Om E O Wilson, gruppeseleksjon og menneskenaturen (fra KK): VÅR SPLITTEDE NATUR I det ene øyeblikket kan vi opptre som helter, og risikere livet for andre. Like etter kan vi oppføre oss som den verste egoist. Menneskets dobbelte natur har vært et evig tema i litteraturen, i teologien, i filosofien. Halvt djevel, halvt gud. Noen har forsøkt å løse dette problemet ved å fornekte den ene eller andre siden. I kristendommen var vi alle syndere, og kunne bare frelses av Gud. Under kommunismen skulle vår altruistiske natur endelig få blomstre. Men det har også hele tiden vært kloke hoder som har erkjent denne dobbeltheten, og manet oss til å velge side. Nylig så vi Per Fuggeli sitere Håvamål, som ba oss ikke leve som ett-tall, men bry oss om flokken vår. Individualisme versus altruisme. Slik er dette evige spørsmålet blitt formulert i moderne biologi og psykologi. At vi har denne dobbelte naturen, er for lengst påvist. De fleste av oss gjør stadig vekk ting som ikke tjener oss selv, ei heller våre nærmeste. Som når vi gir tips på en restaurant vi vet vi aldri kommer tilbake til. For så etterpå å snyte på skatten. Men hvordan forklare denne dobbeltheten?Jo, der er her flokken kommer inn. Som psykologen Jonathan Haidt har beskrevet, er våre altruistiske sider en følge av vår flokknatur. Det er evnen til å handle i flokkens interesse som har gjort menneskene til klodens dominerende art. Vi har en rekke emosjoner og instinkter tjener «flokken vår». Denne flokkfølelsen har ofte gått ut over andre flokker, selv om vi gjennom århundrene har greidd å utvide flokken til å omfatte flere. Samtidig – innenfor flokken – lar vi ofte hensynet til oss selv komme først. Dersom evolusjonen ikke hadde formet oss slik, hadde våre forgjengere ikke overlevd. Problemet har ikke vært å forklare egoismen, men det at vi også kan gjøre uegennyttige ting. Siden 70-tallet, spesielt siden The Selfish Gene, har altruismen vært forklart enten som slektskapsaltruisme – der man hjelper sin famile fordi de deler mine gener – eller som gjensidig altruisme: Man hjelper de som kan hjelpe meg tilbake. Tankegangen er at evolusjonen ikke jobber etter idealistiske mål, men formes etter tilfeldigheter og statistikk. Og da vil kun de «egoistiske» genene overleve. At vi likevel finner altruisme hos menneskene, skyldes at altruisme kan være nyttig, for oss selv (når våre tjenester blir gjengjeldt) eller våre gener (ved at vi hjelper de som deler våre gener). Denne tenkningen baserte seg på at det var genene som var de viktige enhetene eller replikatorene i det naturlige utvalg, «aktørene» i det evolusjonære spillet. Det var genene som reproduserte seg selv, og individene og gruppene som individene levde i, var redskaper for genene. For mange var dette et brutalt og «reduksjonistisk» perspektiv på livet, men forskningen og ikke minst matematikken syntes å støtte dette. Men ikke alle biologer har vært fornøyd med dette. Noen har hevdet at under visse forhold kan en annen seleksjonsenhet – gruppen – bli viktig. Denne gruppeseleksjonstekningen har ikke vunnet gjenklang i det det større biologimiljøet. Det vakte derfor oppsikt da en av vår tids mest anerkjente biologer, og darwinister, Edward O. Wilson, nylig sto fram som gruppeseleksjonist. Og ikke bare det: Han hevder også, i sin bok The Social Quest of Earth, at også menneskets utvikling og natur kan forklares ut fra dette perspektivet. At vi er blitt som vi er, ikke bare gjennom seleksjon på individnivå, men også gjennom gruppeseleksjon: Noe av vår natur, noen av våre instinkter, emosjoner, tilbøyeligheter er mer til gruppas beste enn individets. Wilson er nøye med å si at gruppeseleksjon er en sjeldenhet, og krever spesielle omstendigheter. Og spesielt når det gjelder det mest utviklede nivået av dette: eusosialitet, eller «supersosialitet». Dette er noe man finner blant svært få arter, de mest kjente eksemplene er maur, termitter og bier og deres kolonier. Man finner også noe liknende i sjeldne eksemplarer av andre insekter, reker (!), og nakenrotter, det eneste pattedyret som har nådd dette stadiet utenom oss mennesker. Eusosiale dyr har en kompleks sosial organisering, basert i et «reir» (kube, tue, boplass), der flere generasjoner med spesialisert arbeidsdeling jobber sammen om et felles mål: å sørge for koloniens overlevelse. Den sosiale organiseringen har gitt disse artene en dominerende posisjon, med maur og mennesker som de mest suksessrike, i omfang og utbredelse. Wilson er kanskje verdens fremste autoritet på sosiale insekter, så når han har beveget seg vekk fra det som før var den rådende forklaringen på deres eusosialitet – haplodiploidhypotesen (genseleksjon anvendt på disse insektenes spesielle familieforhold) – over til gruppeseleksjon, er det ikke lett å avfeie dette uten videre. Han kan blant annet vise til at termittene ikke passer inn i hypotesen, og at det finnes mange haploiddiploide insekter som ikke har utviklet eusosialitet. Vi er ikke insekter, men det er hvordan sosiale systemer i dyreverdenen oppstår og fungerer som er Wilsons anliggende her, og her som på andre felter er det mulig å trekke lærdommer over artsgrensene (moderne medisin hadde vært umulig ellers). Ifølge Wilson er det altså dette dobbelte seleksjonpresset – på individ og gruppenivå – som har utviklet vår dobbelthet: individer men også flokkdyr, egoister men også altruister. Det er altså noe det er vanskelig å bli kvitt, så lenge vi ikke er engler, men biologiske vesener. Det er derfor vi skal være skeptiske til guruer som hevder det motsatte.