Et utskjelt TV-program skaper fremdeles bølger, ett og et halvt år etterpå. Da «Hjernevask» gikk, var nesten samtlige aviskommentatorer og kulturjournalister samstemte i at dette var dårlige greier, som ingen fornuftige mennesker kunne ta på alvor. Nå spør de samme redaksjonene om det var dette programmet som fikk Forskningsrådet til å legge ned et forskningsprogram på 56 millioner. Er Forskningsrådet en flokk tullinger, eller hadde «Hjernevask» et poeng likevel? Hva er det egentlig som har skjedd, og er det noe under her som media ikke har skjønt?
Først: Hvem var det som la ned Kjønnsforskningsprogrammet (eller nektet å fornye det)? Det var ikke kjønnsforskerne selv, eller deres venner blant humanviterne. Det var et styre i Forskningsrådet, i Divisjonen for vitenskap, som har medlemmer fra flere faggrupper. Og det er nok her, i det videre forsknings-Norge, at «Hjernevask» har hatt den største effekten. Ikke direkte for den faglige vurderingen, men fordi noe annet sto på spill: omdømmet til vitenskap og forskning generelt.
De som fulgte med på debatten etter «Hjernevask», i aviser og på nettet, kunne se at mange trodde det som ble avslørt i programmet, av inkompetanse og ukultur, var representativt for forsknings-Norge som sådan. Spesielt klimaforskningen ble slått i hartkorn med kjønnsforskerne. Og det var kanskje dette som fikk mange naturvitere, som aldri før hadde stått fram i media, til å snakke ut, for første gang. Man var lei av at kjønnsforskere, sosiologer og kriminologer med sitt tåkespråk og sitt tvilsomme forhold til empiri var de som sto fram på forskningens vegne. De skjønte at dette var svært uheldig for forskningens omdømme, og dermed for samfunnets behandling av den.
Også innen samfunnsfagene så man tegn til et aldri så lite opprør. Et opprør man hadde vegret seg for, ifølge Ottar Brox, fordi man ikke turde å legge seg ut med feministene. De få som til da hadde kritisert kjønnsforskningen, fikk raskt merke at Berit Aaas' hersketeknikker hadde vært pensum der i gården. Norge er også et land der faglig kritikk blir sett på som en personlig fornærmelse. Vi har ikke noen debattkultur. Og Norge er et lite land, spesielt i den forstand at det så å si er plass til bare ett miljø, en tankeretning, om gangen. De som prøver å komme med andre forklaringer, blir mobbet eller ledd ut, som vi fikk høre eksempler på under Hjernevask-debatten.
«Hjernevask» har hatt effekt, i forsknings-Norge, og i opinionen. Men sporene etter flere tiår med postmodernisme og empiriskepsis sitter fortsatt igjen mange steder: i visse bakevjer innen akademia, i media (spesielt kulturredaksjonene og kommentariatet), i skolen, blant politikere (spesielt på venstresida, dessverre). Det hadde vært behov for en Hjernevask del 2 der man tar for seg hvordan postmodernismens misforståelser har preget store deler av det norske samfunn- og kulturliv, og fremdeles gjør det. Det er ingen grunn til at ennå flere generasjoner skal sosialiseres inn i et vitenskapsfiendtlig verdensbilde, i en tid da vi trenger vitenskapen mer enn noengang, da vår overlevelse faktisk er avhengig av den.
Ett eksempel: Mens klimaforskningen blir stadig tydeligere på at vi styrer på vei mot en dramatisk klimakrise, som kommer til å true selve grunnlaget for sivilisasjonen, er nordmenn mindre bekymret enn noengang. De tror ikke på forskerne. Og politikerne krangler om de beste plassene ombord på Titanic. Det er faktisk i næringslivet man nå finner den største bekymringen for framtiden:
«Konsulentselskapet McKinsey tror behovet for alle ressurser i verden vil øke dramatisk i årene fremover,» skriver Dagens Næringsliv 25/11. «En enorm økning i etterspørselen etter mat, vann, og energi må sees i sammenheng med klimautfordringene, mener McKinsey i en 300 siders ressursrapport som ble lagt frem i London torsdag. Og for å øke etterspørselen må både produktiviteten og tilbudet økes voldsomt.»
McKinsey presenterer en lang liste over tiltak som må gjennomføres for å møte denne ressurskrisen, fra energieffektivisering til reduksjon av vannlekkasjer og avfall, mer miljøvennlige biler, minske erosjon, øke utnyttelsen av metaller, etc.. Fellesnevneren for alt dette er mer kunnskap, mer forskning. Men hvordan skal man få velgerne med på dette dersom folk ikke har tillit til forskerne?
Og hvordan skal man få utdannet brukbare forskere med den utdanningspolitikken som føres i dag? En av forfatterne til en ny bok i samfunnsfag for den videregående skolen forteller at det er umulig for han å få med noe om at det finnes andre forklaringer på menneskelig atferd enn de kulturelle og sosiale. Kollegene hans vil ikke ha slikt. De vil klamre seg til slik det var før «Hjernevask». Eller før Darwin.
Jo, «Hjernevask» har hatt effekt, men Kunnskaps-Norge er en treg masse. Det sitter generasjoner med feilutdannede lærere, byråkrater, politikere og journalister som er blitt opplært til å tro det samme som Bolsø & co: at mennesket fødes som et blankt ark, og dermed kan formes til hva som helst, mann eller kvinne, at vi ikke skal la oss hemme av fakta og naturens begrensninger, fordi alt er mulig. At det finnes andre «sannheter» enn naturvitenskapens,som kan finnes med «alternative» metoder. Og i postmodernismens og kunnskapsrelativismens kjølvann har engleskoler og healere gode kår.
At «Hjernevask» har hatt effekt, merker vi også på alle forsøkene på omkamp rundt om i media: uten argumenter, men med små antydninger, litt drittkasting her og der, sammenlikninger med Anders Behring Breivik. Sist søndag kunne for eks Aftenpostens litteraturmedarbeider Vidar Kvalshaug fortsette å spre ryktene om at Hjernevask hadde brukt «uetiske metoder» som kryssklipping, anklager som har vært tatt opp i PFU og blitt tilbakevist (noe Kvalshaug sikkert vet).
I Eias og Ihles programmer var det noen kjønns- og samfunnsforskningsmiljøer, spesielt på UiO, som fikk gjennomgå. Vi hadde trengt en ny «Hjernevask», som kastet nettet videre: ut i skolen, ut i media. For der videreføres den samme kunnskapsmangelen, den samme vitenskapsfiendtligheten, samtidig som næringslivet har gitt opp skolen og utdanner sine egne fagfolk (ifølge reportasjer i BT og KK). Samtidig som stadig mer av den norske infrastrukturen rakner i sømmene, og Norge blir en stadig større miljø- og klimasinke, som ligger på verdenstoppen mht utslipp per innbygger, om vi regner med kildene for utslippene. Hvor lenge tror vi at vi kan leve på den lottogevinsten noen amerikanere fant for oss i 1969?
Også innen samfunnsfagene så man tegn til et aldri så lite opprør. Et opprør man hadde vegret seg for, ifølge Ottar Brox, fordi man ikke turde å legge seg ut med feministene. De få som til da hadde kritisert kjønnsforskningen, fikk raskt merke at Berit Aaas' hersketeknikker hadde vært pensum der i gården. Norge er også et land der faglig kritikk blir sett på som en personlig fornærmelse. Vi har ikke noen debattkultur. Og Norge er et lite land, spesielt i den forstand at det så å si er plass til bare ett miljø, en tankeretning, om gangen. De som prøver å komme med andre forklaringer, blir mobbet eller ledd ut, som vi fikk høre eksempler på under Hjernevask-debatten.
«Hjernevask» har hatt effekt, i forsknings-Norge, og i opinionen. Men sporene etter flere tiår med postmodernisme og empiriskepsis sitter fortsatt igjen mange steder: i visse bakevjer innen akademia, i media (spesielt kulturredaksjonene og kommentariatet), i skolen, blant politikere (spesielt på venstresida, dessverre). Det hadde vært behov for en Hjernevask del 2 der man tar for seg hvordan postmodernismens misforståelser har preget store deler av det norske samfunn- og kulturliv, og fremdeles gjør det. Det er ingen grunn til at ennå flere generasjoner skal sosialiseres inn i et vitenskapsfiendtlig verdensbilde, i en tid da vi trenger vitenskapen mer enn noengang, da vår overlevelse faktisk er avhengig av den.
Ett eksempel: Mens klimaforskningen blir stadig tydeligere på at vi styrer på vei mot en dramatisk klimakrise, som kommer til å true selve grunnlaget for sivilisasjonen, er nordmenn mindre bekymret enn noengang. De tror ikke på forskerne. Og politikerne krangler om de beste plassene ombord på Titanic. Det er faktisk i næringslivet man nå finner den største bekymringen for framtiden:
«Konsulentselskapet McKinsey tror behovet for alle ressurser i verden vil øke dramatisk i årene fremover,» skriver Dagens Næringsliv 25/11. «En enorm økning i etterspørselen etter mat, vann, og energi må sees i sammenheng med klimautfordringene, mener McKinsey i en 300 siders ressursrapport som ble lagt frem i London torsdag. Og for å øke etterspørselen må både produktiviteten og tilbudet økes voldsomt.»
McKinsey presenterer en lang liste over tiltak som må gjennomføres for å møte denne ressurskrisen, fra energieffektivisering til reduksjon av vannlekkasjer og avfall, mer miljøvennlige biler, minske erosjon, øke utnyttelsen av metaller, etc.. Fellesnevneren for alt dette er mer kunnskap, mer forskning. Men hvordan skal man få velgerne med på dette dersom folk ikke har tillit til forskerne?
Og hvordan skal man få utdannet brukbare forskere med den utdanningspolitikken som føres i dag? En av forfatterne til en ny bok i samfunnsfag for den videregående skolen forteller at det er umulig for han å få med noe om at det finnes andre forklaringer på menneskelig atferd enn de kulturelle og sosiale. Kollegene hans vil ikke ha slikt. De vil klamre seg til slik det var før «Hjernevask». Eller før Darwin.
Jo, «Hjernevask» har hatt effekt, men Kunnskaps-Norge er en treg masse. Det sitter generasjoner med feilutdannede lærere, byråkrater, politikere og journalister som er blitt opplært til å tro det samme som Bolsø & co: at mennesket fødes som et blankt ark, og dermed kan formes til hva som helst, mann eller kvinne, at vi ikke skal la oss hemme av fakta og naturens begrensninger, fordi alt er mulig. At det finnes andre «sannheter» enn naturvitenskapens,som kan finnes med «alternative» metoder. Og i postmodernismens og kunnskapsrelativismens kjølvann har engleskoler og healere gode kår.
At «Hjernevask» har hatt effekt, merker vi også på alle forsøkene på omkamp rundt om i media: uten argumenter, men med små antydninger, litt drittkasting her og der, sammenlikninger med Anders Behring Breivik. Sist søndag kunne for eks Aftenpostens litteraturmedarbeider Vidar Kvalshaug fortsette å spre ryktene om at Hjernevask hadde brukt «uetiske metoder» som kryssklipping, anklager som har vært tatt opp i PFU og blitt tilbakevist (noe Kvalshaug sikkert vet).
I Eias og Ihles programmer var det noen kjønns- og samfunnsforskningsmiljøer, spesielt på UiO, som fikk gjennomgå. Vi hadde trengt en ny «Hjernevask», som kastet nettet videre: ut i skolen, ut i media. For der videreføres den samme kunnskapsmangelen, den samme vitenskapsfiendtligheten, samtidig som næringslivet har gitt opp skolen og utdanner sine egne fagfolk (ifølge reportasjer i BT og KK). Samtidig som stadig mer av den norske infrastrukturen rakner i sømmene, og Norge blir en stadig større miljø- og klimasinke, som ligger på verdenstoppen mht utslipp per innbygger, om vi regner med kildene for utslippene. Hvor lenge tror vi at vi kan leve på den lottogevinsten noen amerikanere fant for oss i 1969?
