligger på verdenstoppen mht utslipp per innbygger, om vi regner med kildene for utslippene. Hvor lenge tror vi at vi kan leve på den lottogevinsten noen amerikanere fant for oss i 1969?

DEN EGENTLIGE KRISEN

Fra Klassekampen 20/10-11. Har fått masse gode tilbakemeldinger, særlig fra lærere og lektorer:

DEN EGENTLIGE KRISEN

Norge flommer ennå over av rikdom. Men under overflaten er det i ferd med å rakne, bokstavelig talt:

Vi kan ikke lenger bygge veier. De nye veiene sprekker opp pga telehiv. «Vi ser at veibyggingsfaget er en kompetanse som er i ferd med å forvitre,» innrømmer Statens vegvesen.

På sykehjem og i hjemmesykepleien er det blitt livsfarlig: pasienter fores til døde av ufaglærte, fikk vi nettopp vite. Landets største sykehus er i ferd med å kollapse, ifølge sentrale medarbeidere, bla. fordi man har brukt hundrevis av millioner på mislykkede datasatsinger..

I regjeringskontorene er det ikke bedre: Først settes dieselavgiften ned, slik at syv av ti nye biler nå går på diesel. Så setter man den opp, fordi dieselutslipp er uheldig for miljøet og folkehelsen. Noe Statens forurensingstilsyn sa allerede i 2008, og som mange kunne fortalt lenge før det.

Så setter man demokratiet på spill ved å innføre valg via internett, som ifølge departementet skulle være sikkert. Men med enkle midler gjennomførte to forskere ved Høgskolen i Molde et eksperiment med falske internettvalg, der samtlige 550 deltakere lot seg lure.

Dette er bare noen eksempler fra de siste ukene på en trend som blir stadig klarere: Norge er i ferd med å gå opp i liminga, på tross av oljemilliardene. For det er ikke penger det skorter på. Det underliggende problemet kan vi lese av en annen type oppslag: Mannlige læreres IQ har sunket de siste tiårene, og andelen med universitetsutdanning er halvert. Siden 1971 har 4/5 valgt bort realfag. Over halvparten av nye doktorgradstudenter ved UiO i realfag er utlendinger (det er nemlig gratis å studere her).

Den egentlige krisa er altså en kunnskapskrise, som jeg skriver om i boka Sokrates og sjøpungen. Vi har sett den i skolen, der opp mot 40% av niendeklassingene er funksjonelle analfabeter, og under 50% av de som begynner høyere utdanning kan elementær prosentregning. Vi har sett den i «Hjernevask», der norske samfunnsforskere sjokkerte utenlandske kolleger med sin uvitenhet. Vi ser den i norske medier, der svært få journalister er i stand til å tolke elementær statistikk, eller skille kunnskap fra synsing. Og vi ser den hos myndighetene, i deres tilfeldige holdning til bruk av kunnskap, med kjendispaneler i stedet for forskning.

Det som gjør krisen ekstra prekær, er at vi nå trenger kunnskap mer enn noensinne, pga alle de utfordringene vi står overfor, som gjør at mange ledende forskere mener det er usikkert om sivilisasjonen vil overleve dette århundret. En av disse er klimakrisen, som vi nå bør skjønne er reell, og at det ikke nytter å jukse seg unna med «månelandinger» og klimakvoter. En annen utfordring er å skaffe mat til 10 milliarder mennesker (se sideartikkel). Og alt tyder på at vi er inne i en ny masseutryddelse, som etter hvert vil ramme oss selv. Alt dette burde være kjent, men blir i liten grad satt på dagsorden.

Enda mindre omtalt er hvordan teknologiseringen skaper nye utfordringer. Vi hører om IT-satsinger som ikke fungerer, fordi de som bestiller og installerer ikke har kompetanse. Infrastruktur i jernbane, energiforsyning og telekommunikasjon svikter. I en stadig mer teknologidrevet verden har vi ikke lenger kunnskap til å utvikle nye produkter og systemer, knapt til å håndtere det vi importerer. Norge er blitt en råvarenasjon, og kan bare håpe at oljealderen varer noen år til.

Det alvorligste er kanskje at vi holder på å miste kontrollen over viktige systemer. Jeg nevnte digitale valg, som viste seg å ha uante muligheter for juks. Vi vet ikke hvordan automatiserte aksje- «roboter» innvirker på markedsmekanismene, og i hvilken grad de skaper kriser. Vi vet ikke hvordan hjernen til unge påvirkes av å leve i en virtuell, digital verden, løsrevet fra de sosiale mekanismene vi er evolvert for å utvikles i. Vi aner ikke hvor sikre datasystemene er.

Men dette er ikke noe som opptar norske medier eller politikere. Skolepolitikk dreier seg om karakterer, en time til eller fra, ikke om skolens innhold. Det «Hjernevask» avslørte om norske akademia, er glemt. En kommentator i Morgenbladet skriver om dieselavgiften at kunnskapskravet ikke må bli et hinder for å gjøre noe. Bedre å gjøre noe feil!

Alle har skyld i dette: Høyresiden tror at kunnskap er en vare, og ga universitetene stykkpris per beståtte eksamen, slik at poenget ble å satse på billige og lette studier, og senke kravene slik at ingen stryker. Mens venstresiden er så opptatt av likhet at de kapper hodet av de smarteste, dermed også de som kan finne gode løsninger for oss. De burde lære av forskere som Richard Wilkinson (introdusert for Norge i denne spalten) at kunnskap er et verktøy for rettferdighet.

Det er ikke «dumme lærere» som er problemet, det er degraderingen av kunnskap som har pågått siden 60-tallet. Flere faktorer har spilt sammen: Noen amerikanerne fant olje for oss, og siden har vi levd på en velstandsbølge, der folk har vært sikret penger, uansett utdannelse. Da oljå kom, var statusen til vitenskap allerede på vei ned, pga en mix av internasjonale og spesifikt norske strømninger. Vitenskapen fikk skylda for forurensing og atomfare. Skjervheim, Frankfurterskolen og postmodernismen ga studenter og akademikere forestillinger om at den «tradisjonelle» vitenskapen kunne erstattes med noe nytt og bedre, en «frigjørende» vitenskap, der man kastet på båten de metodene man hadde utviklet gjennom flere hundre år.

Disse ideene fikk gjennomslag i samfunnsfag og i pedagogikken, med sterkt negative følger for den norske skolen. Det var først da vi koblet oss til internasjonale tester i 2000 at vi så at kunnskapen lå på u-landsnivå, spesielt i de fagene vi trenger i en stadig mer teknologidrevet verden.

Men da hadde vi allerede hatt flere tiår uten kvalitetskontroll, og med feilutdanning av lærere, forskere, journalister, byråkrater og andre. Dermed er det vanskelig å snu utviklingen: Prøver man å forbedre standarden ved å høyne inntakskravene til lærerhøyskolene, finnes det ikke lenger kvalifiserte søkere! For de som kommer inn på studiene, er pensum i de fleste fag utdatert. Men verken politikere eller media har oppfattet at vi har et problem.

Noe av grunnen er at man ikke vet hva «kunnskap» er. Man tror det er noe som kan hentes inn fra nettet. Men det som finnes der, er informasjon. Og denne må tilegnes av en levende hjerne før den kan bli til kunnskap. Dette var noe Sokrates forsto allerede for 2400 år siden, men som vi har valgt å glemme. Det er mer behagelig å tro at kunnskapen alltid finnes «et tastetrykk unna».

UTENFOR SKJEMA

Fra Klassekampen 28/7-11:
UTENFOR SKJEMA

Bilbomben i Oslo sist fredag ble umiddelbart tatt for å være islamistiske terroristers verk. Dette var en «sannhet» som var implisert også i NRKs dekning av hendelsen, og vi har etterpå fått rapporter om spontane hevnaksjoner på folk som så ut som muslimer. For det «måtte» jo være slike som sto bak, ikke sant? Selv etter at det kom meldinger fra Utøya om at det var en hvit nordmann i politiuniform som gikk rundt og skjøt folk, og at samme mann var blitt sett i nærheten av der bomben i Oslo hadde gått av, gikk det lang tid før media og såkalte eksperter greidde å omstille seg: Forestillingen om at det måtte være islamister levde videre. Noen utenlandske media forsøkte å tilpasse seg til de nye opplysningene ved å spekulere at det antakelig var en hvit nordmann som hadde konvertert til Islam. Men det var det altså ikke.

Hvorfor reagerte media, eksperter og vanlige folk på denne måten – selv etter at meldingene fra Utøya burde ha satt dem på andre tanker? Fordi de er rasister og muslimhatere, og tror at alt ondt har rot i Koranen? Kanskje noen gjør det, men neppe de fleste. Det er heller snakk om noen fundamentale psykologiske og kognitive mekanismer, mekanismer som til vanlig er til god hjelp, faktisk helt nødvendige for at vi skal klare oss, men som i enkelte tilfeller gjør at vi har vanskelig for å skjønne hva som foregår, fordi vi ikke klarer å forholde oss til den nye informasjonen.

Disse mekanismene er blitt utviklet fordi vi hvert eneste sekund, gjennom våre fem ordinære sanser og noen til, tar til oss en ufattelig mengde data, som vi egentlig ikke har sjans på å fordøye. Hjernen vår er derfor innrettet slik, gjennom millioner av år med evolusjon, at den i første omgang bare tar hensyn til en liten del av disse dataene, de som best passer inn i noen ferdiglagede skjemaer i hjernen. Disse skjemaene er dels noe vi er født med, dels noe vi har utviklet i løpet av livet. Og mange av disse har vi fått fra kulturen vi er vokst opp i.

For de fleste av oss er et skjema noe vi fyller ut på papir, men i psykologien og kognitiv vitenskap har dette en mer spesifikk betydning. Det er en organisert samling av informasjon, som til sammen danner et mønster for vår forståelse av en situasjon, et sted, et tema, eller noe annet vi gjerne støter på flere ganger og må forholde oss til. Istedet for at hjernen da hver gang skal måtte tolke alle detaljer og sammenhenger på nytt, gjør den heller dette: Den forsøker å kjenne igjen hvilket skjema det her er snakk om, og kan da ta en mengde informasjon for gitt. På den måten reduseres informasjonsmengden ned til en mengde som er mulig å håndtere.

Et eksempel: Du kommer inn på en restaurant du aldri har vært på før. Selv om denne er helt ny for deg, tar du likevel en mengde ting for gitt: Du ser etter en hovmester, kelner eller en annen ansatt som kan svare på om det er ledig bord. Du setter deg ned der du blir anvist og forventer at en kelner skal dukke opp med en meny, som du kan bestille mat fra, og så videre. Du går ikke ut på kjøkkenet og sier hva du skal ha. Psykologene vil si at du har et skjema (eller «script») for restauranter som du aktiverer i en slik situasjon. Hadde du kommet inn på legevakten, hadde du forventet noe annet, og handler deretter.

Det var den britiske psykologen Frederic Bartlett som utviklet ideen om skjemaer i en serie eksperimenter i 1932. Han presenterte informasjon, for eks et eventyr, for folk fra ulike kulturelle bakgrunner og fant at de tolket informasjon svært forskjellig. De husket ulike ting, ut fra hva som var relevant for dem, og kunne også fordreie informasjon slik at det passet deres forståelse – deres skjema – bedre.

Bartletts ideer ble lenge oversett, men trukket fram igjen av Ulric Neisser i 1967. Skjemaideen ble senere tatt i bruk og videreutviklet innen «Kunstig Intelligens»: Marvin Minsky «operasjonaliserte» den i form av «frames» («rammer»), datastrukturer som representerte stereotype situasjoner (i 1974). Roger Schank og Robert Abelson utviklet en undergruppe av skjemaer, «scripts», som særlig gjaldt situasjoner vi ofte støter på i dagliglivet. I slike gjentatte situasjoner er det spesielt viktig at vi har automatiserte prosedyrer å støtte oss på, fordi hjernen ellers ikke ville fått tid til å gjøre noe annet enn å beregne hvordan vi skal skru på kranen, fylle kaffekjelene, etc – ting vi vanligvis gjør på autopilot, og dermed får tid til å tenke på andre ting.

Og det er ingen tvil om at slike skjemaer og skripter er til stor hjelp, faktisk helt nødvendige. Pasienter med Korsakoffs syndrom (som bla Oliver Sacks har skrevet om) har problemer med å huske nye opplevelser. De kjenner derfor ikke igjen situasjoner de har vært i, og har ofte ikke noe skjema å relatere nye hendelser til. For dem er verden konstant ny og ukjent, og de får store problemer med å bearbeide all denne informasjonen.

Men det at skjemaer gjerne trigges automatisk, betyr også at de av og til kan trigges når de egentlig ikke burde bli det. Vi kan komme inn et sted som ser ut som en restaurant, sette oss ned og vente på kelneren, uten å skjønne at dette er en kafeteria med selvbetjening.

Mange slike feiltriggeringer er lette å rette opp, og betyr ikke så mye. Vi oppdager etterhvert at vi selv må gå til disken. Men andre ganger kan det være mer alvorlig. Som når alle automatisk antok at det måtte være islamske fundamentalister som sto bak aksjonene i Oslo og på Utøya. Det som skjer da, er at informasjon som ikke passer inn i skjemaet, enten blir oversett eller feiltolket.

Både åstedet for den andre aksjonen, AUFs sommerleir, og det faktum at det var en hvit nordmann som sto bak, burde øyeblikkelig være nok til å få media til endre tolkning. Valget av Utøya tyder på et annet forhold til norsk politikk enn islamister vanligvis har. Og hvite nordmenn er vanligvis ikke islamister.

Men her var tydeligvis islamistskjemaet så sterkt at man ikke klarte å se de mest innlysende ting. Det var ekstra sterkt fordi det var et skjema som stadig er blitt gjentatt av både media, politikere og tildels av politiet, på tross av at Europa har opplevd mange terroraksjoner satt i scene av helt andre enn islamister. Så man kan kanskje si at man burde være åpen for andre muligheter. En åpenbar følge var at flere muslimer ble utsatt for hevnaksjoner, og det kan også være at misforståelsen gjorde at politiet ikke raskt nok forstå hva som foregikk på Utøya.

Funksjonen til skjemaer er å gjøre verden enklere for oss. Men noen ganger gjør de altså verden litt for enkel.

Om tankesmier

DER TANKER SMIES

(fra Klassekampen 30/6-11)

Mens den «frie» forskningen på universitetene sultefores, blir det stadig flere «tankesmier», både her og i utlandet. Det finnes nå en tankesmie for nesten ethvert ideologisk ståsted. I Norge startet det med at bla NHO opprettet Civita i 2003, under ledelse av Kristin Clemet. Senere samme år svarte venstresiden med å opprette Manifest, med Magnus Marsdal som drivkraft. Senere har vi fått to tankesmier «mellom» disse, fagbevegelsens Res Publica, og nå nylig en mer EU- og AP-dominert tankesmie, Progressiv. I tillegg har kristenfolket sin egen tenketank, Skaperkraft, ledet av Espen Ottosen, og det finnes en for minoritetsspørsmål, startet på inititativ fra Abid Raja.

Utenriksdepartementet har tilogmed begynt å gi «u-hjelp» til amerikanske eksemplarer av arten, 30 – 40 millioner var en sum som verserte i pressen nylig, et beløp som ville kunne holdt liv i ganske mange forskere her hjemme. Hva UD venter å få ut av disse bidragene, er uklart: kunnskap, eller tilgang til de sirklene der man tror amerikansk politikk utformes? Eller i det minste invitasjoner til noen cocktail-parties?

Med så mange tankesmier, og millioner i støtte, må det vel komme flust med nye tanker? Og masse ny kunnskap? Eller representerer tankesmiene tvertimot en intellektuell blindvei, som tar ressurser og oppmerksomhet vekk fra der det tradisjonelt er blitt produsert kunnskap: forskningsverdenen og universitetetene?

Når det gjelder kunnskap, er bidragene fra tankesmiene heller tvilsomme. De fungerer stort sett som propagandamaskiner, der interessegrupper får «smidd» sine argumenter. Den kanadiske statsviteren Donald Abelson (University of Western Ontario) har studert tankesmienes historie, og beskriver en trend der utgangspunktet var rike idealister som Carnegie og Rockefeller, som ville skape fora for fri forskning, til dagens tankesmier, som fungerer mer som talerør for særinteresser (politiske, økonomiske, religiøse).

Helt fra starten av, har tankesmier vært et spesielt amerikansk fenomen. Selv i dag er halvparten av verdens over 6000 tankesmier lokalisert i USA. Abelson mener det er mange ting ved det amerikanske samfunnet og politiske systemet som befordrer dette. Politikk i USA er fragmentert og desentralisert, med mange slags kanaler inn til de styrende. Partiene er svake, og de enkelte kongressmedlemmene stemmer ganske fritt, og er derfor mulig å påvirke. USA har også en levende og rik filantropisk kultur, og et skattesystem som gjør det fristende å gi penger til denne slags formål. (intervju i «Exploring Geopolitics»)

Det finnes så mange ulike former for tankesmier at å gi noen enhetlig definisjon er vanskelig. Det er også vanskelig å si hvilken innflytelse disse har hatt på amerikansk innenriks- eller utenrikspolitikk.

Det begynte på begynnelsen av 1900-tallet med rike filantroper som Rockefeller og Carnegie. Disse var genuint interesserte i å skape fora for fri forskning, «universiteter uten studenter», og deres stiftelser har levert viktige bidrag til vitenskaps- og samfunnsutvikling. Carnegie finaniserte blant andre Vilhelm Bjerknes i hans arbeid med å skape en vitenskapelig basert meteorologi.

Men selve begrepet «tankesmie» («think tank») oppsto ikke før Andre Verdenskrig. Ordet refererte da til en lukket forsamling der militære planleggere kunne møtes for å diskutere krigsstrategi. Et eksempel på en tankesmie med et slikt utspring er RAND Corporation.

Etter krigen har så begrepet mer blitt brukt om grupper av tenkere som private organisasjoner og interessegrupper engasjerer oppretter for å jobbe med strategi og propaganda. Målet er å influere på offentlig opinion og politikk. Eksempler er Cato Insitute, Heritage Foundation og American Entreprise Institute. Når man leser rapporter fra disse instituttene, er skillet mellom propaganda og kunnskap ofte vanskelig å se.

Noen av disse har ført rene kampanjer, som de American Enterprise Insitute har ført mot ideen om global oppvarming. I 2007 kunne The Guardian fortelle at AEI hadde forsøkt å bestikke forskere til å komme med negative uttaleleser om IPCC (FN's klimapanel). Liknende kampanjer har Cato Institute ført. Mens det kristne Discovery Institute har jobbet for å diskreditere evolusjonslæren.

Tankesmien Competitive Enterprise Institute (CEI) har ført kampanjer både for å overbevise folk om at McDonalds er bra for kolesterolnivået, og for å åpne opp naturreservater i Arktis for olje og gass-utvinning.

Hva slags gjennomslag har så disse tankesmiene hatt på amerikansk politikk? Det er vanskelig å si noe sikkert, ifølge Abelson, for til syvende og sist er det politikerne som tar avgjørelsene. Men CEI «krediteres» for å ha overtalt Bush-administrasjonen til ikke å behandle CO2 som en forurensende gass. De får tilogmed æren for å ha overtalt Filippinenes president Gloria Arroyo til å godta genmaniplert mais.

Et tema Abelson har studert spesielt, er tankesmienes innflytelse på «Krigen mot terror». Han mener tankesmier som PNAC (nå nedlagt) og ikke minst American Enterprise Institute spilte en viktig rolle i oppstarten av denne, ved å formulere premissene. Men han sier at «selv om tankesmiene må bære ansvar for de dårlige og misforståtte rådene til politikerne, er det likevel Presidenten som hadde ansvar for beslutningen om at USA skulle gå i krigen».

Ideen om å sette flere glupe hjerner sammen for å tenke ut smarte strategier, høres sikkert lur ut for mange. Men selv glupe hjerner kan tenke dårlige tanker, særlig når de skal tenke disse under relativt ufrie rammer – med det formål å legitimere visse politiske, religiøse eller økonomiske interesser.

Under gunstige forhold, der kunnskapen kan søkes fritt, ikke for å tilfredsstille oppdragsgiveren, kan nok tankesmier fungere. Men historien viser at den beste – og kanskje eneste – garantien for virkelig kunnskap, er at nye tanker får prøve seg ute i den store, åpne forskningsverdenen. Der ingen spør om hvem som betaler deg, men hvilke empiri og argumenter du har. Kanskje et ideal som ikke lenger er så lett å finne i praksis, men like fullt et ideal som bør etterstrebes, om det er kunnskap og ikke bare propaganda man er ute etter.

Ordet «tankesmie» er egentlig talende. En smed smir sitt emne etter et allerede fastlagt mønster. Det er ikke snakk om originale strukturer som vokser fram organisk, som tilfellet er i virkelig kreative prosesser. Man kan derfor ikke forvente nye tanker fra en tankesmie, bare stadfesting av gamle. Og da kan man spørre seg om det ikke er lurere å satse pengene på fri forskning.

søndag 19. juni 2011

En artikkel som ikke er lagt på nettet, og som mange har etterspurt (Klassekampen, 9/6-11):

LIV ETTER DØDEN?

Forrige uke gikk forhåpentlig siste episode i serien «Schrødingers Katt» har sendt om paranormale fenomener, under et syltynt dekke av å gi disse en «vitenskapelig» behandling. For meg som var med å skape «Katta», det eneste programmet om vitenskap på norsk TV, og som vi klarte å få en million seere på, uten å ty til slike midler, var det et sørgelig syn. Forrige tirsdag handlet det om intet mindre enn «livet etter døden», som såkalte «nær-døden-opplevelser» (NDO) blir tatt til inntekt for.

Hvorfor mase om dette? Skal man ikke være «åpen» for det mystiske i tilværelsen? Joda, jeg har sans for mystikk, og all respekt for søkende mennesker. Men i tillegg til åpenbaringer trenger vi også vitenskap, en mer håndfast kunnskap. Det er vitenskapen vi kan takke for at vi idag kan leve trygge og lange liv, selv om vi er mange ganger flere nå enn da Malthus fant ut at kloden snart var overbefolket.

Men vitenskapen er faktisk også langt mer mystisk og spennende enn det paranormale alternativet, fordi den konstant utfordrer vår tanke. Ikke minst er hjernen et fantastisk organ, som kan dikte oss de merkeligste historier både i våken og sovende tilstand. Og de siste tiårene har vi fått en mengde bøker, skrevet av hjerneforskere, om disse oppdiktede universene som hjernen skaper for oss, av folk som Oliver Sacks, V.S. Ramachandran. Michael Gazzaniga og Andrew Newberg. Mye av dette er historier som minner om de typiske nær-døden-opplevelsene, eller enda mer bisarre.

Men i «Kattas» program får vi ikke vite noe om dette. Ingen av de intervjuede forskerne er hjerneforskere: Parnia er lungespesialist, van Lommel er hjertelege, det var også en amerikansk kreftlege med. Fenwick var riktignok psykiater, men har ikke gjort noen nevrologisk forskning på NDO, og er mest kjent for bøker han har skrevet sammen med sin kone om tidligere liv og hvordan døden er en port til en annen virkelighet. Parnia har sin særegne teori om hvordan «bevisstheten kan virke uavhengig av hjernen, og bruker den grå hjernemassen til å manifestere tankene, akkurat som et fjernsyn oversetter bølger fra luften til bilder og lyd». Ikke akkurat «rocket science».

Samtidig som Katta presenterer disse som «toppforskere», og antyder at de ligger i forkant av det de noe nedlatende kaller «tradisjonell vitenskap», underslår de at det faktisk er gjort nevrologisk, eksperimentell forskning på denne typen opplevelser. Det er tilogmed flere ordentlige forskere – Henrik Ehrsson, Michael Persinger, Olaf Blanke – som har vist hvordan man kan fremkalle ut-av-kroppen opplevelser med kunstige midler.

Men det kommer også tydelig fram at verken de intervjuede forskerne eller programskaperne har fulgt med på de siste tiårenes omfattende forskning på bevissthet. Da hadde de vært klar over at bevisstheten hele tiden lager hypoteser om virkeligheten for oss, at den kontinuerlig «hallusinerer» ut fra tilgjengelige input, og at når disse blir borte eller forvansket, ser vi de merkeligste ting. Det finnes spesifikke nevrologiske sykdommer med sine ulike typer hallusinasjoner. Dette burde være barnelærdom. Også at bevisstheten «jukser» med tiden, noe som kan forklare hvorfor enkelte synes å huske fra et tidsrom da hjertet var stanset. Minnene er rekonstruksjoner, og upålitelige sådanne.

Det er ingenting «galt» ved å forske på nær-døden eller utenfor-kroppen opplevelser. Dette kan gi interessant kunnskap om hvordan hjernen fungerer i ekstreme tilstander. Det var nok derfor Parnia fikk publisert en artikkel i 2001. Og en tilstand der man nesten dør, og blir «vekket til live» igjen, er uten tvil spesiell. Men det som går igjen i de rapporterte beretningene, er et godt indisium på at det er hjernen selv som forårsaker disse opplevelsene (som altså også kan induseres ved for eks magneter), enn at vi skulle ha en frittflyvende sjel. For da skulle man heller tro at sjelen kunne fly hvor som helst, og ikke akkurat i samme posisjon hver gang. Og hvorfor flyr den aldri utenfor det området pasienten kan sanse? Alt dette burde tale for en nevrologisk forklaring, ikke mot den.

Hvordan man så kan få det faktum at mange endrer seg sin innstilling til livet etter en slik hendelse til å bli et «bevis» for et liv etter døden, er uforståelig. Mer forståelig er det at man unnlater å fortelle at også svært mange (den kjente hjerneforskeren Andrew Newberg anslår en tredel) får psykiske problemer etter en slik opplevelse. Det ville jo ikke passe inn i fortellingen.

Hvordan kan noe slikt kan passere nåløyet for et «vitenskapsprogram», ja, for et dokumentarprogram i det hele? Vinklingen var bevisst fordreiende, tilogmed oversettelsene var det jukset med. Når Parnia snakker om «those who claim that they have had such experiences» blir det oversatt med «de som HAR HATT slike opplevelser». Sluttreplikken til den eneste skeptikeren, Chris French, ble klippet til på slutten slik at han nærmest påsto at denne forskningen beviste at det fantes en annen virkelighet. Det han egentlig forsøkte å si, var at DERSOM denne forskningen viste at det faktisk fantes en bevissthet utenfor hjernen, ville dette ha enorme implikasjoner. Selvsagt, men det var altså dersom.

Programmet var det motsatte av «undersøkende journalistikk»: Man lot et lite og fullstendig skjevt utvalg menneskers opplevelser – kanskje reelle, kanskje ikke – fungere som «bevis» på en alternativ virkelighet. Man stilte ikke kritiske spørsmål til forskerne. Man tok ikke med den nevrologiske forskningen som er gjort på slike opplevelser, og presenterte ikke andre mulige forklaringer av disse fenomenene enn at dette «må» være noe en frittsvevende «sjel» opplever, selv om slike forklaringer finnes.

Enten har NRK her bevisst brukt et dekke av «vitenskap» til å drive propaganda for et bestemt metafysisk livssyn, eller mer sannsynlig: De har rett og slett ikke kompetanse til å vurdere hva som er «vitenskap» og hva som ikke er det. Da burde de heller ikke produsere eller presentere programmer om slikt. Eller, som jeg har foreslått: få satt en helt ny redaksjon, med kompetente folk, på jobben. For det er mer enn nok av interessante – og ikke minst viktige og relevante – temaer innen virkelig vitenskap. Og vi at vi som nasjon mangler vitenskapelig kunnskap på en rekke områder, får vi demonstrert hver eneste dag.

NRKs posisjon som lisenskanal er basert på en kontrakt med det norske samfunnet, der NRKs jobb også er å fremme opplysning. Joda, det skal også lages religiøse programmer og rent tull. Men da bør det presenteres som sådan, og ikke som «vitenskap». Det er faktisk noen der ute som ennå mener at kunnskap er viktig. Men som vi vet fra en rekke PFU-dommer: NRK hever seg over all kritikk, akkurat som andre nesten-døde svever over sin egen kropp.Til noen skrur av life- supporten.

En artikkel som har fått mye respons. Jeg spør om vi utsetter småbarn for et stort eksperiment, ved å la dem vokse opp under forhold de ikke er evolvert (eller "designet", om du vil) for på trykk i KK 16/6-11:

SMÅBARNSEKSPERIMENTET

Gjør vi et stort eksperiment med barna våre? Utsetter vi dem for et oppvekstmiljø de ikke er tilpasset, og bare håper det går bra?

Noe av det mest spesielle med mennesket som art, er at vi fødes uferdige og hjelpeløse. Vi blir egentlig født for tidlig, noe som var et biologisk kompromiss for at vi skulle ha våre store hjerner. Dette gjør at menneskebarn i flere år er avhengig av omsorg, og dette har naturen ordnet ved å gi oss instinkter til dette. Foreldre (i hovedsak mødre) har visst hva de skulle gjøre med små barn, og denne medfødte kunnskapen er blitt styrket ved at oppveksten gjerne foregikk i grupper. Nye foreldre var aldri uvitende om sine plikter, de hadde lært disse ved både observasjon og praksis. det manglet heller ikke på instruksjon om de skulle være i tvil.

Gjennom historien og i de fleste kulturer har barneomsorgen vært påfallende lik. Men det moderne Vesten er et unntak. Her har den nære tilknytningen til foreldre i barnas første år som man finner i de fleste kulturer blitt brutt: Små barn må her sove alene, og blir ofte overlatt til seg selv, og satt bort i grupper av jevnaldrende under oppsyn av ofte ufaglært personale. Folk fra andre kulturer blir ofte sjokkerte når de ser hvordan vi behandler ungene våre.

Dette gjelder i mindre grad nordiske land enn andre: Hos oss har vi permisjonsordninger som lar barna få være sammen med foreldrene det første året, noe som sjeldnere er tilfelle i land som USA og UK, der barn ofte blir satt bort til andre allerede etter tre måneder. Men hva vet vi om barns behov de første årene?

Kunnskap om barns grunnleggende behov har i stor grad vært basert på antakelser, kombinert med en (bekvem?) tro på barns evne til å tilpasse seg alle forhold. Ett resultat har vært at barns psykiske og atferdsmessige problemer har økt i den vestlige verden. Et indisium på at disse tingene henger sammen, er at det er i de landene der barns behov for omsorg er blitt minst tilgodesett – USA, UK, Australia, New Zealand - at barn sliter med de største problemene. Vi snakker om spiseforstyrrelser, fedme, depresjoner, mobbing, tenåringsgraviditeter og frafall fra skolen. Over en tredel av britiske barn sier de ikke føler seg elsket av sine foreldre, og over halvparten sier de ikke kan snakke med foreldrene om sine problemer.

Hvorfor er det blitt slik? Hvilke av barnas behov er det vi overser? Og hvilke problemer får individene og samfunnet på grunn av dette? Dette er spørsmål den britiske psykologen Sue Gerhardt behandler i flere av sine bøker, nå sist i The Selfish Society. Hun driver selv praksis, men har også et godt overblikk, som gjør bøkene hennes til kunnskapsrike innføringer i moderne barne- og utviklingspsykologi.

Et poeng som er blitt stadig viktigere i utviklingspsykologien, er hvor viktig emosjonene er, og spesielt hvordan barn lærer seg å regulere sine egne emosjoner. Dette krever et nært samspill med stabile omsorgspersoner, spesielt de to første årene. Det er essensielt at en slik omsorgsperson er tilgjengelig når barnet trenger det, og at vedkommende kan gi respons på barnets følelser. En slik respons fungerer som et speil, der barnet lærer seg å se sine egne følelser.

Dersom barn ikke får den nødvendige responsen på sine emosjoner, kan de utvikle dysfunksjonelle strategier i rent selvforsvar. De kan for eks trekke seg tilbake, fordi de lærer at ingen responderer. Eller de kan utvikle en atferd der de overreagerer, og blir små tyranner. Et tredje alternativ er en usikker vingling mellom ulike strategier.

Dersom de ikke får utvikle gode relasjoner i denne viktige første tiden, kan det bli vanskelig for dem å inngå i nære, trygge relasjoner senere i livet. Og dersom de ikke lærer å regulere sine stressresponser, kan det skape atferdsproblemer, bla. i form av konsentrasjonsvansker. Flere undersøkelser (av bla Megan Gunnar) har vist at unger som er mye i barnhage, får en unormal stressrespons, med stigende kortisolnivå utover dagen (det motsatte er normalt).

Tradisjonelt har førskolepedagogikk lagt mest vekt på å utvikle kognitive og sosiale ferdigheter, lære dem regler for oppførsel, samarbeid, etc.. Men det emosjonelle aspektet har vært lite ivaretatt. Gerhardt mener at dette burde være noe av det viktigste i førskolealderen, fordi uten et robust og harmonisk emosjonelt grunnlag vil læring og atferd bli problematisk.

Siden en god emosjonell utvikling krever stabile omsorgspersoner, mest av alt de to første årene, er det ikke rart at Gerhardt kommer på kollisjonskurs med hva mange "moderne" mennesker mener om barneomsorg. Barn i dag skal passe inn i foreldrenes jobbtimeplan, der man prøver å ta igjen for det forsømte i såkalt "kvalitetstid".

Men småbarn kan ikke innrette seg etter en slik timeplan, de må ha omsorg når de trenger det. Og institusjonene der de ofte tilbringer opp mot 40 timer i uka, er ikke designet med tanke på barns behov for stabile omsorgspersoner. Og ihvertfall ikke personer med emosjonell tilknytning til barnet, som ofte er en forutsetning for et godt samspill.

Konsekvensen blir, ifølge Gerhardt, at alt for mange barn i dag vokser opp med en emosjonell "mangelsykdom", som de prøver å bøte på med å knytte seg til ting heller enn personer. Og foreldrene bidrar ofte til dette, ved å gi dem ting i stedet for tid og personlig omsorg. Dette gir omsorgspraksisen samfunnsmessig relevans, ved at den fremmer en materialistisk forbruksmentalitet, noe som gjør det vanskelig for oss å løse utfordringer som miljø- og klimaproblemer.

Problemet er nok større i USA og UK enn her, fordi norske barn får mye foreldrekontakt det første året. Men når de blir ettåringer blir situasjonen mye den samme, og dette andre året er svært viktig for hvordan barn lærer å regulere sine følelser og sin atferd i forhold til andre mennesker.

Gerhardt sier ikke at ungene nødvendigvis skal være hjemme til de er to år, men at kvaliteten på omsorgen i de to første årene er svært avgjørende. De yngste barna bør ha faste omsorgspersoner, og disse bør vite hvilke behov barna har.

Ofte kan man nok få inntrykk av at kunnskapen om barns behov ikke er helt på topp, verken hos de som planlegger barnehagene, eller de som utdanner førskolelærere. Nylig sto et innlegg fra en slik høyskolelærer på trykk i Aftenposten, der moderne utviklingspsykologi ble avskrevet med at "barns utvikling ikke følger noe skjema". Budskapet var at ingen kan si noe sikkert, og at det er derfor ikke er noen grunn til bekymring. Barna klarer seg uansett!

De som har studert barn overlatt til seg selv, som i rumenske barnehjem, er nok ikke enig: Slike barn får nevrologiske skader, «sorte hull» i hjernen, fordi de ikke fikk den omsorgen de trengte, til rett tid.

Starter egen blogg for løpende kommentarer, og for at folk lettere kan få tilgang på ting jeg har skrevet, i aviser, tidsskrifter og bøker.