DEN EGENTLIGE KRISEN
Norge flommer ennå over av rikdom. Men under overflaten er det i ferd med å rakne, bokstavelig talt:
Vi kan ikke lenger bygge veier. De nye veiene sprekker opp pga telehiv. «Vi ser at veibyggingsfaget er en kompetanse som er i ferd med å forvitre,» innrømmer Statens vegvesen.
På sykehjem og i hjemmesykepleien er det blitt livsfarlig: pasienter fores til døde av ufaglærte, fikk vi nettopp vite. Landets største sykehus er i ferd med å kollapse, ifølge sentrale medarbeidere, bla. fordi man har brukt hundrevis av millioner på mislykkede datasatsinger..
I regjeringskontorene er det ikke bedre: Først settes dieselavgiften ned, slik at syv av ti nye biler nå går på diesel. Så setter man den opp, fordi dieselutslipp er uheldig for miljøet og folkehelsen. Noe Statens forurensingstilsyn sa allerede i 2008, og som mange kunne fortalt lenge før det.
Så setter man demokratiet på spill ved å innføre valg via internett, som ifølge departementet skulle være sikkert. Men med enkle midler gjennomførte to forskere ved Høgskolen i Molde et eksperiment med falske internettvalg, der samtlige 550 deltakere lot seg lure.
Dette er bare noen eksempler fra de siste ukene på en trend som blir stadig klarere: Norge er i ferd med å gå opp i liminga, på tross av oljemilliardene. For det er ikke penger det skorter på. Det underliggende problemet kan vi lese av en annen type oppslag: Mannlige læreres IQ har sunket de siste tiårene, og andelen med universitetsutdanning er halvert. Siden 1971 har 4/5 valgt bort realfag. Over halvparten av nye doktorgradstudenter ved UiO i realfag er utlendinger (det er nemlig gratis å studere her).
Den egentlige krisa er altså en kunnskapskrise, som jeg skriver om i boka Sokrates og sjøpungen. Vi har sett den i skolen, der opp mot 40% av niendeklassingene er funksjonelle analfabeter, og under 50% av de som begynner høyere utdanning kan elementær prosentregning. Vi har sett den i «Hjernevask», der norske samfunnsforskere sjokkerte utenlandske kolleger med sin uvitenhet. Vi ser den i norske medier, der svært få journalister er i stand til å tolke elementær statistikk, eller skille kunnskap fra synsing. Og vi ser den hos myndighetene, i deres tilfeldige holdning til bruk av kunnskap, med kjendispaneler i stedet for forskning.
Det som gjør krisen ekstra prekær, er at vi nå trenger kunnskap mer enn noensinne, pga alle de utfordringene vi står overfor, som gjør at mange ledende forskere mener det er usikkert om sivilisasjonen vil overleve dette århundret. En av disse er klimakrisen, som vi nå bør skjønne er reell, og at det ikke nytter å jukse seg unna med «månelandinger» og klimakvoter. En annen utfordring er å skaffe mat til 10 milliarder mennesker (se sideartikkel). Og alt tyder på at vi er inne i en ny masseutryddelse, som etter hvert vil ramme oss selv. Alt dette burde være kjent, men blir i liten grad satt på dagsorden.
Enda mindre omtalt er hvordan teknologiseringen skaper nye utfordringer. Vi hører om IT-satsinger som ikke fungerer, fordi de som bestiller og installerer ikke har kompetanse. Infrastruktur i jernbane, energiforsyning og telekommunikasjon svikter. I en stadig mer teknologidrevet verden har vi ikke lenger kunnskap til å utvikle nye produkter og systemer, knapt til å håndtere det vi importerer. Norge er blitt en råvarenasjon, og kan bare håpe at oljealderen varer noen år til.
Det alvorligste er kanskje at vi holder på å miste kontrollen over viktige systemer. Jeg nevnte digitale valg, som viste seg å ha uante muligheter for juks. Vi vet ikke hvordan automatiserte aksje- «roboter» innvirker på markedsmekanismene, og i hvilken grad de skaper kriser. Vi vet ikke hvordan hjernen til unge påvirkes av å leve i en virtuell, digital verden, løsrevet fra de sosiale mekanismene vi er evolvert for å utvikles i. Vi aner ikke hvor sikre datasystemene er.
Men dette er ikke noe som opptar norske medier eller politikere. Skolepolitikk dreier seg om karakterer, en time til eller fra, ikke om skolens innhold. Det «Hjernevask» avslørte om norske akademia, er glemt. En kommentator i Morgenbladet skriver om dieselavgiften at kunnskapskravet ikke må bli et hinder for å gjøre noe. Bedre å gjøre noe feil!
Alle har skyld i dette: Høyresiden tror at kunnskap er en vare, og ga universitetene stykkpris per beståtte eksamen, slik at poenget ble å satse på billige og lette studier, og senke kravene slik at ingen stryker. Mens venstresiden er så opptatt av likhet at de kapper hodet av de smarteste, dermed også de som kan finne gode løsninger for oss. De burde lære av forskere som Richard Wilkinson (introdusert for Norge i denne spalten) at kunnskap er et verktøy for rettferdighet.
Det er ikke «dumme lærere» som er problemet, det er degraderingen av kunnskap som har pågått siden 60-tallet. Flere faktorer har spilt sammen: Noen amerikanerne fant olje for oss, og siden har vi levd på en velstandsbølge, der folk har vært sikret penger, uansett utdannelse. Da oljå kom, var statusen til vitenskap allerede på vei ned, pga en mix av internasjonale og spesifikt norske strømninger. Vitenskapen fikk skylda for forurensing og atomfare. Skjervheim, Frankfurterskolen og postmodernismen ga studenter og akademikere forestillinger om at den «tradisjonelle» vitenskapen kunne erstattes med noe nytt og bedre, en «frigjørende» vitenskap, der man kastet på båten de metodene man hadde utviklet gjennom flere hundre år.
Disse ideene fikk gjennomslag i samfunnsfag og i pedagogikken, med sterkt negative følger for den norske skolen. Det var først da vi koblet oss til internasjonale tester i 2000 at vi så at kunnskapen lå på u-landsnivå, spesielt i de fagene vi trenger i en stadig mer teknologidrevet verden.
Men da hadde vi allerede hatt flere tiår uten kvalitetskontroll, og med feilutdanning av lærere, forskere, journalister, byråkrater og andre. Dermed er det vanskelig å snu utviklingen: Prøver man å forbedre standarden ved å høyne inntakskravene til lærerhøyskolene, finnes det ikke lenger kvalifiserte søkere! For de som kommer inn på studiene, er pensum i de fleste fag utdatert. Men verken politikere eller media har oppfattet at vi har et problem.
Noe av grunnen er at man ikke vet hva «kunnskap» er. Man tror det er noe som kan hentes inn fra nettet. Men det som finnes der, er informasjon. Og denne må tilegnes av en levende hjerne før den kan bli til kunnskap. Dette var noe Sokrates forsto allerede for 2400 år siden, men som vi har valgt å glemme. Det er mer behagelig å tro at kunnskapen alltid finnes «et tastetrykk unna».
