Jakten på udødelighet

JAKTEN PÅ UDØDELIGHET - og hvordan den har preget sivilisasjonen Som dødelige vesener, og de kanskje eneste som er klar over dette, er døden noe vi alltid har vært opptatt av. Helt fra de eldste gravfunnene der de døde har fått med seg nytte- og pyntegjenstander, av og til også tjenere eller ektefeller, ser vi tegn på at vi har forsøkt å overliste døden. I dag tar det mer avanserte former, fra nedfrysing av hjerner til drømmer om å laste ned all informasjon i hjernen for en mulig "restart" i et annet medium. Men jakten på udødelighet har tatt flere former, og har satt sitt preg på hele vår sivilisasjon og alle kulturer. Ja, ifølge filosofen Stephen Cave, har denne udødelighetslengselen vært så viktig at vi ikke hadde hatt noen sivilisasjon uten, og ihvertfall ikke en så avansert som vår. I boken Immortality: The Quest to live forever and how it drives civilization, prøver han å vise hvordan de viktigste trekkene i sivilisasjonen springer ut av vår higen etter udødelighet, som er blitt manifestert på flere måter. Og ifølge Cave har dette skjedd i henhold til fire hovedformer, eller "fortellinger": Den enkleste formen, den som vi har til felles med andre dyr, er rett og slett forsøket på å holde seg i live, så lenge som mulig. Fra gammelt av har dette blant annet gitt seg utslag i leting etter "ungdomskilder" eller mystiske eliksirer som skal gi evig liv. De fleste mytologier har historier om slikt, og det var også dette mye av alkymien handlet. Jakten på en metode som kunne gjøre "urene" metaller om til det "rene" gull, var for mange egentlig en søken etter et middel som kunne gi evig liv. I dag har vi fått en mer vitenskapelig basert jakt på evig ungdom, med ulike teorier om hva som skal til for å stanse det fysiske forfallet. Dette har skapt en milliardindustri, spesielt i USA, men også i Norge har vi varianter av denne, med salg av antioksidanter og andre midler som skal holde forfallet i sjakk. Også seriøse forskere er med på dette: Den mest kjente er Aubrey de Grey ved Universitetet i Cambridge, som mener vi i prinsippet – og om ikke alt for lenge – kan leve i flere tusen år. Men ennå har ingen funnet ungdomskilden, og vi har i stedet blitt tvunget til å finne erstatninger. En av disse, som har satt dype spor i mange religioner, er drømmen om at vi engang kan gjenoppstå. Og da i faktisk, fysisk forstand. Ideen om gjenoppstandelse har vi fra naturen: Hver vår kan vi se planter og dyr våkne til nytt liv, ihvertfall ser det slik ut for oss. Så hvorfor skal ikke dette kunne hende med oss? Det er kanskje ikke så mange av dagens mennesker som går rundt og tenker på dette som en mulighet, men det var annerledes før. Alle de tre store monoteistiske religionene har hatt troen på fysisk gjenoppstandelse som et sentralt element i sin tro. Vi har det tilogmed fremdeles i vår religions trosbekjennelse: at vi tror på legemets oppstandelse. At vi på dommens dag skal reise oss igjen, iført den samme kroppen som vi har levd med. Hvordan dette skal foregå i praksis – skal syke og skadde bli gjenfødd med sin skrøpelige kropp, eller slik de engang var? - har gitt grobunn for en rekke teologiske debatter opp gjennom kirkehistorien. Men selv om både de logiske og praktiske problemene her var mange, berørte det ikke selve kjernen: Vi hadde Guds løfte om at vi engang skulle gjenoppstå som kropp med hud og hår, uansett forfatning. Både i kristendommen og andre religioner har det imidlertid eksistert en annen variant, som etterhvert har fått mer gjennomslag. Der er det ikke den fysiske kroppen som skal gjenoppstå, men sjelen. Ideen om en udødelig sjel har psykologiske røtter (Jesse Bering og andre har vist at barn har en medfødt forestilling om en ikke-fysisk sjel), og finnes bla. i tidlig egyptisk religion, men det var Platon som ga den en form som ble overtatt av både kristendommen og vestlig filosofi. Over hele verden tror flertallet av mennesker på en ikke-materiell og udødelig sjel (over 70% i USA, over 60% i Europa). I Afrika og India er tallet enda høyere, rundt 90%. I Øst-Asia er det vanskelig å sammenlikne, fordi den østasiatiske varianten er annerledes, og ikke så individualisert. Troen på en sjel har ikke bare hatt betydning for individet. I både Vesten og India har sjeletroen blitt brukt til å legitimere sosiale og politiske ordninger som kirkens makt over de troende, dens rett til avstraffelse (som heksebrenning), og avlatshandel ("Når pengene i kisten klinger, din sjel fra skjærsilden springer"). I India har troen på sjelevandring blitt brukt til å rettferdiggjøre ulikheten mellom kaster: Din posisjon i dette livet er en følge av hva du gjorde i det forrige, og på lang sikt (over flere liv) vil rettferdigheten skje fyldest. Men sjeletroen har også vært viktig for framveksten av den vestlige individualismen, og forestillingen om universelle, men samtidig individuelle, rettigheter. Etterhvert som det ble vanlig å tro at også kvinner og fargede hadde sjel, måtte man tilkjenne rettigheter også til disse. Den "udødelighetsfortellingen" som imidlertid har satt de mest synlige sporene etter seg, er det Cave kaller legacy - arv eller ettermæle. Om vi ikke selv kan oppnå udødelighet, kan vi likevel "leve videre" på en eller annen måte. Det mest naturlige er gjennom våre barn og barnebarn, men gjennom hele historien har de med midler til det, også forsøkt å etterlate seg mer varige spor. Og det er her forklaringen på noen av historiens mest underlige fenomener finnes: Pyramidene i Egypt, den enorme terrakottahæren i Kina. Og mer beskjedne ting som de "monumentene" dagens politikere får reist over seg selv: en riksvei her, en bro der. Noe som kan gi dem en statue. Hangen til ettermæle, og at et "evig liv" i form av dette var viktigere enn et langt liv uten ettermæle, er noe vi finner allerede i Homers heltepos og vikingtidens sagaer. Det var viktigere for helter som Akilles å bli husket for deres mot, enn å leve et langt liv uten ære. Og hærførere som Alexander hadde gjerne med seg et hoff av diktere og kunstnere som skulle dokumentere deres dåder og erobringer for evigheten. Både i ikke-materiell kultur (religion, filosofi, kunst) og i form av materielle spor (pyramider og andre monumenter) har således jakten på udødelighet vært en viktig drivkraft i alle kulturer vi kjenner. Vi har ikke klart å komme så mye nærmere målet: Selv om levealderen har økt, er det fortsatt langt igjen til evig liv. Men forsøkene har satt dype spor, og vært viktige for utviklingen av sivilisasjonen, på godt og ondt. (fra KK 12/7)