søndag 19. juni 2011

En artikkel som ikke er lagt på nettet, og som mange har etterspurt (Klassekampen, 9/6-11):

LIV ETTER DØDEN?

Forrige uke gikk forhåpentlig siste episode i serien «Schrødingers Katt» har sendt om paranormale fenomener, under et syltynt dekke av å gi disse en «vitenskapelig» behandling. For meg som var med å skape «Katta», det eneste programmet om vitenskap på norsk TV, og som vi klarte å få en million seere på, uten å ty til slike midler, var det et sørgelig syn. Forrige tirsdag handlet det om intet mindre enn «livet etter døden», som såkalte «nær-døden-opplevelser» (NDO) blir tatt til inntekt for.

Hvorfor mase om dette? Skal man ikke være «åpen» for det mystiske i tilværelsen? Joda, jeg har sans for mystikk, og all respekt for søkende mennesker. Men i tillegg til åpenbaringer trenger vi også vitenskap, en mer håndfast kunnskap. Det er vitenskapen vi kan takke for at vi idag kan leve trygge og lange liv, selv om vi er mange ganger flere nå enn da Malthus fant ut at kloden snart var overbefolket.

Men vitenskapen er faktisk også langt mer mystisk og spennende enn det paranormale alternativet, fordi den konstant utfordrer vår tanke. Ikke minst er hjernen et fantastisk organ, som kan dikte oss de merkeligste historier både i våken og sovende tilstand. Og de siste tiårene har vi fått en mengde bøker, skrevet av hjerneforskere, om disse oppdiktede universene som hjernen skaper for oss, av folk som Oliver Sacks, V.S. Ramachandran. Michael Gazzaniga og Andrew Newberg. Mye av dette er historier som minner om de typiske nær-døden-opplevelsene, eller enda mer bisarre.

Men i «Kattas» program får vi ikke vite noe om dette. Ingen av de intervjuede forskerne er hjerneforskere: Parnia er lungespesialist, van Lommel er hjertelege, det var også en amerikansk kreftlege med. Fenwick var riktignok psykiater, men har ikke gjort noen nevrologisk forskning på NDO, og er mest kjent for bøker han har skrevet sammen med sin kone om tidligere liv og hvordan døden er en port til en annen virkelighet. Parnia har sin særegne teori om hvordan «bevisstheten kan virke uavhengig av hjernen, og bruker den grå hjernemassen til å manifestere tankene, akkurat som et fjernsyn oversetter bølger fra luften til bilder og lyd». Ikke akkurat «rocket science».

Samtidig som Katta presenterer disse som «toppforskere», og antyder at de ligger i forkant av det de noe nedlatende kaller «tradisjonell vitenskap», underslår de at det faktisk er gjort nevrologisk, eksperimentell forskning på denne typen opplevelser. Det er tilogmed flere ordentlige forskere – Henrik Ehrsson, Michael Persinger, Olaf Blanke – som har vist hvordan man kan fremkalle ut-av-kroppen opplevelser med kunstige midler.

Men det kommer også tydelig fram at verken de intervjuede forskerne eller programskaperne har fulgt med på de siste tiårenes omfattende forskning på bevissthet. Da hadde de vært klar over at bevisstheten hele tiden lager hypoteser om virkeligheten for oss, at den kontinuerlig «hallusinerer» ut fra tilgjengelige input, og at når disse blir borte eller forvansket, ser vi de merkeligste ting. Det finnes spesifikke nevrologiske sykdommer med sine ulike typer hallusinasjoner. Dette burde være barnelærdom. Også at bevisstheten «jukser» med tiden, noe som kan forklare hvorfor enkelte synes å huske fra et tidsrom da hjertet var stanset. Minnene er rekonstruksjoner, og upålitelige sådanne.

Det er ingenting «galt» ved å forske på nær-døden eller utenfor-kroppen opplevelser. Dette kan gi interessant kunnskap om hvordan hjernen fungerer i ekstreme tilstander. Det var nok derfor Parnia fikk publisert en artikkel i 2001. Og en tilstand der man nesten dør, og blir «vekket til live» igjen, er uten tvil spesiell. Men det som går igjen i de rapporterte beretningene, er et godt indisium på at det er hjernen selv som forårsaker disse opplevelsene (som altså også kan induseres ved for eks magneter), enn at vi skulle ha en frittflyvende sjel. For da skulle man heller tro at sjelen kunne fly hvor som helst, og ikke akkurat i samme posisjon hver gang. Og hvorfor flyr den aldri utenfor det området pasienten kan sanse? Alt dette burde tale for en nevrologisk forklaring, ikke mot den.

Hvordan man så kan få det faktum at mange endrer seg sin innstilling til livet etter en slik hendelse til å bli et «bevis» for et liv etter døden, er uforståelig. Mer forståelig er det at man unnlater å fortelle at også svært mange (den kjente hjerneforskeren Andrew Newberg anslår en tredel) får psykiske problemer etter en slik opplevelse. Det ville jo ikke passe inn i fortellingen.

Hvordan kan noe slikt kan passere nåløyet for et «vitenskapsprogram», ja, for et dokumentarprogram i det hele? Vinklingen var bevisst fordreiende, tilogmed oversettelsene var det jukset med. Når Parnia snakker om «those who claim that they have had such experiences» blir det oversatt med «de som HAR HATT slike opplevelser». Sluttreplikken til den eneste skeptikeren, Chris French, ble klippet til på slutten slik at han nærmest påsto at denne forskningen beviste at det fantes en annen virkelighet. Det han egentlig forsøkte å si, var at DERSOM denne forskningen viste at det faktisk fantes en bevissthet utenfor hjernen, ville dette ha enorme implikasjoner. Selvsagt, men det var altså dersom.

Programmet var det motsatte av «undersøkende journalistikk»: Man lot et lite og fullstendig skjevt utvalg menneskers opplevelser – kanskje reelle, kanskje ikke – fungere som «bevis» på en alternativ virkelighet. Man stilte ikke kritiske spørsmål til forskerne. Man tok ikke med den nevrologiske forskningen som er gjort på slike opplevelser, og presenterte ikke andre mulige forklaringer av disse fenomenene enn at dette «må» være noe en frittsvevende «sjel» opplever, selv om slike forklaringer finnes.

Enten har NRK her bevisst brukt et dekke av «vitenskap» til å drive propaganda for et bestemt metafysisk livssyn, eller mer sannsynlig: De har rett og slett ikke kompetanse til å vurdere hva som er «vitenskap» og hva som ikke er det. Da burde de heller ikke produsere eller presentere programmer om slikt. Eller, som jeg har foreslått: få satt en helt ny redaksjon, med kompetente folk, på jobben. For det er mer enn nok av interessante – og ikke minst viktige og relevante – temaer innen virkelig vitenskap. Og vi at vi som nasjon mangler vitenskapelig kunnskap på en rekke områder, får vi demonstrert hver eneste dag.

NRKs posisjon som lisenskanal er basert på en kontrakt med det norske samfunnet, der NRKs jobb også er å fremme opplysning. Joda, det skal også lages religiøse programmer og rent tull. Men da bør det presenteres som sådan, og ikke som «vitenskap». Det er faktisk noen der ute som ennå mener at kunnskap er viktig. Men som vi vet fra en rekke PFU-dommer: NRK hever seg over all kritikk, akkurat som andre nesten-døde svever over sin egen kropp.Til noen skrur av life- supporten.

En artikkel som har fått mye respons. Jeg spør om vi utsetter småbarn for et stort eksperiment, ved å la dem vokse opp under forhold de ikke er evolvert (eller "designet", om du vil) for på trykk i KK 16/6-11:

SMÅBARNSEKSPERIMENTET

Gjør vi et stort eksperiment med barna våre? Utsetter vi dem for et oppvekstmiljø de ikke er tilpasset, og bare håper det går bra?

Noe av det mest spesielle med mennesket som art, er at vi fødes uferdige og hjelpeløse. Vi blir egentlig født for tidlig, noe som var et biologisk kompromiss for at vi skulle ha våre store hjerner. Dette gjør at menneskebarn i flere år er avhengig av omsorg, og dette har naturen ordnet ved å gi oss instinkter til dette. Foreldre (i hovedsak mødre) har visst hva de skulle gjøre med små barn, og denne medfødte kunnskapen er blitt styrket ved at oppveksten gjerne foregikk i grupper. Nye foreldre var aldri uvitende om sine plikter, de hadde lært disse ved både observasjon og praksis. det manglet heller ikke på instruksjon om de skulle være i tvil.

Gjennom historien og i de fleste kulturer har barneomsorgen vært påfallende lik. Men det moderne Vesten er et unntak. Her har den nære tilknytningen til foreldre i barnas første år som man finner i de fleste kulturer blitt brutt: Små barn må her sove alene, og blir ofte overlatt til seg selv, og satt bort i grupper av jevnaldrende under oppsyn av ofte ufaglært personale. Folk fra andre kulturer blir ofte sjokkerte når de ser hvordan vi behandler ungene våre.

Dette gjelder i mindre grad nordiske land enn andre: Hos oss har vi permisjonsordninger som lar barna få være sammen med foreldrene det første året, noe som sjeldnere er tilfelle i land som USA og UK, der barn ofte blir satt bort til andre allerede etter tre måneder. Men hva vet vi om barns behov de første årene?

Kunnskap om barns grunnleggende behov har i stor grad vært basert på antakelser, kombinert med en (bekvem?) tro på barns evne til å tilpasse seg alle forhold. Ett resultat har vært at barns psykiske og atferdsmessige problemer har økt i den vestlige verden. Et indisium på at disse tingene henger sammen, er at det er i de landene der barns behov for omsorg er blitt minst tilgodesett – USA, UK, Australia, New Zealand - at barn sliter med de største problemene. Vi snakker om spiseforstyrrelser, fedme, depresjoner, mobbing, tenåringsgraviditeter og frafall fra skolen. Over en tredel av britiske barn sier de ikke føler seg elsket av sine foreldre, og over halvparten sier de ikke kan snakke med foreldrene om sine problemer.

Hvorfor er det blitt slik? Hvilke av barnas behov er det vi overser? Og hvilke problemer får individene og samfunnet på grunn av dette? Dette er spørsmål den britiske psykologen Sue Gerhardt behandler i flere av sine bøker, nå sist i The Selfish Society. Hun driver selv praksis, men har også et godt overblikk, som gjør bøkene hennes til kunnskapsrike innføringer i moderne barne- og utviklingspsykologi.

Et poeng som er blitt stadig viktigere i utviklingspsykologien, er hvor viktig emosjonene er, og spesielt hvordan barn lærer seg å regulere sine egne emosjoner. Dette krever et nært samspill med stabile omsorgspersoner, spesielt de to første årene. Det er essensielt at en slik omsorgsperson er tilgjengelig når barnet trenger det, og at vedkommende kan gi respons på barnets følelser. En slik respons fungerer som et speil, der barnet lærer seg å se sine egne følelser.

Dersom barn ikke får den nødvendige responsen på sine emosjoner, kan de utvikle dysfunksjonelle strategier i rent selvforsvar. De kan for eks trekke seg tilbake, fordi de lærer at ingen responderer. Eller de kan utvikle en atferd der de overreagerer, og blir små tyranner. Et tredje alternativ er en usikker vingling mellom ulike strategier.

Dersom de ikke får utvikle gode relasjoner i denne viktige første tiden, kan det bli vanskelig for dem å inngå i nære, trygge relasjoner senere i livet. Og dersom de ikke lærer å regulere sine stressresponser, kan det skape atferdsproblemer, bla. i form av konsentrasjonsvansker. Flere undersøkelser (av bla Megan Gunnar) har vist at unger som er mye i barnhage, får en unormal stressrespons, med stigende kortisolnivå utover dagen (det motsatte er normalt).

Tradisjonelt har førskolepedagogikk lagt mest vekt på å utvikle kognitive og sosiale ferdigheter, lære dem regler for oppførsel, samarbeid, etc.. Men det emosjonelle aspektet har vært lite ivaretatt. Gerhardt mener at dette burde være noe av det viktigste i førskolealderen, fordi uten et robust og harmonisk emosjonelt grunnlag vil læring og atferd bli problematisk.

Siden en god emosjonell utvikling krever stabile omsorgspersoner, mest av alt de to første årene, er det ikke rart at Gerhardt kommer på kollisjonskurs med hva mange "moderne" mennesker mener om barneomsorg. Barn i dag skal passe inn i foreldrenes jobbtimeplan, der man prøver å ta igjen for det forsømte i såkalt "kvalitetstid".

Men småbarn kan ikke innrette seg etter en slik timeplan, de må ha omsorg når de trenger det. Og institusjonene der de ofte tilbringer opp mot 40 timer i uka, er ikke designet med tanke på barns behov for stabile omsorgspersoner. Og ihvertfall ikke personer med emosjonell tilknytning til barnet, som ofte er en forutsetning for et godt samspill.

Konsekvensen blir, ifølge Gerhardt, at alt for mange barn i dag vokser opp med en emosjonell "mangelsykdom", som de prøver å bøte på med å knytte seg til ting heller enn personer. Og foreldrene bidrar ofte til dette, ved å gi dem ting i stedet for tid og personlig omsorg. Dette gir omsorgspraksisen samfunnsmessig relevans, ved at den fremmer en materialistisk forbruksmentalitet, noe som gjør det vanskelig for oss å løse utfordringer som miljø- og klimaproblemer.

Problemet er nok større i USA og UK enn her, fordi norske barn får mye foreldrekontakt det første året. Men når de blir ettåringer blir situasjonen mye den samme, og dette andre året er svært viktig for hvordan barn lærer å regulere sine følelser og sin atferd i forhold til andre mennesker.

Gerhardt sier ikke at ungene nødvendigvis skal være hjemme til de er to år, men at kvaliteten på omsorgen i de to første årene er svært avgjørende. De yngste barna bør ha faste omsorgspersoner, og disse bør vite hvilke behov barna har.

Ofte kan man nok få inntrykk av at kunnskapen om barns behov ikke er helt på topp, verken hos de som planlegger barnehagene, eller de som utdanner førskolelærere. Nylig sto et innlegg fra en slik høyskolelærer på trykk i Aftenposten, der moderne utviklingspsykologi ble avskrevet med at "barns utvikling ikke følger noe skjema". Budskapet var at ingen kan si noe sikkert, og at det er derfor ikke er noen grunn til bekymring. Barna klarer seg uansett!

De som har studert barn overlatt til seg selv, som i rumenske barnehjem, er nok ikke enig: Slike barn får nevrologiske skader, «sorte hull» i hjernen, fordi de ikke fikk den omsorgen de trengte, til rett tid.

Starter egen blogg for løpende kommentarer, og for at folk lettere kan få tilgang på ting jeg har skrevet, i aviser, tidsskrifter og bøker.