LITTERÆR DARWINISME Er «krisen i humaniora» selvforskyldt, ved at man har valgt å stå utenfor resten av forskersamfunnet og holde på epistemologiske og metodologiske posisjoner som andre fagfelt er i ferd med å forlate? Mens store deler av samfunnsfagene, som i andre land inkluderer psykologi, har begynt arbeidet med å gjøre sin egen kunnskap kompatibel med resten av vitenskapen (Norge er som vanlig litt senere ute), har humaniora holdt fast ved gamle guruer som Freud og Marx, og tviholdt på sin annerledeshet. Dette gjelder ikke minst litteraturvitenskapen, som den heter i Norge. Det er som om man har en pervers glede av å gå imot strømmen. Men da kan man ikke samtidig klage over å ikke bli tatt på alvor. Men i skyggen av Foucault og Derrida har en gruppe litteraturforskere tatt skjeen i en annen hånd, og forsøker å bringe deres fagfelt tilbake til det vitenskapelige fellesskapet. I stedet for å gå ut fra at kultur generelt, litteratur spesielt, svever i en egen sfære, uanfektet av menneskenaturen, forsøker de litterære darwinistene å basere litteraturfaget på følgende premiss: Litteratur er en menneskelig aktivitet, og ingen menneskelige aktiviteter kan forstås løsrevet fra menneskets psykologi. For noen høres dette skummelt ut, som om man prøver å vise at alt mennesket finner på, alle dets emosjonelle og kognitive krumspring, «ikke er annet enn» utslag av genene. Men det er misforstått. Det er ingen som tror at menneskets sjeleliv og atferd er så enkel at det kan forutsies ut fra biologien. Men det er heller ikke slik at menneskelivet kan utfolde seg uavhengig av de biologiske og nevrologiske disposisjonene som er nedlagt i oss. Den litterære darwinismens kanskje fremste representant, Joseph Carroll, sier det slik: «Det er ikke slik at litteratur viser kun typisk eller gjennomsnittlig menneskelig atferd. Menneskenaturen er et sett av grunnleggende byggesteiner, som kombineres på ulike måter i forskjellige kulturer slik at det produseres ulike slag sosiale organiseringer, ulike trossystemer, og ulike kvaliteter erfaring. I tillegg er det slik at hvert individ (og hver kunstner) konstituerer nok et nivå av «emergent» kompleksitet.» (Et emergent fenomen er et fenomen som oppstår på et nytt plan, som en virvelstrøm er noe «mer» enn de enkelte vannmolekylene). Carroll, professor ved University of Missouri-St-Louis, har siden 90-tallet arbeidet med å bygge opp en litteraturvitenskap som er mer i samsvar med resten av moderne vitenskap enn den poststrukturalistiske retningen som har dominert feltet de siste tiårene. Han fant denne intellektuelt utilfredsstillende, fordi den forkastet det som ellers var gjeldende i akademisk virksomhet: empiri og rasjonell argumentasjon: «De forsøkte ikke engang å gi grunner og forklaringer. I stedet foreslo de at man bare skulle fordype seg i retorikken til de poststrukturalistiske autoritetene, imitere dem, og bli overbevist gjennom en slags osmose.» Carroll begynte sin karriere med mer tradisjonelle litterære studier, og skrev bøker om Matthew Arnold og Wallace Stevens, men ble lei av å svare på innvendinger som «Men professor Carroll har ikke vurdert måten Foucault har problematisert begrepet om individuell identitet på.» Noe han faktisk hadde gjort, men forkastet. Han fant ut at den poststrukturelle teorien måtte møtes med en annen, og bedre, litteraturteori, og startet dette arbeidet i 1995 med boken Evolution and Literary Theory. Det var møtet med Darwins egne bøker som satte ham igang. Etterhvert har flere tatt opp tråden, og teorien har utviklet seg, også fordi de vitenskapene Carroll knyttet an til – evolusjonsspsykologi og andre atferdsvitenskaper – var under rask vekst. Andre litteraturvitere innen dette feltet er bla. Brian Boyd, kjent som ekspert på Nabokov, og Jonathan Gottschall, kjent for forskning på bla. Homer og eventyr. Også skjønnlitterære forfattere som Ian McEwan har gitt sine bidrag til feltet. Men hva er det disse «litterære darwinistene» vil? Jo, de vil vise at litteraturforståelsen kan bli rikere ved at man benytter seg av den kunnskapen som andre studier av mennesket har kommet fram til. Dette er forsåvidt ikke nytt, både den tradisjonelle og den poststrukturalistiske litteraturvitenskapen har hatt sine intellektuelle forankringer, men man har valgt å henge igjen i utdatert kunnskap, som Freud og Marx. Og der hvor den teoretiske forankringen har vært lite eksplisitt, har man basert seg på ubevisste, ikke-tematiserte antakelser om menneskenaturen. Man kommer ikke utenom dette. Men ut over å trekke veksler på gamle spekulative teorier, har man ikke hatt noen klar teori om hvordan menneskesinnet faktisk fungerer. For ikke å snakke om noen teori basert på systematisk empiri. Akkurat som et frukttre må bedømmes ut fra fruktenes kvalitet, må den litterære darwinismens fruktbarhet vurderes ikke bare ut fra hvordan den polemiserer mot andre teoretiske retninger, men ut fra hva den makter å produsere selv. Og med årene har det kommet stadig flere enkeltstudier, i artikler og monografier, av tradisjonell og moderne litteratur, som har vist potensialet i denne måten å angripe litteraturen på. (Se for eks Boyds On the Origin of Stories, og en antologi redigert av Gottschall og David S. Wilson, The Literary Animals, i tillegg til Carrolls bøker). Det vil alltid være de som hevder – og med gode grunner – at god litteratur kan nytes best alene, uten kommentarer. Men for de av oss som trenger litt hjelp, og kanskje blir mer forvirret enn opplyst av poststrukturalistisk ordmagi, står de litterære darwinistene til tjeneste. Og om du ikke kjøper dette, har den litterære darwinismen en fordel vis-a-vis sine konkurrenter, som gjør den mer attraktiv for resten av forskersamfunnet: Den gjør litteraturen interessant ikke bare i seg selv, men også som en måte å få innsikt i menneskenaturen på. Som Carroll sier, i sin nye bok, Reading Human Nature: «Den forståelsen av menneskenaturen man finner i litteraturen, er den mest artikulerte formen av hva evolusjonspsykologene kaller «folk psychology».» Det er forsåvidt ikke nytt å hevde at man ved å studere Homer, Shakespeare og Hamsun, kan få innsikter i menneskets psyke. Men da uttrykt i metaforiske og poetiske vendinger, ikke artikulert på måter som kan bidra til vår kollektive kunnskap. Det er i denne «oversettelsen», i kommunikasjonen mellom litteratur og vitenskap, at den litterære darwinismen kan bidra.