Om testosteron, fra KK 24/5:

DET SOM GJØR MENN TIL MENN

Hormoner har et dårlig rykte. De blir assosiert med negative ting som humørsvingninger, premenstruelt syndrom, raseriutbrudd og fedme. For kjønnsforskere og feminister har temaet vært nærmest tabu. Hormoner var forbundet med biologideterminisme, og bare å nevne ordet var å stille spørsmål ved den frie vilje og muligheten for likestilling.

Kanskje denne motviljen kan forklare hvorfor vi vet så sørgelig lite om hormoner. Og det er synd, fordi både vår fysiske og mentale helse er så avhengige av disse små, men potente, molekylene. Mangel på kunnskap om stoffskiftehormoner har gjort at tusenvis av overvektige nordmenn har slitt med slankekurer som ikke virker, fordi ingen fortalte dem at de hadde hormonproblemer. Resultatet ble unødvendige tilfeller av diabetes og hjerte/karsykdommer. Uvitenhet om D-vitamin (ja, det er et hormon) har gjort store deler av befolkningen mer utsatte for sykdommer.

Ett av de hormonene med aller dårligst rykte, er ett av de mest interessante: Vi snakker om «manndomshormonet», testosteron. Egentlig har begge kjønn dette, men menn har det i langt større grad, og det er dette som gir de typisk maskuline trekkene som hår på brystet. Det er også viktig for muskler og skjelett. Mer interessant, og mer omstridt, har dets psykiske effekter vært.

På grunn av begrensninger som gjelder mht å forske på menneskehjerner, spesielt levende, har den mest direkte biomedisinske forskningen på dette blitt gjort på dyr. Og det er godt etablert at man kan endre for eks. en rottehjerne ved å tilføre denne testosteron. Dette gjelder både anatomi og atferd. Hunnrotter som får testosteron oppfører seg mer som hannrotter.

Men man har også forsket på mennesker, ved for eksempel å studere hvordan kvinners kognitive evner og vaner endres i takt med den månedlige hormonsyklusen. Også her er resultatene entydige: kvinners måte å takle kognitive problemer på blir mer «mannlige» jo mer testosteron de har i blodet.

Men hva med mer permanente effekter, som blir til under utviklingen av hjernen, ikke minst på fosterstadiet, da grunnlaget legges? Verdens kanskje ledende forsker på dette, Simon Baron-Cohen, holdt nylig en oppsummering over hva hans eget laboratorium (på universitetet i Cambridge) har funnet ut om hvordan nivået av testosteron under svangerskapet påvirker hjernen, i retning av «guttehjerner» og «jentehjerner». (Dette skjedde på et edge.org treff i London, og seansen kan oppsøkes på dette nettstedet.)

Det Baron-Cohen og hans medarbeidere har gjort, er å måle testosteronnivået i fostervannet, som det allerede var blitt tatt prøver av for andre formål (vanligvis for å sjekke for Downs syndrom), for 500 fostre. Man vet at testosteronet i fostervann stammer fra fosteret, ikke fra moren, og dette gir derfor et brukbart mål for testosteronnivået hos disse fostrene, i en periode da hjernen utvikles raskt.

Det er nemlig ikke slik at alle guttefostre har samme testosteronnivå, og alle jentefostre det samme.

Det er mange faktorer som påvirker dette nivået, blant annet over 25 gener. Men jo mer testosteron, desto mer typisk maskuline trekk. Og ikke bare fysisk: Det Baron-Cohen & co, har gjort, er å følge disse 500 barna opp gjennom årene, og testet deres utvikling.

Da barna var ett år gamle, testet de dem for øyekontakt (et mål for sosialitet). Det viste seg at de som hadde høyest testosteronnivå som foster, hadde minst øyekontakt med sin mor. Noe som passer med observasjonen om at guttebarn har mindre av dette enn jentebarn. Ved toårsalderen var det språkutviklingen som ble testet. Også her var utslagene for testosteronnivået tydelige: De med mest testosteron var kommet kortest med hensyn til språk, ikke minst når det gjaldt ordforråd. Dette er også noe som er kjent fra gutter versus jenter: gutter er tregere med å lære språk.

Ved bursdagene oppover ble det gjort flere slike tester, blant annet på empati (mer testosteron, mindre empati), og når barna var åtte år, var de gamle nok til å bli undersøkt i en MRI-scanner. Her kunne forskerne se at ulike testosteronnivåer hadde gitt seg utslag i hjerneanatomien. Blant annet gjaldt det en del av corpus callosum, som forbinder de ta hjernehalvdelene, og planum temporale, et område som er viktig for språket, og som gjerne er størst hos jentene.

MRI-undersøkelsen ga bevis (det første) på at testosteron påvirker hjerneutviklingen og hjerneanatomien også hos mennesker. På dyr har dette vært påvist tidligere.

Baron-Cohens tidligere forskning hat antydet at for mye testosteron på fosterstadiet gir økt risiko for autisme. Og denne studien viste at autistiske trekk som manglende språk og manglende empati synes å sammenfalle med høyt nivå av dette hormonet. Men antallet forsøkspersoner var for lite til å virkelig vise noen sammenheng mellom virkelig autisme og testosteronnivå. Derfor har han nå en studie i samarbeid med den danske Biobank, som har samlet rundt 100 000 fostervannsprøver fra danske kvinner siden 1980, og som kan kobles opp mot en nasjonal database som forteller hvem som har autisme. Resultatet av denne studien ventes i løpet av dette året.

Men hvordan påvirker testosteronet hjernen? Ikke direkte, men om det binder seg til «sine» reseptorer, kan det påvirke hjernens signalmolekyler, som serotonin og GABA. Det påvirker hvordan nevronene binder seg til hverandre, og hvordan de kutter forbindelsen (en like viktig prosess). Også nevronenes apoptose (programmert celledød) influeres av testosteronet.

Kompleksiteten i de prosessene testosteron inngår i, gjør forhold som kjønnsidentitet litt mer kronglete enn vi tror. Vanligvis vil et Y-kromosom, eller mer presist: SRY-genet der, trigge utviklingen av de maskuline fysiske trekkene, og også en «mannlig» hjerne. Men noen jentefostre, med såkalt CAH (kongenitt adrenal hyperplasi), utvikler unormalt mye testosteron, og får dermed mannlige kjennetegn og «guttehjerne». Det finnes også et mannlig «motstykke», CAIS, der gutter ikke utvikler mannlige trekk, fordi testosteronreseptorene ikke fungerer. De blir tatt for å være jenter, en feil som gjerne ikke blir oppdaget før i puberteten, og menstruasjonen ikke kommer.

Disse tilfellene – men også mer normale variasjoner - viser at «mannlige» og «kvinnelige» hjerner ikke er enten-eller. Det er mer snakk om en skala mellom det ekstremt mannlige og det ekstremt kvinnelige. Men det er ikke kulturen som bestemmer dette. Skylden ligger hos et baktalt, men livsviktig, molekyl.

Fra KK 10/5-12:

SKOLEN – EN RAMME UTEN INNHOLD?

Skolen diskuteres stadig mer blant norske politikere. Nå har også Ap kastet seg med, etter lenge å ha overlatt arenaen til SV og Høyre. Men uansett hvilke partier som deltar i skoledebatten, er det ett tema som synes å være tabu. Diskusjonen går heftig om hvor lenge elevene skal være på skolen, om de skal gis lekser eller ikke, hvor mye de skal testes, om det skal være klasserom eller «baseskoler», hvor mye private skoler skal få slippe til, og hvordan skolen og undervisningen skal organiseres. Men hva ungene egentlig skal lære på skolen – skolens innhold – overlater politikerne til skolebyråkratene å funne ut av.

Det burde de ikke gjøre. Om de hadde tatt seg en titt i læreplanene eller eksamensoppgavene, kunne det hende at noen og enhver fikk seg en oppvåkning. De kunne for eksempel begynne med denne oppgaven som elever i «Historie og filosofi» måtte svare på til tentamen:

«Forestillingen om framskritt har stått sentralt i den vestlige sivilisasjonen siden opplysningstiden og fram til i dag. Gjør kort rede for hva som ligger i begrepet framskritt. Gi deretter eksempler på hvordan forestillingen om framskritt har kommet til uttrykk i politikk, vitenskap, teknologi og samfunn de siste 200 årene. I hvilken grad vil du si framskrittstanken har vært en suksess?»

Av momenter som elevene kan trekke inn, nevnes bla.: «Teknologiske oppfinnelser og vitenskapelige oppdagelser.» «Samfunnsvitenskapenes kartlegging av individ og samfunn.» «Utviklingen av demokrati og menneskerettigheter.» «Politiske ideologiers utopier og mål.» «Paradigmeskifter.» «Den postmoderne tilstanden.» «Framskrittets baksider: Moderne kriger og masseødeleggelsesvåpen. Vitenskap med uoversiktlige konsekvenser. Global oppvarming og miljøproblemer. Meningstap og fremmedgjøring.»

Dette forventer skolemyndighetene at vanlige 17-åringer skal kunne svare fornuftig på! Et sett av spørsmål som selv et kollegium av verdens fremste professorer ville rygge tilbake for. Enten er en vanlig norsk 17-åring mer skolert enn hele Harvards professorkorps, som hver for seg bruker et livsverk på å nærme seg hver sin lille bit av dette komplekset - eller så er sannheten at de som sitter og utformer oppgavene rett og slett ikke forstår hva de holder på med. At de ikke skjønner kompleksiteten i disse spørsmålene, og tror de enkelt og greitt kan besvares av elever med tilgang til internett. Der finnes jo all kunnskapen «kun et tastetrykk unna».

At det kanskje er det siste som er sannheten, kan læreplanene tyde på. For å ta noen eksempler fra norskfaget som Gunnar Skirbekk dro fram i KK 3/5. Av fagets 18 (!) kompetansemål er bla. disse:

Eleven skal kunne «forklare hvordan litteratur og andre kunstuttrykk i og utenfor Norge har påvirket hverandre de siste hundreårene.» Eleven skal kunne «drøfte fellesskap og mangfold, kulturmøter og kulturkonflikter med utgangspunkt i et bredt utvalg av norske og utenlandske samtidstekster i ulike sjangre», og «gjøre rede for viktige utviklingslinjer og noen sentrale forfatterskap i norsk og europeisk litteratur fra middelalderen til og med romantikken og denne litteraturens forhold til øvrig europeisk kulturhistorie.»

Dette er spørsmål som man oppretter hele forskningsprogrammer på, og som selv mange forskeres innsats sjelden greier å bringe oss særlig nærmere et svar. Men norske 17-åringer forventes å kunne svare. Eller er det slik at man egentlig ikke forventer noe annet enn at elevene skal kunne spre om seg med noen fine ord og formuleringer de har plukket fra nettet? Er det dette som er skolens mål: Å skape en generasjon med papegøyer som kanskje selv tror de vet noe om «den postmoderne tilstand» og «paradigmeskifter»?

Er skolens mål blitt å skape en nasjon av synsere, som tror de er i stand til å svare på alt, uten å ha fått en brøkdel av den kunnskapen som er nødvendig? Som tror de vet bedre enn klimaforskere, psykiatere og statsvitere, selv om de knapt har et grunnfag i litteraturvitenskap? Det kan se slik ut.

Selvfølgelig er det også nyttige ting å lære på skolen, ikke minst i ferdigheter som lesing, skriving, regning. Det sies også at elevene lærer sosiale ferdigheter og samarbeid (uten dokumentasjon, riktignok). Men som kompetansemålene for norskfaget viser: Tilogmed i et fag som norsk, der foreldre og politikere gjerne tror at elevene skal lære å bruke det norske språket, har Erasmus Montanus sneket seg inn. At det skjer i fag som RLE, samfunnsfag og historie er kanskje ikke så overraskende, men like ille for det. For dette stjeler av skolens, lærernes og elevenes tid og ressurser:

Et eksempel er RLE: Fram til 8. trinn skal norske elever ha 427 timer «Religion, livssyn og etikk», med kristendom som hovedsak. Og da er det propagandaversjonen vi snakker om, svært lite om heksebrenning, homohets og religionskriger. Til sammenlikning skal de i disse årene ha bare 328 timer naturfag. Dette inkluderer også fag som teknologi/design og kropp/helse. I læreplanen står derimot ikke utviklingslære eller evolusjon nevnt med ett eneste ord.

Og ting som mangler helt i den norske skolen, er de intellektuelle verktøyene som kreves for å navigere i en stadig mer kompleks verden, der skitt og kanel bombarderer hjernene våre: Hvordan tenke rasjonelt og logisk, hvordan skille kunnskap fra synsing eller tro? På grunnskole, videregående, og på de fleste høyere utdanninger lærer man ingenting om hvordan vitenskapen arbeider, om dens metoder, hva som konstituerer vitenskapelig kunnskap. Men likevel forventes det at man skal forstå «paradigmeskifter» og «framskrittets baksider» som «global oppvarming»!

Det er egentlig uinteressant om det er offentlige eller private skoler som skal lære elevene å drøfte «den postmoderne tilstand», og om de skal – eller ikke skal – ha lekser i dette. Det er uansett misbruk av tid og ressurser, og er vel egentlig brudd på FN's barnekonvensjon. Barn har rett på utdanning, og skal ikke proppes full med det motsatte.

Før politikerne tar tak i det som er skolens overordnete problem – nemlig det at alt for mye tid og ressurser går med til ting som ikke har noe på en skole å gjøre, og som faktisk virker mot skolens formål – blir andre diskusjoner om skolen meningsløse.

Det betyr ikke at Stortinget skal sitte og vedta skolens pensum hvert år. Men her har man latt skolen få seile sin egen sjø alt for lenge, uten nødvendig kvalitetssikring. Derfor nytter det ikke lenger å bare diskutere skolens rammer. (Det var ikke rammen til «Skrik» som kostet over en halv milliard.) Det som er langt viktigere, er det som er innenfor rammene: skolens innhold.