Om Jonathan Haidt og hans moralpsykologi: DEN BLINDE FLEKKEN Hva er det med folk? Skjønner de ikke sitt eget beste? Slik er det mange som tenker, for eksempel ved valg i USA: Hvorfor stemmer fattige hvite amerikanere republikansk? Og hvorfor støtter russerne Putin? Nylig protesterte en «hel verden» (slik media fremstilte det) mot at Pussy Riot ble straffet for å ha gjort et stunt i en katedral. Så hvorfor får Pussy Riot sympati fra kun 6% av den russiske befolkningen, mens over halvparten blir sinte på dem? Hjernevask, tenker vi. En annen forklaring er den Jonathan Haidt kommer med i The Righteous Mind: Why Good People are Divided by Politics and Religion. Haidt er sosialpsykolog, i ferd med å bli en av de mest markante sådanne, og har også tatt steget opp i Edge- og TED-eliten. Ett av hans hovedtemaer er moral, og da snakker vi ikke om moral slik filosofer vanligvis gjør, men om hvordan moral faktisk påvirker folks liv og handlinger. Ifølge Haidt er moral er nøkkelen til å forstå mennesker og samfunn. Vi mennesker er nemlig mer moralske enn vi tror selv. Ikke i teorien: Vi diskuterer ikke så ofte etikk, og syns ordet «moral» er litt gammeldags. Men i praksis tenker vi, og handler, ut fra ideer om rett og galt. «Menneskenaturen er ikke bare grunnleggende moralsk, den er også grunnleggende moralistisk, kritisk og dømmende,» skriver Haidt. Men hvilke moralske spørsmål og valg vi legger vekt på, varierer. Ikke bare over tid, og fra kultur til kultur, men også innad i kulturer. Og vi har lett for å anse de som gjør annerledes enn oss selv, som umoralske eller dumme. Det vi ofte ikke skjønner, er at de kan være like moralske som oss selv, men navigerer etter et annet moralsk kompass. Ikke slik at moral er tilfeldig eller konstruert. Tvert i mot er svært mye av vårt moralske kompass universelt, formet av evolusjonen. Hadde det ikke vært slik, hadde ikke menneskeheten overlevd. Det som er vårt viktigste fortrinn som art, er vår hypersosiale natur, det at vi er i stand til å samarbeide i store grupper (mens dyr må være nært i slekt for å kunne samarbeide). Det er våre moralske instinkter som gjør dette mulig. Vi blir født med en innebygget forståelse av at vi skal være rettferdige, stole på hverandre, og gjøre hverandre gjengjeld. Selv småbarn «vet» at det er galt å bruke vold mot andre, eller lyve (siden lærer vi oss at det kan være tillatt i visse situasjoner). Men mye av det som etterhvert innarbeides som moral, er kulturelt betinget. Mange moralregler er laget nettopp for å skille oss fra de «andre»: fra «svineeterne» eller fra de «ugudelige». Slike regler er imidlertid ikke tilfeldige. Som Haidt og andre har påvist, har de en tendens til å gruppere seg rundt noen sentrale moralske temaer. En av Haidts læremestre er kulturpsykologen Richard Shweder, som gjorde feltundersøkelser i India, der folk har et annet syn på moral enn i Vesten. Shweder og hans medarbeidere (for dette var ikke basert på intuisjoner, men på et bredt empirisk materiale) kom fram til at det var tre hovedtyper moral, basert på tre temaer: autonomi, fellesskap («community») og religion («divinity»). Temaer som reflekterte ulike ideer om hva en «person» er. I vestlige samfunn er hovedvekten på individet og dets rett til å leve et fritt liv. Derfor er autonomi-perspektivet viktigst: «Menneskeretter» betyr først og fremst at enhver skal ha rett til å gjøre som man vil. I Asia kommer hensynet til familien og kollektivet foran hensynet til individet. Pliktene blir viktigere enn rettighetene. Og i noen samfunn, som den indiske landsbygda, er det religionen eller tradisjonen som definerer moralen. Du skal gjøre som Gud eller Karma har bestemt. I et slikt perspektiv blir Pussy Riots aksjon først og fremst et utslag av manglende respekt for religionen. Jonathan Haidt – som også har gjort feltarbeid i India - har i sin Moral Foundations Theory utvidet Shweders klassifisering til å omfatte seks fundamenter i folks moraloppfatning. Dette er en slags «instinkter» som har opphav i sosiale utfordringer vi møtte i vår evolusjonære fortid, og som hjernen vår har utviklet prosesser for å takle. Prosessene er ubevisste, men resultatene fremstår for oss som følelser av «rett» eller «galt». Disse seks «moralfundamentene» handler om henholdsvis omsorg, rettferdighet, frihet, lojalitet, autoritet og hellighet. Ulike kulturer og ulike politiske retninger vektlegger disse forskjellig: De Haidt kaller «liberale» (og som vi vil kalle venstreorienterte) legger vekt på de tre første fundamentene (omsorg, rettferdighet og frihet), og anser de tre siste som nærmest umoralske. Mens de konservative vekter omsorg mindre, og har en annen tolkning av «frihet» og «rettferdighet» enn de liberale: For konservative amerikanere er frihet fra staten noe av det viktigste, mens rettferdighet går mer på like muligheter enn på likhet i levekår. Og de konservative legger langt større vekt på respekt, lydighet og lojalitet, ikke minst overfor sitt land, samt overfor Gud. Haidt mener den amerikanske venstresiden (som han selv har vært en aktiv representant for, for ex ved å jobbe i kampanjen for Obama) misforstår mange på høyresiden, særlig de fattige der. For selv om de kan se ut til å stemme mot sine egne økonomiske interesser, så stemmer de for sine egne moralske verdier. Han mener også at venstresidens store «blinde flekk» er at den overser det han kaller «moralsk kapital»: Moralsk kapital er, som «intellektuell» eller «kulturell» kapital, en form for ressurs som gjør at samfunnet fungerer. Summen av holdninger som gjør at du kan stole på at naboen ikke stjeler fra deg, og at folk ikke utnytter fellesskapets ressurser. Haidt mener venstresiden i mange tilfeller har oversett betydningen av den moralske kapitalen når de har gjennomført reformer, og ikke minst når de har startet revolusjoner. Men den viktigste lærdommen er at moral ikke er noe vi pådyttes ovenfra, men noe vi er født med. Den er en fundamental del av vår nedarvede hypersosialitet. Moralsk intuisjon kommer fram allerede i seksmåneders-alderen, i de fleste av oss. Og intuisjonen kommer før den moralske «fornuften», som ofte fungerer kun som en rasjonalisering av holdninger vi allerede har. Denne intuisjonen er ikke alltid til det beste, den fremmer ofte en «oss versus dem»-mentalitet, og glir ikke sjelden over i moralisme og selv-rettferdighet. Men det er dumt å overse den.

ANSVARLIGHET Hva betyr egentlig «ansvar»? Etter 22.juli-kommisjonen er dette blitt et sentralt spørsmål, men man skulle kanskje ønske at det var blitt det lenge før, før 22/7 2011. Ikke for å «finne syndebukker» (nok et ord som brukes litt i hytt og pine), men fordi menneskelige samfunn er basert på at personer, spesielt i lederposisjoner, skal kunne holdes ansvarlig for det de gjør – eller ikke gjør. Vi mennesker ser nemlig ut til å trenge et slikt «ris bak speilet». Dette er et tema ikke bare i nyere atferdsforskning, men noe som har vært diskutert helt siden Platon. I Platons mest kjente verk, Staten, diskuterer Platons bror Glaukon med Sokrates. Temaet er om vi mennesker er i stand til å oppføre oss på moralsk vis av egen vilje, eller om vi bare gjør dette under press. Glaukon mener vi oppfører oss moralsk kun når vi er bekymret for vårt eget omdømme. Om vi kunne ta på oss Gyges ring, en ring som gjorde oss usynlige, ville vi være i stand til å gjøre hva som helst: stjele, ha ulovlig sex, drepe, etc.. Han utfordrer Sokrates til å vise at det ikke er slik. Sokrates, som her er Platons talerør, mener at moralsk oppførsel er mulig, men kun om man har den rette innsikten. Derfor hevdet Platon at filosofer burde styre, et prinsipp de fleste moderne mennesker nok er skeptiske til. Erfaringene med elitestyrer, som i Sovjet (kanskje det politiske eksperimentet som har kommet tettest opp til Platons idealsamfunn), har ikke vært de beste. I stedet er moderne samfunn bygd opp rundt prinsippet om at lederne skal kunne holdes i ørene, holdes til ansvar. Dette prinsippet kom kanskje klarest til uttrykk i den amerikanske konstitusjonen, som dannet mønster for blant annet den norske grunnloven. Og en rekke forsøk gjort av psykologer, atferdsøkonomer og andre forskere viser at dette ikke bare er et godt demokratisk prinsipp, men også smart. Det viser seg at vi ikke bare blir mer egoistiske når vi tror at ingen ser oss, men også at kvaliteten på det vi gjør, synker. Glaukons hypotese, at hensynet til vårt eget omdømme synes å skjerpe oss, blir bekreftet av forskningen. En av de som har forsket mye på dette, er psykologen Philip Tetlock ved University of Pennsylvania. Han er mest kjent for å ha vist hvor dårlige eksperter er til å spå om fremtiden, men er også en ledende forsker innen temaet «ansvarlighet». Tetlock har latt forsøkspersoner løse oppgaver og ta avgjørelser, under ulike forutsetninger. Når de får vite at de må rettferdiggjøre sine avgjørelser for andre, gjør de en bedre jobb. De tenker seg om en ekstra gang, og tar mer hensyn til fakta. Når de ikke forventer å bli kikket etter i kortene, derimot, tar de ikke ting så nøye. Tetlock mener vi ofte bruker våre kognitive ressurser mer på å rettferdiggjøre våre egne handlinger, enn på å finne de beste løsningene. Vi oppfører oss som intuitive politikere, ifølge Tetlock. Vi leter etter evidens som kan støtte den konklusjonen vi allerede er kommet til, heller enn å sjekke om det kan finnes noe som kan motsi denne. Dette er noe også en rekke andre forskere har kommet fram til. Men hvorfor er det slik? Man skulle jo tro at det var i vår beste interesse å finne gode løsninger heller enn å lure oss selv? De franske forskerne Hugo Mercier og Dan Sperber har gått gjennom store mengder kognisjons- og atferdsforskning og funnet at de bisarre resultatene som ofte kommer fram der, kan forklares dersom man antar at vår tenkeevne er blitt utviklet, ikke først og fremst for at vi skal finne sannheter, men av sosiale grunner: Det viktigste er ikke å ha rett, men å vinne diskusjoner, overbevise andre, få et godt omdømme. Dette fordi vår posisjon i det sosiale hierarkiet har vært den viktigste suksessfaktoren. Evolusjonen bryr seg ikke om hvem som har rett, men om hvem som vinner. Vi mennesker er ikke perfekte. Vi er ikke engler, og det er i hvert fall ikke smart å regne med at vi er det. Overlatt til oss selv, som enkeltindivider uten oppsyn, ser det ut til at Glaukon har rett. Men vi er heldigvis ikke bare enkeltindivider: Menneskehetens suksess skyldes vår evne til å jobbe sammen i team. Og når disse teamene blir satt sammen på den rette måten, slik at vi kan hjelpe hverandre til å nå litt lenger enn vi klarer alene, er vi i stand til å overvinne våre skrøpeligheter. Men hva er den «rette måten»? Jo, om vi skal ta forskningen til Tetlock % co på alvor, må det bety at folk, og ikke minst ledere, må kunnes holdes ansvarlige for hva de gjør, og at de er klar over dette. Og da er det ikke nok å være villige til å ta ansvar etterpå, men å vise ansvarlighet i det man gjør nå. Uten at man vet at ens handlinger får konsekvenser, blir man ikke skjerpet på den måten Glaukon eller Tetlock snakker om. Om man derimot 1) vet at man blir kikket i kortene, 2) ikke er sikker på hva publikum vil legge vekt på, og 3) regner med at publikum er godt informerte og kritiske, vil de fleste forsøke å gjøre en god jobb. Da vil man også være mer tilbøyelig til å bedrive det Tetlock kaller utforskende tenkning, i stedet for kun å lete etter fakta og argumenter som støtter opp under ens egne standpunkter («bekreftende tenkning»). Psykologer og atferdsøkonomer har forsket mye på hvordan vi mennesker jobber sammen. Vi har evne til samarbeid, gjennom å gi hverandre tillit. Men forskningen har vist at denne tilliten er avhengig av en viktig ting: at det finnes muligheter for å sanksjonere de som ikke følger spillereglene, eller gjør sine plikter, såkalte cheaters. Og vi synes å ha en innebygget «detektor» for å oppdage slike. Vi må også ha muligheten til å sanksjonere de som selv vegrer seg for å sanksjonere andre. Dette er nærmest et instinkt, som man også finner hos sjimpanser, og tar man ikke hensyn til dette, forsvinner grunnlaget for samarbeid. En kjent historie fra mange samfunn som har gått dukken. Den kanskje alvorligste kritikken 22.juli – kommisjonen kommer med, handler nettopp om en ledelseskultur der evnen til å ta ansvar synes å svikte. Det er derfor rimelig at vi stiller oss et ubehagelig spørsmål: Er vi blitt så redde for å fordele skyld og ansvar, så redde for å «finne syndebukker», at vi dermed har fratatt oss den viktigste faktoren for god ledelse: det at en leder alltid skal kunne holdes til ansvar?