MONOGAMIETS DILEMMAER (fra KK 26/7) Er vi mennesker egentlig skapt for monogami? Dette synes ihvertfall å være idealet for mange, og er også nedfelt i mange religioner og lovverk, men hvorfor har så mange av oss problemer med å leve opp til dette? Det er jo et faktum at svært mange ekteskap, også mange med barn, går i oppløsning, trass alle gode intensjoner? I naturen ellers er det i hovedsak hos fuglene vi finner monogami – og mange fugler har de samme problemene som oss. I tillegg er det egentlig seriemonogami – ny partner hvert år – som er regelen hos fuglene. Blant pattedyrene, der vi hører hjemme, er monogami heller sjeldent. Det samme gjelder våre nærmeste slektninger: Hos gorillaene samler de største hannene seg et harem, mens sjimpanser og bonoboer lever et heller promiskuøst liv, der farskapsforholdene er uklare. Blant våre nære slektninger er det bare gibbonene som holder sammen to og to, selv om man har oppdaget at det kan være litt slinger i valsen også hos dem. Menneskeapenes sexvaner avspeiles i deres fysiologi. De største apene, gorillaene, har de minste testiklene. Grunnen er at de ikke trenger større. Haremsystemet betyr at de ikke kopulerer så ofte, så de har relativt lav sædproduksjon. Sjimpanser og bonoboer, derimot, har enorme testikler, fordi de kopulerer flere ganger om dagen, og derfor må produsere store mengder sæd. Siden de parer seg ganske fritt, foregår konkurransen mellom hannene inne i hunnene, mellom sædcellene fra ulike hanner: De hannene som har flest og mest fruktbare sædceller, vinner. Vi mennesker ligger et sted mellom sjimpanser og gorillaer, noe biologene mener avspeiler det faktum at vi er sånn passe monogame, med et langt mindre aktivt seksualliv enn sjimpansen. Og studier av biologisk farskap i flere samfunn viser at dette ofte stemmer overens med praksis: Vi er i hovedsak monogame, men slett ikke alltid. Også kvinner har ikke-monogame tendenser, spesielt i tiden rundt eggløsning. Det er imidlertid variasjoner blant menn, og disse er genetisk betinget. En tvillingstudie i Sverige viste at noen menn (her var tallet 36%) er født med en spesiell genvariant som gjør dem mindre monogame. Dette genet koder for en reseptor («mottaker») for hormonet vasopressin, en slektning av det mer kjente oxytocin- hormonet, som er kjent under flere navn, som «kosehormonet» og «kjærlighetshormonet». Oxytocin utløses blant annet under amming, og under samleie, og skal ha den effekten at den binder partnerne mer sammen. Egentlig er historien mer kompleks enn som så: Det er ikke nok å spraye menn med vasopressin eller oxytocin for å få dem til å bli trofaste. Andre forsøk har vist at effekten er kontekstavhengig, og dabber av etter kort tid. Så dette er nok ikke løsningen på skilsmisseproblemet. Men det kan nok hjelpe til med å få igang et forhold. Men hvorfor er vi blitt nesten-monogame? Har det at menn og kvinner (snakker om flertallet nå) finner sammen i par noen funksjon – og da tenker jeg først og fremst for reproduksjonen? Skaper denne ordningen flere levedyktige barn? I dyreriket finner vi en rekke ulike måter å ordne reproduksjonen på. Noen arter føder en masse unger og lar disse klare seg selv – som torsken. Mens andre, og da snakker vi helst om pattedyr og fugler, bruker mye ressurser på hvert enkelt avkom. Hos fuglene er man gjerne to om dette, og de som så filmen om keiserpingvinene skjønner hvorfor. Men oppgavene er mye de samme hos alle fugler: Først skal egget ruges ut, noe som tar tid, og så skal ungen mates. Både egg og unger skal også vernes, noe som enhver som har gått i fjæra en forsommerdag har fått erfare. Samtidig bør jo også de som skal utføre disse oppgavene, holde seg i live. Hos pattedyr ordnes dette på andre måter. Det er for eks vanlig at pattedyr holder sammen i større familier, slik at også søsken, tanter og bestemødre har en oppgave i yngelpleien, ihvertfall deler av den. Vanligvis går det heller ikke så lang tid før ungen kan klare seg selv. Mennesket er imidlertid annerledes. Det er fordi vi trenger så mye tid på å utvikle vår unormalt store hjerne, at vi egentlig fødes for tidlig, og får en ekstremt lang barndom. I denne perioden er ungene helt avhengige av voksne, for mat, varme og sikkerhet. Dessuten fødes vi med halvferdige hjerner: Vi er avhengige av å lære masse, fra voksne, eldre søsken, eller andre. Den vanligste teorien om parforhold har vært at mødre trenger en far til å hjelpe seg, med mat, etc.. Men faktum er at en mengde unger, mange steder på kloden, vokser opp helt uten far. I mange tilfelle har de aldri sett faren, og vet kanskje ikke hvem han er. I stedet får moren hjelp fra søsken eller bestemor. Mennesket er spesielt på den måten at kvinner kan leve lenge etter menopausen, noe som har fått mange til å mene at rollen som bestemor har vært viktig i evolusjonen. Så kan det være noe annet som spiller inn? Kanskje menneskets spesielle sosiale livsform er forklaringen. Vi lever sammen i større grupper enn andre menneskeaper, opp mot det som er blitt kalt «Dunbar's antall»: 150. I motsetning til i mindre grupper, der det er lettere å holde oversikten over hver enkelt, gjør dette at kvinner og barn blir mer utsatt for tilnærmelser og trakassering fra menn som ikke står dem nært. Kvinner som ikke har noen fast partner, og dermed ingen «beskytter», vil være mest utsatt for menn på jakt etter sexpartnere. De vil kanskje heller ikke sky noen midler når det gjelder å få skilt mødre fra deres barn, for å gjøre dem seksuelt tilgjengelige. Hjerneforskeren TerryDeacon var visstnok den første til å peke på de dilemmaene som dette må ha satt menneskene, og spesielt kvinnene i. Denne livsformen gjorde det attraktivt å inngå partnerskap, få en fast partner som kunne holde andre unna, og dermed gjøre det tryggere for mor og barn. Og mennene fikk også noe ut av denne ordningen: De kunne med rimelig sikkerhet vite at de var far til barna, og kunne være med å sikre at deres egne gener fikk leve videre gjennom å gi barna en god oppvekst. Men monogamiet var fremdeles et dilemma. Ikke minst mennene er fortsatt fristet til å benytte de sjansene de måtte få til å spre sine genere litt ekstra, og heller ikke kvinnene er 100% monogame: De kan være fristet til å «kapre» gode gener fra ekstra attraktive menn, men helst uten at deres faste partner får vite om dette. Det er disse dilemmaene som spilles ut fremdeles i så mange parforhold, og som skaper de konfliktene som beskrives i utallige romaner, sanger og dikt.