MONOGAMIETS DILEMMAER (fra KK 26/7) Er vi mennesker egentlig skapt for monogami? Dette synes ihvertfall å være idealet for mange, og er også nedfelt i mange religioner og lovverk, men hvorfor har så mange av oss problemer med å leve opp til dette? Det er jo et faktum at svært mange ekteskap, også mange med barn, går i oppløsning, trass alle gode intensjoner? I naturen ellers er det i hovedsak hos fuglene vi finner monogami – og mange fugler har de samme problemene som oss. I tillegg er det egentlig seriemonogami – ny partner hvert år – som er regelen hos fuglene. Blant pattedyrene, der vi hører hjemme, er monogami heller sjeldent. Det samme gjelder våre nærmeste slektninger: Hos gorillaene samler de største hannene seg et harem, mens sjimpanser og bonoboer lever et heller promiskuøst liv, der farskapsforholdene er uklare. Blant våre nære slektninger er det bare gibbonene som holder sammen to og to, selv om man har oppdaget at det kan være litt slinger i valsen også hos dem. Menneskeapenes sexvaner avspeiles i deres fysiologi. De største apene, gorillaene, har de minste testiklene. Grunnen er at de ikke trenger større. Haremsystemet betyr at de ikke kopulerer så ofte, så de har relativt lav sædproduksjon. Sjimpanser og bonoboer, derimot, har enorme testikler, fordi de kopulerer flere ganger om dagen, og derfor må produsere store mengder sæd. Siden de parer seg ganske fritt, foregår konkurransen mellom hannene inne i hunnene, mellom sædcellene fra ulike hanner: De hannene som har flest og mest fruktbare sædceller, vinner. Vi mennesker ligger et sted mellom sjimpanser og gorillaer, noe biologene mener avspeiler det faktum at vi er sånn passe monogame, med et langt mindre aktivt seksualliv enn sjimpansen. Og studier av biologisk farskap i flere samfunn viser at dette ofte stemmer overens med praksis: Vi er i hovedsak monogame, men slett ikke alltid. Også kvinner har ikke-monogame tendenser, spesielt i tiden rundt eggløsning. Det er imidlertid variasjoner blant menn, og disse er genetisk betinget. En tvillingstudie i Sverige viste at noen menn (her var tallet 36%) er født med en spesiell genvariant som gjør dem mindre monogame. Dette genet koder for en reseptor («mottaker») for hormonet vasopressin, en slektning av det mer kjente oxytocin- hormonet, som er kjent under flere navn, som «kosehormonet» og «kjærlighetshormonet». Oxytocin utløses blant annet under amming, og under samleie, og skal ha den effekten at den binder partnerne mer sammen. Egentlig er historien mer kompleks enn som så: Det er ikke nok å spraye menn med vasopressin eller oxytocin for å få dem til å bli trofaste. Andre forsøk har vist at effekten er kontekstavhengig, og dabber av etter kort tid. Så dette er nok ikke løsningen på skilsmisseproblemet. Men det kan nok hjelpe til med å få igang et forhold. Men hvorfor er vi blitt nesten-monogame? Har det at menn og kvinner (snakker om flertallet nå) finner sammen i par noen funksjon – og da tenker jeg først og fremst for reproduksjonen? Skaper denne ordningen flere levedyktige barn? I dyreriket finner vi en rekke ulike måter å ordne reproduksjonen på. Noen arter føder en masse unger og lar disse klare seg selv – som torsken. Mens andre, og da snakker vi helst om pattedyr og fugler, bruker mye ressurser på hvert enkelt avkom. Hos fuglene er man gjerne to om dette, og de som så filmen om keiserpingvinene skjønner hvorfor. Men oppgavene er mye de samme hos alle fugler: Først skal egget ruges ut, noe som tar tid, og så skal ungen mates. Både egg og unger skal også vernes, noe som enhver som har gått i fjæra en forsommerdag har fått erfare. Samtidig bør jo også de som skal utføre disse oppgavene, holde seg i live. Hos pattedyr ordnes dette på andre måter. Det er for eks vanlig at pattedyr holder sammen i større familier, slik at også søsken, tanter og bestemødre har en oppgave i yngelpleien, ihvertfall deler av den. Vanligvis går det heller ikke så lang tid før ungen kan klare seg selv. Mennesket er imidlertid annerledes. Det er fordi vi trenger så mye tid på å utvikle vår unormalt store hjerne, at vi egentlig fødes for tidlig, og får en ekstremt lang barndom. I denne perioden er ungene helt avhengige av voksne, for mat, varme og sikkerhet. Dessuten fødes vi med halvferdige hjerner: Vi er avhengige av å lære masse, fra voksne, eldre søsken, eller andre. Den vanligste teorien om parforhold har vært at mødre trenger en far til å hjelpe seg, med mat, etc.. Men faktum er at en mengde unger, mange steder på kloden, vokser opp helt uten far. I mange tilfelle har de aldri sett faren, og vet kanskje ikke hvem han er. I stedet får moren hjelp fra søsken eller bestemor. Mennesket er spesielt på den måten at kvinner kan leve lenge etter menopausen, noe som har fått mange til å mene at rollen som bestemor har vært viktig i evolusjonen. Så kan det være noe annet som spiller inn? Kanskje menneskets spesielle sosiale livsform er forklaringen. Vi lever sammen i større grupper enn andre menneskeaper, opp mot det som er blitt kalt «Dunbar's antall»: 150. I motsetning til i mindre grupper, der det er lettere å holde oversikten over hver enkelt, gjør dette at kvinner og barn blir mer utsatt for tilnærmelser og trakassering fra menn som ikke står dem nært. Kvinner som ikke har noen fast partner, og dermed ingen «beskytter», vil være mest utsatt for menn på jakt etter sexpartnere. De vil kanskje heller ikke sky noen midler når det gjelder å få skilt mødre fra deres barn, for å gjøre dem seksuelt tilgjengelige. Hjerneforskeren TerryDeacon var visstnok den første til å peke på de dilemmaene som dette må ha satt menneskene, og spesielt kvinnene i. Denne livsformen gjorde det attraktivt å inngå partnerskap, få en fast partner som kunne holde andre unna, og dermed gjøre det tryggere for mor og barn. Og mennene fikk også noe ut av denne ordningen: De kunne med rimelig sikkerhet vite at de var far til barna, og kunne være med å sikre at deres egne gener fikk leve videre gjennom å gi barna en god oppvekst. Men monogamiet var fremdeles et dilemma. Ikke minst mennene er fortsatt fristet til å benytte de sjansene de måtte få til å spre sine genere litt ekstra, og heller ikke kvinnene er 100% monogame: De kan være fristet til å «kapre» gode gener fra ekstra attraktive menn, men helst uten at deres faste partner får vite om dette. Det er disse dilemmaene som spilles ut fremdeles i så mange parforhold, og som skaper de konfliktene som beskrives i utallige romaner, sanger og dikt.

Jakten på udødelighet

JAKTEN PÅ UDØDELIGHET - og hvordan den har preget sivilisasjonen Som dødelige vesener, og de kanskje eneste som er klar over dette, er døden noe vi alltid har vært opptatt av. Helt fra de eldste gravfunnene der de døde har fått med seg nytte- og pyntegjenstander, av og til også tjenere eller ektefeller, ser vi tegn på at vi har forsøkt å overliste døden. I dag tar det mer avanserte former, fra nedfrysing av hjerner til drømmer om å laste ned all informasjon i hjernen for en mulig "restart" i et annet medium. Men jakten på udødelighet har tatt flere former, og har satt sitt preg på hele vår sivilisasjon og alle kulturer. Ja, ifølge filosofen Stephen Cave, har denne udødelighetslengselen vært så viktig at vi ikke hadde hatt noen sivilisasjon uten, og ihvertfall ikke en så avansert som vår. I boken Immortality: The Quest to live forever and how it drives civilization, prøver han å vise hvordan de viktigste trekkene i sivilisasjonen springer ut av vår higen etter udødelighet, som er blitt manifestert på flere måter. Og ifølge Cave har dette skjedd i henhold til fire hovedformer, eller "fortellinger": Den enkleste formen, den som vi har til felles med andre dyr, er rett og slett forsøket på å holde seg i live, så lenge som mulig. Fra gammelt av har dette blant annet gitt seg utslag i leting etter "ungdomskilder" eller mystiske eliksirer som skal gi evig liv. De fleste mytologier har historier om slikt, og det var også dette mye av alkymien handlet. Jakten på en metode som kunne gjøre "urene" metaller om til det "rene" gull, var for mange egentlig en søken etter et middel som kunne gi evig liv. I dag har vi fått en mer vitenskapelig basert jakt på evig ungdom, med ulike teorier om hva som skal til for å stanse det fysiske forfallet. Dette har skapt en milliardindustri, spesielt i USA, men også i Norge har vi varianter av denne, med salg av antioksidanter og andre midler som skal holde forfallet i sjakk. Også seriøse forskere er med på dette: Den mest kjente er Aubrey de Grey ved Universitetet i Cambridge, som mener vi i prinsippet – og om ikke alt for lenge – kan leve i flere tusen år. Men ennå har ingen funnet ungdomskilden, og vi har i stedet blitt tvunget til å finne erstatninger. En av disse, som har satt dype spor i mange religioner, er drømmen om at vi engang kan gjenoppstå. Og da i faktisk, fysisk forstand. Ideen om gjenoppstandelse har vi fra naturen: Hver vår kan vi se planter og dyr våkne til nytt liv, ihvertfall ser det slik ut for oss. Så hvorfor skal ikke dette kunne hende med oss? Det er kanskje ikke så mange av dagens mennesker som går rundt og tenker på dette som en mulighet, men det var annerledes før. Alle de tre store monoteistiske religionene har hatt troen på fysisk gjenoppstandelse som et sentralt element i sin tro. Vi har det tilogmed fremdeles i vår religions trosbekjennelse: at vi tror på legemets oppstandelse. At vi på dommens dag skal reise oss igjen, iført den samme kroppen som vi har levd med. Hvordan dette skal foregå i praksis – skal syke og skadde bli gjenfødd med sin skrøpelige kropp, eller slik de engang var? - har gitt grobunn for en rekke teologiske debatter opp gjennom kirkehistorien. Men selv om både de logiske og praktiske problemene her var mange, berørte det ikke selve kjernen: Vi hadde Guds løfte om at vi engang skulle gjenoppstå som kropp med hud og hår, uansett forfatning. Både i kristendommen og andre religioner har det imidlertid eksistert en annen variant, som etterhvert har fått mer gjennomslag. Der er det ikke den fysiske kroppen som skal gjenoppstå, men sjelen. Ideen om en udødelig sjel har psykologiske røtter (Jesse Bering og andre har vist at barn har en medfødt forestilling om en ikke-fysisk sjel), og finnes bla. i tidlig egyptisk religion, men det var Platon som ga den en form som ble overtatt av både kristendommen og vestlig filosofi. Over hele verden tror flertallet av mennesker på en ikke-materiell og udødelig sjel (over 70% i USA, over 60% i Europa). I Afrika og India er tallet enda høyere, rundt 90%. I Øst-Asia er det vanskelig å sammenlikne, fordi den østasiatiske varianten er annerledes, og ikke så individualisert. Troen på en sjel har ikke bare hatt betydning for individet. I både Vesten og India har sjeletroen blitt brukt til å legitimere sosiale og politiske ordninger som kirkens makt over de troende, dens rett til avstraffelse (som heksebrenning), og avlatshandel ("Når pengene i kisten klinger, din sjel fra skjærsilden springer"). I India har troen på sjelevandring blitt brukt til å rettferdiggjøre ulikheten mellom kaster: Din posisjon i dette livet er en følge av hva du gjorde i det forrige, og på lang sikt (over flere liv) vil rettferdigheten skje fyldest. Men sjeletroen har også vært viktig for framveksten av den vestlige individualismen, og forestillingen om universelle, men samtidig individuelle, rettigheter. Etterhvert som det ble vanlig å tro at også kvinner og fargede hadde sjel, måtte man tilkjenne rettigheter også til disse. Den "udødelighetsfortellingen" som imidlertid har satt de mest synlige sporene etter seg, er det Cave kaller legacy - arv eller ettermæle. Om vi ikke selv kan oppnå udødelighet, kan vi likevel "leve videre" på en eller annen måte. Det mest naturlige er gjennom våre barn og barnebarn, men gjennom hele historien har de med midler til det, også forsøkt å etterlate seg mer varige spor. Og det er her forklaringen på noen av historiens mest underlige fenomener finnes: Pyramidene i Egypt, den enorme terrakottahæren i Kina. Og mer beskjedne ting som de "monumentene" dagens politikere får reist over seg selv: en riksvei her, en bro der. Noe som kan gi dem en statue. Hangen til ettermæle, og at et "evig liv" i form av dette var viktigere enn et langt liv uten ettermæle, er noe vi finner allerede i Homers heltepos og vikingtidens sagaer. Det var viktigere for helter som Akilles å bli husket for deres mot, enn å leve et langt liv uten ære. Og hærførere som Alexander hadde gjerne med seg et hoff av diktere og kunstnere som skulle dokumentere deres dåder og erobringer for evigheten. Både i ikke-materiell kultur (religion, filosofi, kunst) og i form av materielle spor (pyramider og andre monumenter) har således jakten på udødelighet vært en viktig drivkraft i alle kulturer vi kjenner. Vi har ikke klart å komme så mye nærmere målet: Selv om levealderen har økt, er det fortsatt langt igjen til evig liv. Men forsøkene har satt dype spor, og vært viktige for utviklingen av sivilisasjonen, på godt og ondt. (fra KK 12/7)

Da vitenskapen brøt med gudene

DEN FØRSTE VITENSKAPSMANN Hva er egentlig forskjellen mellom vitenskap og religion? Og mellom vitenskap og filosofi? Dette er spørsmål som har vært diskutert så lenge man har hatt vitenskap, også før ordet «vitenskap» var funnet opp. Det handler nemlig om ulike måter å forholde seg til kunnskap på, og en måte å nærme seg dette spørsmålet på, er å se hva som skjedde da vitenskapen brøt ut fra religionens trygge fold. Mens religioner har oppstått uendelig mange ganger, og i alle hjørner av kloden, har vitenskapen kun oppstått en eneste gang. All senere vitenskap bygger på noen grunnleggende prinsipper som ble utviklet på ett sted, på et gitt punkt i historien. Jeg snakker om Milet i det man før kalte Lilleasia eller Jonia. Og tiden er litt etter 600 år før vår tidsregning. Her foretok filosofen Thales og hans elever, som Anaximander, et brudd med det som til da hadde vært den vanlige, ja, faktisk den eneste, måten å tenke om verden på. Det eneste de fleste vet om Thales, er at han skal ha sagt at «alt er vann», noe som ikke høres spesielt klokt ut. Men det han egentlig sa, var ifølge Aristoteles at «alt kommer fra vann». Noe som for øvrig var i tråd med de fleste opprinnelsesmytene rundt Middelhavet. Men når Thales forsøkte å forklare hvordan vann kunne være opphavet til alt, eller et annet eksempel: hvordan jordskjelv oppsto, gjorde han det på en fundamentalt ny måte. Mens tidligere forklaringer gikk ut på at det var en overmenneskelig aktør eller skaper som sto bak, forsøkte Thales å forklare hendelsene ut fra tingene selv. Noen av disse forklaringene var åpenbart gale. Han mente for eksempel at jordskjelv oppsto fordi landjorden fløt på havet, og at skjelvene skyldtes urolig hav. Men selv om hans forklaring var feil, var den av den rette typen, skriver filosofen Wallace Mattson i boken Grand Theories and Everyday Beliefs, som tar for seg arven fra Milet, og hvordan denne har vært i strid med både religion og filosofi (store deler deler av denne) helt fram til i dag. Her får vi et mer opplysende bilde av hvordan vitenskapen oppsto enn i de vanlige filosofihistoriene. Thales hadde mer hell med seg i andre spørsmål. Han greidde å forutsi en solformørkelse i år 585 f.Kr., og han var den første som gjennomførte et geometrisk bevis. Men det viktigste han gjorde, var at han ikke søkte forklaringer hos gudene, men hos tingene selv. Et slikt prinsipp hadde vært livsfarlig å hevde mange steder, men i Milet fantes det ingen prestekaste, som kunne lagt lokk på upassende meninger. Her var det mulig å tenke fritt, ihvertfall i en kort historisk periode, til perserne erobret Jonia. Thales var også den som etablerte tre av vitenskapens bærende prinsipper, ifølge Mattson: enhet, immanens og fornuft. Prinsippet om enhet (monisme) sier at det finnes en underliggende enhet i verdens mangfold, kun én type virkelighet. Ideen om immanens går på at ting og fenomener i naturen må forklares ut fra seg selv, ikke ut fra utenforliggende makter. Det tredje prinsippet var at alt har en fornuftig forklaring, og ikke skyldes gudenes vilkårlige påfunn. Disse prinsippene høre kanskje selvsagte ut, men som Mattson viser, så har de ikke vært det opp gjennom historien, og er det heller ikke i dag. Fra filosofer som Platon og den religionen han var en inspirator for – kristendommen – ble disse prinsippene stadig utfordret. Og opp gjennom filosofihistorien har filosofer kommet med nye formuleringer av platoniske/kristne forestillinger som går stikk i strid med de joniske prinsippene. Mest kjent er Descartes' avvisning av monismen. Han postulerte at det finnes to typer virkelighet, den fysiske og den åndelige sfæren, og at reglene for den fysiske verden ikke nødvendigvis gjaldt i den åndelige. Descartes reformulerte også en tanke om en allmektig gud som i prinsippet kunne sette naturlovene til side (en forestilling som stammer fra Det Gamle Testamentet, der Yahweh i noen tilfeller kunne la solen skinne lenger, eller kunne kommandere vannet i Rødehavet til å gi vei for jødene, men ikke for egypterne. Tanken om at verden ikke alltid behøver å oppføre seg som den «skal», men kan være tilfeldig eller «kontingent», er av filosofer brukt mest i filosofiske tankeeksperimenter. Men denne forestillingen har ifølge Mattson vært en viktig grunn til at filosofien og vitenskapen fikk et vanskelig forhold. Den bidro til at filosofene ofte kunne behandle virkeligheten som en «bug» i deres systemer. Men filosofien er ikke enhetlig. Mattson mener noen filosofer har holdt seg innenfor tradisjonen fra Milet, og nevner Hobbes og Spinoza som to framtredende eksempler. Motstykket er tradisjonen fra Descartes, den «kartesianske», som har gitt rom for at det også kunne skje ting i verden som vitenskapen ikke kunne forklare. Men tilbake til hva som skiller vitenskap fra religion og filosofi: Det kanskje mest originale poenget til Mattson er hans skille mellom «low beliefs» og «high beliefs» (kan ikke oversettes helt med «tro»). «Low beliefs» er den enkle, jordnære kunnskapen vi får om verden, dels gjennom instinkter, dels gjennom egne erfaringer. Også dyr har denne typen kunnskaper: En mygg «vet» at den skal komme seg unna når jeg slår. Denne typen kunnskap er som regel korrekt, fordi den kontinuerlig blir prøvd ut i praksis. Annerledes er det med «high beliefs», som kun vi mennesker har, fordi bare vi har språk. Dette er med andre ord påstander som blir formulert i ord, og som gjerne handler om ting vi ikke selv kan se eller sanse. Religiøse læresetninger er eksempel på dette, men det finnes også andre slags «high beliefs», ikke minst i filosofien. Felles for dem er at de aldri blir testet ut, og derfor ofte kan være falske. Men de kan likevel ha en funksjon, ved å binde sammen samfunn under felles forestillinger og idealer. Nettopp derfor vil «high beliefs» være noe som skiller kulturer fra hverandre. Og av samme grunn vil de ha høyere kulturell status enn de mer jordnære «low beliefs». Og hva med vitenskapen? Mattsons grep er at han plasserer vitenskapen, sammen med logikk og matematikk, i kategorien «low beliefs». Kanskje overraskende for mange, men han gjør det fordi vitenskapen blir til ved kontinuerlig testing og møter med virkeligheten, som de andre «low beliefs». Dermed blir vitenskapen både universell og mer pålitelig enn religion og filosofi. Platon, med sine «high beliefs», kan nok virke mer imponerende enn Thales. Men det er Thales' «lave» ideer som fremdeles står seg.