NOEN SER DEG

NOEN SER DEG

(Artikkel om religion og samfunn fra Klassekampen 29/3)

Hvorfor er det umulig for en ateist å bli president i USA? Mens en mormoner godt kan bli det? Hvorfor er det så viktig for presidentkandidatene der å understreke at de er troende, mens ingen i Norge gjør noe nummer av at Jens Stoltenberg er utmeldt av statskirken og aldri snakker om Gud?

Er det fordi amerikanerne er dummere enn oss? Nei, det har heller med religionens sosiale funksjon å gjøre, ifølge en analyse av religionspsykologen Ara Norenzayan, i New Scientist (17/3). I mange kulturer, som i de amerikanske sørstatene (der religionen står sterkere enn ellers i USA), er det nemlig slik at du må vise at du er gudfryktig for å ansett som en moralsk person. Mennesker som ikke tror på Gud – og hvilken gud du tror er nærmest underordnet – kan ikke ha moral, er tankegangen.

Denne forestillingen om at vi mennesker dypest sett er umoralske og må tvinges til å oppføre oss pent, går tilbake til tiden da de store religionene oppsto. Dette skjedde i tider preget av lovløshet og vold, noe som igjen hadde sammenheng med samfunnsmessige endringer: de gamle stammesamfunnene, der alle kjente alle, ble erstattet av større og mer upersonlige samfunn. Dermed forsvant de tradisjonelle mekanismene for sosial kontroll, og samfunnene gjennomgikk en urolig fase inntil en ny orden var på plass.

Det var her de nye religionene, med strenge, enerådende guder, fant sin plass. Religioner i små samfunn var ikke særlig opptatt av moral, tilogmed gudene (som de greske) kunne oppføre seg heller umoralsk. Grunnen til dette var at familie og bekjentskaper – det biologene kaller slektskaps- og gjensidig altruisme - var nok til å holde folk på matta, slik at samfunnene hang i hop, sånn noenlunde.

Men da samfunnene ble større og mer uoversiktelige, ble det behov for nye kontrollmekanismer. I mangel av Stasi og overvåkingskameraer ble løsningen en gud som så alt, og som opptrådte som moralens vokter. Kombinert med løfter om straff for de slemme, og lønn til de snille og heltemodige, ble dette en effektiv disiplineringsmetode, særlig der man klarte å innføre ritualer og andre midler til å innprente budskapet på en psykologisk kraftfull måte, som Quentin Atkinson og Harvey Whitehouse har demonstrert.

De religiøse disiplineringsmekanismene spilte på våre medfødte sosiale og hierarkiske instinkter, der bare tanken på at noen ser hva vi gjør, kan få oss til å endre atferd. Det er påvist i psykologiske tester at bare et bilde av øyne som ser på oss, får oss til å oppføre oss bedre, for eksempel at vi legger flere penger i kasser for kaffepenger. Andre tester viser at selv små, ubevisste hint i retning av religion, får folk til å bli mer moralske. Ara Norenzayan og Azim Shariff fikk forsøkspersoner til å endre atferd i økonomiske spill bare ved å utsette dem for religiøst ladede ord.

Som også nyere religiøse bevegelser har vist, eksempelvis læstadianismen, har religion i mange tilfeller hatt en positiv effekt på den offentlige moralen, ikke minst i forhold til drukkenskap. For mange religiøse ledere, som Læstadius, var nettopp kampen mot umoralen noe av det viktigste ved religionen. Dette er også et poeng som blir understreket i religiøse skrifter, og for folk som er vokst opp med skriftereligioner som kristendom og islam er det derfor ikke rart at man tror at religion er en forutsetning for moral. Tester (Joseph Henrich, mfl.) viser også at det er tilhengere av skriftreligionene, «Abrahams folk», som oppfører seg mest moralsk i økonomiske spill, kanskje fordi de ubevisst tror de blir «overvåket»?

Men om man ser på statistikker over kriminalitet, oppdager man et paradoks: De samfunnene som har minst kriminalitet, som de skandinaviske og det japanske, er også de minst religiøse. Mens de mer religiøse delene av verden, som de amerikanske sørstatene og Latin-Amerika, har en langt høyere grad av kriminalitet. Hva skyldes dette? Fungerer ikke religionen likevel?

Norenzayan forklarer dette paradokset ved at de skandinaviske samfunnene har utviklet noe som erstatter religion i dens funksjon som moralsk «kontrollør»: Vi har utviklet en rettsstat og en velferdsstat som de fleste stoler på, og som målbærer verdier om rettferdighet og gjensidighet på en måte som gjør skriftreligionenes moralske budskap overflødig. Det er ikke lenger Gud som sørger for at rettferdigheten skjer fyldest, men politiet og rettsstaten. Og i stedet for religiøst korrekthet har vi fått politisk korrekthet.

Forholdene er ganske annerledes i deler av USA og Latin-Amerika: Her stoler man ikke på politiet, og mye er overlatt til den enkelte. Da blir det viktig å identifisere hvem som er moralske personer, og hvem som ikke er det, og her er fremdeles religionen et tegn man benytter seg av. Ved å vise at du er gudfryktig, får du folk til å tro at du er moralsk. Ateister, derimot, er ikke til å stole på, selv om det er langt flere av dem enn mormonerne, og de har langt bedre utdannelse. Tilogmed muslimer har bedre anseelse enn ateister i USA, til tross for det som hendte 11.september.

Men nå blir kanskje behovet for religion mindre, fordi en ny kontrollmekanisme har begynt å få effekt. Rapporter fra USA forteller at ungdommen er begynt å oppføre seg bedre – i forhold til slikt som fyll og sex – og grunnen er ny teknologi: mobilkameraer og internett. Nå vet ungdommene at om de oppfører seg dumt på offentlig sted, og tilogmed på private fester, kan avslørende bilder dukke opp på nettet. Disse kan gjøre det vanskelig for dem i forhold til arbeidsgivere og partnere, så mange er nå begynt å beherske seg.

Så istedet for den Store Fader der oppe, eller overvåkingssamfunnets Big Brother, har man fått en allestedsnærværende Lillebror, mobilkameraet, til å passe på moralen. Om dette på sikt vil svekke religionenes plass i samfunn som de amerikanske sørstatene, vil gjenstå å se. Religionen har også andre funksjoner og roller enn å disiplinere den offentlige moral – mange trenger religion for å finne mening i tilværelsen. Men den sosiale og moralske funksjonen har vært viktig for den sterke samfunnsmessige rollen religionen har spilt i alle samfunn av en viss størrelse – opp til i dag. Det var denne som gjorde at skriftreligionene vant fram på bekostning av de mer spiritualistiske.

Inntil nå har vi trodd at det var vitenskapen som var religionens største fiende. Nå viser det seg altså at det kanskje er den skandinaviske samfunnsmodellen og mobilkameraet.

Om Pinker på norsk

Fra Klassekampen 22/3-12:

ANGSTEN FOR Å BLI TELLET

Forrige uke var djevelen på besøk. Steven Pinker, darwinist og psykolog, i Norge kjent som inspirasjonskilde til Hjernevask, var invitert hit av Det Norske Videnskaps- Akademi, som årets «festforeleser» innen humaniora og samfunnsfag. Pinker er en av stjernene på verdens ledende universitet, Harvard, likevel var det litt overraskende at han fikk denne invitasjonen. Flere av Norges mest kjente intellektuelle har nemlig advart mot Pinker:

«Det er nødvendig å påtale hans omtrentlighet, uredelighet og manglende kunnskap om dem han ofte kritiserer», sa Thomas H Eriksen til Morgenbladet i fjor, etter at Pinkers nyeste bok, The Better Angels of our Nature, kom ut. THE ga ingen eksempler på denne «uredeligheten» og «omtrentligheten», og journalisten ba heller ikke om dette. I Norge er det nok å synse.

En som ga eksempler, var en annen av det dannede Norges portvoktere, Trond Berg Eriksen, i Aftenposten. Han kalte Pinker «tøvete», og hevdet at Pinker underslår historiske fakta i sitt argument for at verden er blitt fredeligere: «Han glemmer at krigene i Korea, Vietnam, Afghanistan, Irak, Bosnia og Libya er en del av det han kaller The New Peace. Han glemmer 6 millioner jøder som ble drept på industrielt vis for vel 60 år siden. Han glemmer 18 millioner russeres og minst halvparten så mange polakkers skjebne under Den andre verdenskrigen.»

For de som ikke har lest Pinkers bok, kan en slik salve være nok til at de dropper den. Problemet er bare at Pinker drøfter akkurat det Berg Eriksen nevner, han bruker faktisk store deler av boken på nettopp dette (kap 5 og 6, nesten 200 sider, 548 noter), og kan likevel konkludere med at det er blitt mindre vold, til tross for krigene i forrige århundre.

Også norske historikere har vært skeptiske til Pinker, og argumentasjonen minner om Prøysens eventyr om geitekillingen: De mener det er galt av Pinker å telle. For selv om Pinker dermed kan få rett i at den relative mengden drap og vold minker, er ikke dette en gyldig måte å tenke på, ifølge historikere som Geir Lundestad og Hans Jacob Orning. Orning skriver i Morgenbladet at

«Hvis vold ikke bare handler om voldsfrekvens, men også om hvordan mennesker opplever voldsbruk, holder det ikke å komme med tall. Dersom det aller meste av det vi oppfatter som vold ikke ble oppfattet som traumatisk eller uholdbart i tidligere tider, blir det misvisende å si at vi har det fredeligere nå enn før. Forskjellen er at vi i dag definerer begrepet som fred, vold, og hva det innebærer å ha et godt liv på helt andre måter enn folk gjorde før.»

Historikerens argument er at folk i middelalderen opplevde vold og drap som mindre ille enn vi gjør i dag, og derfor blir det galt å bruke statistikk! Hvordan han vet at folk opplevde det slik, og ikke bare måtte forsøke å tilpasse seg en brutal virkelighet, hadde vært interessant å få vite. Og mener han det samme argumentet kan brukes på konflikter i dag: Er folk i Gaza så vant med å bli bombet at de egentlig har det helt ok?

Dette viser hvor langt på viddene man kan komme når man insisterer på å «tolke» i stedet for å telle. Tall er ofte det eneste som kan bringe virkeligheten tilbake inn i subjektive eller ideologiske forestillinger. Oversvømmes Norge av utlendinger? Ja, så kom med tall! Er verden blitt kaldere eller varmere de siste tiårene? Sjekk måledataene!

Reaksjonene på Pinker vitner om at kløften mellom de «to kulturer», mellom de som ikke liker å telle, og de som mener man ikke kommer utenom dette om man vil ha kunnskap, er dyp i Norge. Det nye er at kløften er begynt å bli synlig. Den har ikke vært det, fordi kunnskap rett og slett ikke har vært regnet som kultur i Norge. Også slik var Pinkers besøk illustrerende: Dette ville vært en glimrende anledning til å gjøre publikum kjent med hans bøker. Pinker er tross alt en av verdens mest leste sakprosaforfattere, og svært anerkjent sådan. Men ingen av hans bøker er blitt utgitt på norsk! Ikke engang alt oppstyret rundt Hjernevask fikk norske forlag til ta bryet med å få han oversatt, som de har gjort i de fleste andre såkalte «kulturnasjoner».

Men dette er Norge. På et seminar sist lørdag fortalte forlagssjef i Spartacus, Per Nordanger, at bokagenten til Jared Diamond fikk sjokk da han oppdaget at ingen norske forlag hadde kjøpt rettighetene til Guns, Germs and Steel, nesten 15 år etter utgivelsen. Vi snakker her om en av de mest diskuterte og siterte bøkene etter Andre Verdenskrig. Enda tregere gikk det med Dawkins' The Selfish Gene, som trengte 26 år på å komme til Norge. Mens de viktigste bøkene fra vårt eget tusenår, som Steven Pinkers, ennå ikke er kommet hit. Hva er det med Norge? Bryr vi oss ikke om hva verden tenker eller skriver?

Noe av dette skyldes kulturkløften, at de «dannede» intellektuelle her nærmest har skrytt av at de ikke interesserer seg for vitenskap. Men den norske kulturpolitikken har gjort det enda verre. Prøv å forstå dette, om du kan: I Norge er det et skille mellom «kultur» og «kunnskap», som har hver sine departementer. Men formidling av kunnskap, gjennom bøker og andre medier, er Kulturdepartementets ansvar, og delvis delegert til Kulturrådet, som ikke har folk med kompetanse eller interesse for slikt. Og mens vi har en svært generøs støtte- og innkjøpsordning for skjønnlitteratur, også oversettelser, fordi vi mener dette er viktig for den norske kulturen, gjelder ikke dette bøker som formidler kunnskap, som Diamonds og Pinkers bøker. Det gis ingen støtte til oversettelse av sakprosa fra utlandet, og siden alle andre bøker støttes så raust, er det selvfølgelg nesten ingen forlag (utenom noen få små som tar sitt kulturansvar på alvor) som bryr seg om slike bøker. Heller ikke bokhandlerne, kulturredaksjonene, eller de såkalte «allmennkulturelle» tidsskriftene. Og uten oppmerksomhet vil det uansett bli tapsprosjekter.

For kulturmyndighetene, og kulturorganisasjonene som forhandler med staten om slikt, er dette tydeligvis ikke et problem. For kunnskap er jo ikke kultur i Norge, i motsetning til krim og tegneserier. Og Kunnskapsdepartementet toer sine hender, fordi dette er kulturmyndighetenes ansvar. Dermed kommer ikke Pinkers bøker ut på norsk, og norske journalister, mange akademikere og offentligheten forblir uvitende om kunnskapsutviklingen, og tror folk som Pinker er farlige. For han teller jo, akkurat som geitekillingen?