Fra Klassekampen 23/2-2012:

EN GOD HISTORIE

Vi mennesker har alltid likt en god historie, enten det var rundt leirbålet eller foran TV-skjermen. Vi er det «narrative dyret», med en innebygd forkjærlighet for informasjon som kommer pakket i form av fortellinger. Vi vil ha en handling, et plot, helst med tydelige karakterer som vi kan leve oss inn i.

Dette er noe vi finner i alle kulturer, til alle tider. Fortellinger danner grunnmurene i kulturene, i deres selvbilde, i deres forståelse av verden – gjennom myter, religioner, ideologier.

Fortellinger er viktige ikke bare for kulturene, de er minst like viktige for vår individuelle selvforståelse. Vi har alle et grunnleggende psykologisk behov for å ha våre egne historier om våre liv, for å forstå oss selv, og gi vårt liv mening. Vi klarer ikke å leve uten denne meningen, og finner vi den ikke, må vi konstruere den. Akkurat som hjernen finner opp noe for å dekke over hullet som den «blinde flekken» i øyet lager.

Noen av de mest ekstreme eksemplene på dette kan vi finne hos pasienter der de to hjernehalvdelene er skilt ad, som man gjerne gjorde med epilepsipasienter tidligere. Nevrologene Michael Gazzaniga og Joseph LeDoux gjorde banebrytende forskning på slike pasienter, og fant at den venstre halvdelen, den som (hos de fleste) produserer ordene, kunne finne på de utroligste historier for å forklare hvorfor den andre halvdelen gjorde som den gjorde. Og uten å ane at den fabulerte.

Gazzaniga og LeDoux gikk videre og fant at vi alle har denne tendensen til å dikte opp forklaringer. Vi klarer ikke å leve uten. Vi vil alltid ha en grunn til at vi gjør slik og slik. Problemet er bare at vi sjelden aner hvorfor vi for eksempel blir forelsket i noen, eller hater noen. Våre følelser og ønsker har sin bakgrunn i ubevisste prosesser som vi ikke har tilgang til – dette er en fundamental erkjennelse som moderne psykologi og hjerneforskning har skaffet overveldende empiri for. Å tro at vi skal forstå våre egne beveggrunner gjennom introspeksjon er en naiv misforståelse, som allerede Kant erkjente: «Vi kan aldri, selv ved hjelp av de strengeste undersøkelser, komme helt ned til de hemmelige kildene som ligger bak handlingen.» Så vi lager oss grunner, som ofte ikke er sanne, men det er ikke viktigste for oss. Det som betyr noe, er at de gir mening – som historier. Ikke at de stemmer rent faktisk.

Det er ikke slik at disse historiene er tilfeldige. Tvert imot er de gjerne produkter av det psykologene Timothy D. Wilson og Daniel Gilbert kaller det «psykologiske immunsystemet». Dette er et automatisk fungerende mentalt selvforsvar som prøver å verne vårt selvbilde mot for negativ og ødeleggende informasjon. Det er det som gjør oss til eksperter på bortforklaringer, på det å legge skylda på noen andre, eller omstendighetene. Og uten at vi selv aner at vi lurer oss selv, ellers hadde jo ikke bortforklaringene virket.

Og har vi først en historie, for eksempel om hvorfor det går dårlig med økonomien, eller hvorfor vi selv ikke er blitt rike og berømte, har vi en tendens til å tolke all ny informasjon inn i denne historien. Alt som skjer, blir tolket som bekreftelser på våre antakelser, og forsterker dermed historien. Slik blir fiendebilder sementert, selvbilder blåst opp. Og det skal mye til for å bryte mønsteret.

At sannheten ikke alltid er det viktigste, gjelder også de kollektive historiene. Religiøse myter og ideologier er typiske eksempler. De har sine plot og sine karakterer, gjerne de «gode» mot de «onde» (Gud mot Satan, kommunister mot kapitalister). Og vi er ikke så nøye med om historiene stemmer empirisk, bare de gjør jobben sin.

Men denne tendensen til å forklare gjennom historier gjelder ikke bare de mer åpenbare mytene, det gjelder de fleste fortolkninger av hva som har skjedd. Vi har det psykologene kaller en «hindsight bias»: I ettertidens lys ser vi alt så klart, hvorfor det måtte gå slik. Hvorfor nazismen måtte vokse fram i mellomkrigstidens Tyskland, hvorfor finanskrisen måtte komme. Alle tegnene var jo så tydelige – i ettertid. Ihvertfall om vi overser alt som kompliserer bildet.

Men som Nassim Taleb (Sorte Svaner) og Daniel Kahneman har vist oss: Det meste som skjer, skyldes tilfeldigheter og prosesser utenfor vår oversikt eller kontroll. Hadde Hitler kommet inn på kunstskolen, hadde vi kanskje ikke snakket om nazisme eller Andre Verdenskrig. Men slikt vil ikke historikere høre.

Og ikke vi andre heller: Vi går til forfattere for å søke svar, ikke bare på slikt som har med kjærlighet og meningen med livet å gjøre, men tilogmed for å finne «meningen» bak finanskrisen. Vi går ikke til forskerne, selv om de bør vite mer om hva som faktisk skjer, og kan belegge det med empiri og statistikk. Vi vil ikke ha tall og statistikker, vi vil ha gode historier.

Og ingenting galt i det. Bortsett fra at vi neppe skjønner mer av oss selv og verden etter å ha lest forfatteres blomstrende utlegninger om finanskrise eller massakren på Utøya. Introspeksjon og anekdoter gir svært usikker kunnskap. Og en forfatters viktigste kvalifikasjon er evnen til å fortelle, lyve på en engasjerende måte. Men vi tror vi forstår mer av oss selv etter å ha lest Knausgård, og mer av finanskrisen etter å ha lest Fløgstad, og det er som regel nok for oss.

Derfor kjøper vi romaner heller enn psykologibøker, selv om de sistnevnte hadde vært mer nyttige. Ikke bare for underholdningen, men også fordi vi tror vi kan bli litt visere av dem. Derfor strømmer vi til når forfattere snakker om aktuelle temaer, selv om de neppe har mer greie på disse enn gjennomsnittlige taxisjåfører har. Fordi hjernen vår er giret inn på historier, ikke på statistikk og abstrakte argumenter.

Hvorfor har vi denne hangen til historier, dersom den så ofte fører oss på ville veier? Det er nok fordi hjernen vår er konstruert slik at vi hele tiden lager mønstre som vi fortolker virkeligheten gjennom. Dette er den mest effektive måten å prosessere informasjon på, ikke minst for å forutsi hva som skal skje. Og fordi vår mest utviklede intelligens er den sosiale – vi er flokkdyr - har vi en tendens til å tolke hendelser ut fra aktører og en kamp mellom ulike viljer.

Denne måten å se verden på, kan ofte være smart, men ikke alltid. Det er ikke sikkert at alt som skjer, skyldes den evige striden mellom Gud og Satan, mellom folket og kapitalistene, eller mellom menn og kvinner. Mye kan også være tilfeldig, eller skyldes prosesser vi ikke kan se. Men det blir jo ikke så gode historier av slikt.

Fra Klassekampen 2/2-2012:

HVORFOR RELIGION I SKOLEN?

Etter en dom om at religionsfaget krenket menneskerettighetene, ble en ny variant, med endringer som noen vil si var kosmetiske, opprettet i 2008. Det som heller ikke da ble diskutert, var hvorfor vi skulle ha et slikt fag, hvilken hensikt det tjente.

Fram til 8. trinn skal norske elever ha 427 timer «Religion, livssyn og etikk», med kristendom som hovedsak. Ellers skal de lære litt om andre religioner, samt «livssyn» ( i hovedsak «humanisme», uten at dette er nærmere definert). Pluss litt etikk og filosofi.

Til sammenlikning skal de i disse årene ha bare 328 timer naturfag. Dette inkluderer også fag som teknologi/design og kropp/helse. I læreplanen for naturfag disse årene står ikke utviklingslære eller evolusjon nevnt med ett eneste ord. Kanskje man ikke vil forvirre elevene med en ny «skapelsesberetning»?

Begrunnelsen for at skolen skal bruke så mange timer på religion er at «Religioner og livssyn gjenspeiler menneskers dypeste spørsmål og har gjennom historien bidratt til å forme individ, fellesskap og samfunn. Kunnskap om religioner og livssyn er vesentlig for enkeltmennesket, for å kunne tolke tilværelsen og for å forstå kulturer i ens eget samfunn og i samfunn verden over.»

Naturvitenskap har altså ikke i samme grad formet vårt «fellesskap og samfunn», om vi skal dømme etter timetall. Eller er det slik at vitenskapens svar er dårligere enn religionenes?

Det faktum at færre nå vokser opp som kristne, blir merkelig nok brukt som begrunnelse for å lære barn om kristendom. Læreplanen nevner at «barn og unge i dag møter et mangfold av kulturpåvirkninger og verditradisjoner» og hevder at «kjennskap til ulike religioner og livssyn, etikk og filosofi er en viktig forutsetning for livstolkning, etisk bevissthet og forståelse på tvers av tros- og livssynsgrenser.» Må man vite hvordan en mormoner ber, for å respektere ham som menneske?

Siden man bruker så mange timer på religion i en skolehverdag som er så travel at sidemålet må nedgraderes, må man vel ha belegg for at RLE-faget har den effekten man påstår, mht til å forstå egen andres kultur?

Det har man ikke. Man tar for gitt at det å lære bibelhistorie, litt tilsvarende i andre religioner, og litt om høytider og matregler skal gi en forståelse av kristendom og andre religioner. Men det finnes ingen dokumentasjon på at dette gir bedre kulturforståelse, og mer respekt for andre. Det er faktisk grunner til å mene at effekten kan bli helt motsatt, at RLE vil gi dårligere innsikt i egen og andres kultur, og at den ikke vil gi en bedre dialog mellom ulike religioner.

For det første sier bibelhistorien lite om kristendommen i dag. Den sier ikke at kristendommen nå er oppdelt i tusenvis av retninger og sekter, med ulike praksiser, læresetninger og moralregler. Eller at vi på grunn av dette har vi hatt mange blodige religionskriger innen den «kristne» verden. Det samme gjelder andre religioner, som islam, der man også i dag har religionskriger, mellom for eks. sunnier og shiaer.

For det andre bærer læreplanen preg av at man tror religionene kan forstås ut fra visse sentrale skrifter og læresetninger. Dette er lite dekkende for den folkelig religionsutøvelsen, der man lokalt har utviklet praksiser som ikke nevnes i de offisielle tekstene. Dyrkingen av Jomfru Maria som den kanskje viktigste skikkelsen i katolisismen, og helgendyrkelsen i katolisismen og islam, er slike eksempler.

For det tredje tilpasser religionene seg til samfunnet. Å være «kristen» i det moderne Vesten er noe helt annet enn det var før, med helt andre moralkodekser – selv med den samme Bibelen. Vi brenner ikke hekser lenger, vi steiner ikke homofile eller ekteskapsbrytere. Vi slipper tilogmed jøder inn i landet. Også innen Islam er det store forskjeller mht hvor strengt man forholder seg til de opprinnelige tekstene og lovene. Selv om fundamentalistene gjør mye av seg, tar ikke det store flertall religionen så alvorlig som før, og ihvertfall ikke så bokstavelig.

Dette er fordi en kultur er langt mer enn religion. Det er i dag tvilsomt å kalle vår kultur for «kristen», fordi betydningen av dette har endret seg så radikalt. Når ledende KrF-ere sier at toleranse er en kristen verdi, har eplet trillet langt fra stammen. Ideene om demokrati, frihet og menneskerettigheter som vokste fram etter renessansen preger den norske kulturen i dag langt mer enn det man kan kalle «kristne» verdier (hva nå de måtte være).

I tillegg til et falskt bilde av religionene, kan man også si at RLE-faget faktisk fremmer det motsatte av dialog og toleranse, fordi faget fokuserer på hva som skiller oss fra hverandre. Religiøse regler om mat, klær, etc., er jo ofte laget nettopp for å markere skiller. Mange skikker kan virke meningsløse og dermed aparte for utenforstående. Ved å fokusere på slike ytre, ofte tilfeldige, elementer, får elevene bekreftet at de «andre» ikke er som «oss».

Det oppstår minst en ny religion, ihvertfall en sekt, nesten hver dag. Bare å holde rede på utviklingen innen kristendommen ville være uoverkommelig, fordi enhver ny profet må ha noe nytt å tilby. Dette skiller religion fra vitenskap: Det finnes ikke tusen tolkninger av Newtons lover. Skal religion være et kunnskapsfag, kan man derfor ikke fokusere på ytre variasjoner. Man vil uansett rekke over kun en brøkdel, og heller ikke få noe redskap til virkelig å forstå egen eller andres religion.

Det er heller ikke nok å gjøre som tre religionslærere fra UiO foreslo i Aftenposten 18/1: Å undervise i religion som et «sosialt og kulturelt fenomen». De overfladiske forskjellene som skiller oss fra de «andre» er jo nettopp kulturprodukter. Det som forener oss, derimot, er vår felles evolusjonære arv, inkludert en hjerne med hang til å konstruere religioner som svar på ulike utfordringer.

Skal man absolutt ha et religionsfag, må det ikke henge seg opp i overfladiske ulikheter, som er blitt til ved historiske tilfeldigheter. Det må istedet gi en dypere forståelse av hva religions-fenomenet er. Hvorfor tyr vi så lett til religionen? Hva er det i vår fellesmenneskelige psykologi som
gjør oss religiøse, og hvorfor styrer denne religiøsiteten oss dit den gjør?

Men hvorfor fokusere kun på religion? Kanskje tiden er inne til å erstatte religionsfaget med et fag om menneskelig tenkning og atferd, som omfatter både religion og andre praksiser? Og som derfor kan gi elevene en bedre forståelse av seg selv og andre, fordi vi først og fremst er mennesker, ikke sunnier eller pinsevenner?